Skriften taler om døden som den siste fiende - 1 Kor 15:26: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.»
   Blir tilintetgjort? Men synger vi ikke: deg være ære, Herre over dødens makt? Har ikke Jesus seiret over den, da Han utåndet på korsets tre som en stedfortreder for oss alle – slik at Paulus frimodig kan rope ut - 1 Kor 15:55: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» Jo, men også her gjelder som i Hebr 2:8, et ennå ser vi ikke: «Alt la du under Hans føtter. For da Han la alt under Ham, holdt Han ikke noe tilbake som Han ikke underla Ham.» - og så kommer det: «Ennå ser vi ikke at alt er Ham underlagt.»
   Nei, enn så lenge vandrer vi i tro! Vi tror at døden er underlagt Jesus, da Han selv oppsto fra de døde til et evig liv, som vi leser i Rom 6:9: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham.» Men vi ser jo ikke at den er underlagt Ham! Hvor ofte må vi ikke ta farvel med en som vandret her i tro til Herren? Nettopp døden rev dem bort!
   Hvorfor taler i det hele tatt David om å vandre i en dødsskyggens dal, han som vitner at Herren – livets kilde – er hans hyrde! Jo, døden er overvunnet, derfor er det en som møter han der i dødsskyggens dal – når Jesus er ditt lys blir selv døden et møte med lys! Når en troende dør møter han altså lyset - Hans kjepp og Hans stav, de trøster deg. Bildet er altså hentet fra de redskaper gjeteren, hyrden, hadde, til å lede an og drive bort fiender, rovdyr!
   Så altså ikke engang den siste fiende, kan gjøre deg noe ondt, men bare være ferjemann til livets skjønne land.
   Men døden er ikke tilintetgjort ennå, det vil si, den er ikke aldeles tatt bort! Det ser vi jo! – men i troen ser vi noe mer: Dens brodd er tatt bort! Det er som med den farligste giftslange, om det så er en svart mamba – er den tømt for sin gift, så kan et barn leke med den, den er uskadeliggjort! Så også med døden, den giften rammet Jesus i mitt sted, slik at jeg kun skal se liv, når den dagen måtte komme!
   Er det ikke en trøst, selv når du tenker på døden, når du ser for deg denne hyrde! Han som aldri har sviktet deg her i livet, Han kommer heller ikke til å forlate deg i døden, men vil være der. Og da trenger du ikke lenger tro, men du vil erfare at Han er seierherren over denne største elendighet som djevelen plantet i oss, for «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.» (1 Kor 15:56).
   Grunnen til at du må vandre i denne dødsskyggens dal, er synden som bor i deg, men den blir, takk Gud! Ikke med ut på andre siden for den som har Jesus som sin frelser, eller som sin hyrde for å bli i salmens bilde.
   Og syndens kraft er loven! Tenk det! Står det klart for deg? Det som mange ser på som muligheten til å vinne seg rettferdighet for Gud, det vil si, bli rettferdige, nemlig loven, nettopp den er det som gir synden kraft! Synden kan ligge og slumre, som en slange under en stein, men kommer loven til med sin tale, så våkner den til live, og får en svær konsekvens for oss, som apostelen Paulus vitner om sin erfaring i Rom 7:9-10: «Jeg levde en gang uten lov.» - Det var altså ikke noe der som kunne ruske i denne sovende synd! – «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde.» - døde! Men jeg tenkte jo at det skulle bli meg til liv! Ja, det gjorde apostelen også, men hør hva han erfarte: «Og det viste seg at budet (altså: loven), som skulle være til liv, ble til død for meg.» Til død!
   Den kastet ham tvert imot inn i dødsskyggens dal! Om det ikke var en hyrde som hadde overvunnet døden der, ja, da var det kun død, og det en evig!
   Loven kan ikke gjøre levende, det har den ikke kraft til - Gal 3:21 - ikke fordi det er noe galt med den, men på grunn av ditt kjød!

E.K.

   Men hør hva som står om din hyrde Jesus Kristus: - Han er en levendegjørende ånd! 1 Kor 15:45 (eldre overs.). Levendegjørende! - nå i nyere oversettelse: en ånd som gir liv!
   La nå det få synke inn!

   Det er forskere i dag som arbeider på å overvinne døden – løse dødens gåte, som de gjerne sier, og det er nettopp en åpenbaring av det menneske som falt i synd på syndefallets dag, det ville selv bli som Gud!
   Men nå forkynnes det oss at dette er allerede skjedd, Gud selv har sørget for det, men det vil mennesket ikke tro, og selv vi som lever med Jesus, kan ennå skjelve innfor døden! Synden, fallet, er en forferdelig, og gjennomgripende sak, den har plantet vantro og mistillit til Gud vår Skaper i oss, et åndelig mørke som binder oss borte fra Ham. Kommer ikke Hans lys til, så blir vi værende i dette mørke for evig og alltid!
   Det som gjør det trangt for oss, at den eneste vei dette livgivende lys kan komme til oss, er på troens vei! Men det forutsetter at vi bøyer oss for det ord som blir forkynt oss – og det ord som blir forkynt oss taler ikke vel om det naturlige menneske, så mange trekker seg bort fra det – den kjepp og den stav David peker hen til her i teksten.
   Vi vil høre positive rosende ord om oss selv – ja, da kan de samles i tusentall – men når sannheten lyder, da står vi i fare for å gjøre nettopp det vi advares imot i Hebr 10:38-39: «Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
   Det betegner noe spesielt dette ordet unndra seg! Her får vi ikke noe inntrykk av åpenbar motstand og fiendskap, ikke noe voldelig angrep her, nei, men man trekker seg bare unna dette lyset!
   Som en sa et sted: Nei, jeg går ikke på de møtene for der blir jeg alltid så urolig! – men han gikk villig vekk på andre møter, der han da angivelig ikke ble uroet! Hva slags lys var det som skinte der, mon tro? – et såkalt irrlys? – det var iallfall ikke det lys døperen Johannes vitner om i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
   Det sanne lys, som opplyser! Har du møtt det? Det er ikke alltid like hyggelig, men det er dog det lys som en dag skal møte deg i dødsskyggens dal og føre deg over til livets skjønne land!

   Så mange onde ting som kan komme på i dette livet – noe er du selv skyld i, noe er du ikke selv skyld i, noe kommer på deg fordi du er en Jesu venn osv., David var vel kjent med menneskelig elendighet, men når han ser på det alt, tar han likesom tak i det verste, og sier: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt!»
   Med andre ord – om jeg så skal dø, frykter jeg ikke for noe ondt! – selv ikke den kan skade meg, for Herren er min hyrde!
   Det er nåde over nåde du står overfor her – la nå ikke det gå deg forbi! Kanskje du trekker deg inn i skyggene, hvor ikke alt er så klart, når Guds ord lyder, men enden på den visa er totalt og evig mørke!
   Lyset fra Golgata skinner ennå en tid! – hvor lenge vet Gud alene!