«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).
   Slik begynner altså et sant kristenliv! Det er ikke slik at jeg kommer og legger mine krefter til - det er som musa som vil stanse toget, vet du. Nei, jeg kom trett og sliten, en som hadde tungt å bære, og fant hvile i Ham. Jeg fant den hvile Han ville gi meg.
   Men da er det de som tenker - ja, men veien videre! - Da beror det iallfall mer og mindre på oss også. Et samarbeid mellom Gud og meg liksom. Er det sant? Nei, det er virkelig ikke sant! Et kristenliv består i tilflukt! Vi flyr til noe vi har fått! - noe vi har fått i en annen!
   Hva leste vi vel ikke her i teksten - vers 6: «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham!» Ja, hvordan tok du imot Ham da? Jo, du tok din tilflukt til Ham, ikke sant? Det som ble åpenbart deg i Ordet - i Ordet om Jesus! Det gav deg håp og det gav deg tro! Men hvordan kan jeg måle det? Det viser seg i at du fremdeles tar din tilflukt til Ham! - til Ham som ditt eneste håp om redning og samfunn med Gud! Og ikke som dem vi leser så tragisk om her i teksten - og de er dessverre mange - som «ikke holder fast ved Ham som er hodet.» (v.19a). Og nå, et viktig spørsmål og et viktig svar - hvorfor gjør de nå ikke det? Fordi det ikke har gått rett opp for dem, det vi leser om videre i samme vers her: «Fra Ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.» Fra Ham! Fra Ham alene! Og så svirrer de gjerne omkring idet de følger en ånd som er skilt både fra Kristus og fra Ordet. Det blir som en ung gutt sa ved et tilfelle - som de andre nok ikke ville si - men det var jo helt sant: Vi trenger ikke Jesus mer, for vi har Ånden!
   Ja visst! - det er konsekvensen av det de forkynner og lever i, men de vil aldri si det slik. Det måtte en guttunge til, akkurat som i H.C. Andersens eventyr om Keiserens nye klær - men han er jo naken, sier dette barnet!

   Bli fylt av Ånden, formaner apostelen i Ef 5:18. Ja, men hvordan går nå det til? Jeg tenkte at da skulle jo Herren fylle meg med Ånd, slik at brystet nærmest sprengtes. Ja, du kan oppleve herlige stunder med Herren - men er det å bli fylt av Ånden? Men om det ikke er det, hva er det da? Det er som det står i Gal 4:19, at Kristus vinner skikkelse i deg! Men Han er i Ordet - Ånden vitner om Jesus gjennom Ordet om Ham, og Han vokser i deg. I din erkjennelse, i din underbevissthet - ja, i det som kalles ditt hjerte!

   Hvem er nå Ånden? Det står i Guds ord - flere steder. Bare et par her - først 2 Kor 3:17: «Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.» Herren er Ånden! Og i Gal 4:6: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» Sin Sønns Ånd! Jesu Ånd! Men nå møter vi ofte en forkynnelse som har skilt Den Hellige Ånd fra de to andre i treenigheten - Faderen og Sønnen.
   I Åp 3:20, kan vi lese Jesu ord til oss: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.»
   Altså, i den grad du er i Ham er Han i deg! Ikke slik at Han likesom bare er gradvis i deg, slik at du kan ha bare en del av Ham. Men ikke alle er kommet like langt i erkjennelse av denne sannhet, det er så.

  Nå skal vi iallfall forsøke å peke på denne sannhet ut fra teksten her.
   Apostelen advarer oss for de falske veier her: «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.» (v.8).
   Ikke etter Kristus! Men da er jo alt tapt? Ja, nettopp! Det er et dypt alvor i dette!

   «For i Ham bor hele guddommens fylde legemlig.» (v.9). For et mektig vitnesbyrd om Jesus, ikke sant? Hele guddommens fylde! Så Han kan si til sin disippel Filip - og til deg her nå gjerne: «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» (Joh 14:9).

E.K.

   Og etter at det står her at hele guddommens fylde bor legemlig i Ham, står det - og det skal vi merke oss nøye: «Og i Ham er dere blitt fylt!» (v.10). En litt underlig, og kan hende uventet formulering, ikke sant? I Ham er dere blitt fylt! Vi er likesom fylt i noe utenfor oss. Altså om vi er i Kristus, da er vi også fylt i Ham! Som det står i Kol 3:3, om den stakkar som har tatt sin tilflukt til det blødende lam: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Du er i en annen, og i Ham har du det!
   Setningen begynner slik: Dere er jo døde! Ja men, det å være død er jo å være uten liv. Men ikke så med en kristen altså, som det følger på: «- og deres liv er skjult med osv.» Ja, vi er døde for Gud, hva vårt gamle menneske angår, og all den elendighet og synd som følger det, men vi er levende for Ham i Kristus!
   I teksten vår uttrykkes det på denne måte: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.» (v.13-14).
   For et budskap! «Han gjorde meg levende sammen med Kristus, idet Han tilgav meg alle mine overtredelser!» Ikke ved at Han gjorde noe ut av den deigen her, så den ble god, men ved at Han tilgav meg! Dine synder er deg forlatt! Han naglet skyldbrevet mitt - nettopp mitt - til korset! Det er min frelse! Det er min vei helt til jeg står hjemme i evigheten!

   Det er de som sier at det ikke er noen frelse i dåpen, det er bare en slags bekjennelse! De har jo tømt dåpen for alt innhold. Dersom det bare var en bekjennelse, så var det vel nok at du sa, at du talte, at du vitnet med munnen altså? Den er tømt for sitt egentlige inn - en gave i hvilken Herren rekker deg evangeliet, kler deg i evangeliet, det vil si, kler deg i Kristus, på samme vis som ved Ordets forkynnelse, der hvor det blir mottatt - og så gjøres den likesom bare til en høyere form for bekjennelse av noe slag.
   Vi skal ikke bruke mange ord på det her, men hør nå igjen hva vi leste i teksten: «I Ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse,; - når da, spør vi? Når skjedde dette? Jo, hør!: «- idet dere ble begravet med Ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde.» (v.11-12).
   Begravet med Ham - oppreist med Ham! Høres da vitterlig ut som frelse i mine ører iallfall. Ikke så at det bare er frelse i dåpen, men at det er frelse i dåpen, det bør vi ikke fornekte!

   Så er Han altså alene begynnelsen og veien videre i vårt liv som kristne - men hva med vår fiende, han må vi vel kjempe med? Her står det: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.» (v.15).
   Da Han viste seg som seierherre! Men vi har kamp! Å ja, det skal være sant at vi har kamp i dag, med disse åndsmakter, men seieren er kun i Ham som har seiret!
   Det sies i Åp 12:11, om dem som har nådd frem, at «de har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.»
   Derfor så til de grader alvorlig, det vi leser om disse i teksten vår: «- i det han ikke holder fast ved Ham som er hodet.» Men altså begir seg ut i det åndelige landskapet på egenhånd, og mener seg å tjene Gud, men tjener i virkeligheten bare sitt eget, idet han ikke er villig til å dø bort fra det, og bli rik i Herren alene i stedet!Han gir seg av med, som det står her. Altså ikke drevet av sannhetens Ånd, men gir seg selv av med det ene og det andre, og blir høy på seg selv, eller «oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn,» (v.18) som det sies her.

   Så får vi slutte av med det samme vers som vi begynte med: ««Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).