Selvsagt er det tale om evig tid, da Han vi er i er en evig person! Det vil si, at det liv vi nå eier det er Hans evige liv!
   Det var dette som skjedde på fallets dag, at mennesket ble avskåret fra det liv Gud hadde blåst inn i dem – det vil si sitt bilde, og mennesket fremsto som en synder, det vil si, som en som nå hadde en sjel som hatet sin Skaper, var i et motsetningsforhold til Ham. Dette er det som kalles å drives ut av Edens hage, det betyr nemlig å drives ut av Guds rike.
   Mennesket bærer altså i utgangspunktet ikke lenger sin Skapers bilde, det bilde de ble skapt i, men en synders bilde, som er årsaken til all den nød du ser på jord, både i historien og i nåtid. Men vi ynder jo å berømme oss av det fremdeles at vi er skapt i Guds bilde, men ser da helt bort fra det som skjedde på fallets dag. Dette Guds bilde i oss er det som gjenopprettes ved den nye fødsel som skjer ved troen på det Guds lam, Jesus Kristus, Gud som ved sin soning, sitt offer, har utslettet og tatt fullkomment bort, det som skjedde på fallets dag!
   Det er dette Jesus taler om til sine disipler i Joh 12:31, da Han sier: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.»
   Det finnes altså mennesker i denne verden i nåtid, som bærer Guds bilde, det er de Herren har satt sitt segl på, som vi leser om i Åp 7.3: «Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på vår Guds tjenere i deres panner.» Og apostelen Paulus skriver dette i 2 Kor 1:22: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.» De som roper til Ham i sin nød, fordi det er blitt åpenbart for dem det som skjer på Golgata kors, der Han gav sitt liv for dem!
   Her er altså tale om dem som roper i tro, og ikke bare slike som gjennomfører forskjellige ritualer, selv om dette i seg selv ikke er galt – men det kan kreti og pleti gjøre, men de levende kristne, i dem har Han latt sin Sønns Ånd bo, den Ånd som roper: Abba Far! Det er fremstilt som et rop som trenger seg frem fra et trengt indre – med andre ord et nødrop eller et sukk i nød!
   Det kan være tungt å leve utenfor Eden for den som har Ånden! De er i fremmed land, noe de så ofte får føle – ja, selv deres eget kjød er en fremmed art, som de tar avstand fra, og gjerne skulle være frie fra!

   Nå har de ved Ånden fått se, noe som er skjult for det verdslige sinn, nemlig det rike som er åpnet for dem ved Lammets blod! De har fått noe uendelig dyrebart av Herren, nemlig det hellige blod som har utslettet alt det som var oss imot, og stilt oss hellige og rettferdige, lyteløse, som Skriften kaller det innfor Den Hellige! Det finnes ikke noe, ikke et komma, som kan hindre oss! Han drev oss i sin tid ut av Eden på grunn av synden som var kommet inn, Han er det også som nå fører oss inn igjen ved syndenes forlatelse! Gir oss tilbake alt som gikk tapt!
   Det er dette evangelium Ånden forkynner mennesket – ja, det er Hans oppgave å forkynne mennesket dette, men som så mange – ja, de fleste, avviser!
   Hva var tjenernes innbydelse ifølge Matt 22:4: «Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!» Alt er ferdig! Alt? Står det ikke noe tilbake da? Nei, alt er alt for å si det svært enkelt!

E.K.

   Derfor kan også David vitne så frimodig, som vi hører det i salmen her, for hvis dette er sant, da har jo Herren ikke noe å anklage oss for, ikke noe å dømme, ikke noe å vredes over, ikke noe å straffe oss for, men «bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager.»
   Bare! Her møter vi igjen et av disse små, men betydelige ord i Skriften! Jeg skal ikke møte noe annet enn godhet og miskunnhet – ja, det skal etterjage meg!
   Jeg møter så visst ikke bare godhet og miskunnhet fra denne verden jeg befinner meg i, og slett ikke fra djevelen og mitt eget kjød heller, men det kan ikke skade meg lenger, det kan ikke skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre, som vi leser i Rom 8:39. Nei, Han er nå min hyrde og beskytter, min advokat og talsmann, min borgsmann som de gamle kalte det, altså min garantist!
   Hør hva som vitnes om disse menneskene som befinner seg i denne salige tilstand i Åp 12:11: «De har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.»
   Ved hvilket våpen seiret de over ham? – noe de fant i seg selv? – nei, ved å peke hen til hva Herren hadde gjort for dem, nemlig utøst sitt eget blod til en soning av all deres synd! Så var det dette Hans liv de nå hadde kjært, ikke sitt eget - nei, det må gjerne få dø!
   Slik er det å ha Herren til hyrde! Dette er også gitt deg, du som hører nå! – for hva leser vi vel ikke i 1 Joh 2:1-2: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»
   For hele verdens! – her må vel også du nødvendigvis være inkludert, ikke sant? Og så er det sant – Gud vil ikke at vi skal leve i synd, men skjer det, at vi faller i noen synd, så kan det altså ikke skille oss fra Ham, det må du få holde fast ved, for det hørte du nettopp nå fra Guds eget ord: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder!»
   Derfor kan Asaf så frimodig vitne, etter å ha sett Guds vei - Sal 73:24: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.»
   Tar meg opp i din herlighet! – som David vitner her i salmen: «- og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid!»

   «Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse,» vitner Herren i Jes 55:3.
   Den visse! Hvordan kan den være så viss? Det vil jo si, en som ikke under noen omstendigheter kan rokkes! Jo, fordi den ikke er grunnet på noe i deg, du svake menneske, men på Ham som troner for evig! På grunn av det vi leser i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt!»
   En ny skapning i Kristus! Da slutter vi av med det, og takker og priser Herren for at Han har påtatt seg å være hyrde for skrøpelige og syndige mennesker som oss!