- og da jeg satt med den kom det for meg, det som vi som er kristne eller ønsker å være kristne alltid står overfor, nemlig det store og alvorlige spørsmål – er jeg frelst, eller er det eventuelt noe jeg skal bli, dersom, hvis, såfremt, ifall? Med andre ord – er det noe som ennå står tilbake?
   Jeg skal lese den teksten, men først skal vi ta for oss Jesu liv og historie her på jord.
   Når en hører en del forkynnelse blant oss, skulle en tro Jesu gjerning var å lære oss hvordan vi skulle gå frem for å frelse oss selv, som en Buddha eller hvilken som helst annen religionsstifter. Men vi spør: Var det derfor Han kom eller hadde Han et helt bestemt oppdrag på sine skuldre, som Han ved sitt ord og sin Hellige Ånd vil formidle til oss?
   La oss kort ta for oss det som skjer i Getsemane – og vi skal ikke ta med det som skjer ved Jesus denne gang, men med Hans disipler. I Matt 26,36-38: «Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og Han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. 38 Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.» «Be at dere ikke må komme i fristelse.» Leser vi i parallellteksten hos Lukas.» Hørte du det, og tok du det til hjertet – eller tenker du at dette kun hadde med Hans disipler å gjøre der og den gang? «Be at du ikke må komme i fristelse!» Jesus sier det il deg, og vi spør: Hvordan har det gått? Hva da med: «Våk med meg?» Har det gått bedre?
   Så har Jesus sin kamp i bønn til sin Far, og vi leser videre: «Så stod han opp fra bønnen og kom til sine disipler. «Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse!» Enda en sterk formaning fra Jesus til dem: Våk og be! – noe du også kan lese andre steder i Skriften. Men hvordan gikk det denne gang? Han gikk bort og bad og kom tilbake annen gang – nå hadde de vel fått et så alvorlig skudd for baugen at de tok Hans ord på største alvor og gjorde etter det? Vi leser: «Da Han kom tilbake, fant Han dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn.»   
   Deres eget behov fikk større viktighet for dem enn Jesu kamp til blodet! Og Han lot dem være, og gikk igjen bort og bad for tredje gang med de samme ord. Deretter kom Han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere?»
   Vi ser i dette sannheten i hva Jesus også sa i den forbindelse, nemlig: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.» (v.41).

   Nå vil jeg spørre deg som hørte dette nå: Har det gått bedre for deg? Makter du å våke med Jesus?
   Men merk deg en ting her som er svært viktig for deg å ha klart for deg – Han forkastet dem ikke av den grunn! Han gjennomførte alt til vår frelse uten deres eller noe annet menneskes støtte og hjelp! Vi derimot gripes igjen og igjen i å pleie vårt eget, langt fremfor det som har med Ham å gjøre! Du som måtte rose deg av noen kristelig egenskap av noe slag – du er så på avveie! – Han ville være alene om å frelse deg, forstår du – ja, måtte være det, for heller ikke du kunne komme opp med noe som kunne bestå for Ham!

   La oss nå se på teksten fra Rom 5, og jeg leser fra vers 1, og vil legge trykk på enkelte ord i den.
   Vi leser i Jesu navn: 1 Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. – hørte du det? Går du der du der og vet deg, for dine synders skyld, ikke noe annet til frelse enn Jesus og Hans gjerning for deg – men vet ikke at du er rettferdiggjort for Gud der du sitter nå?

E.K.

Hva kan det ha seg? 2 Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i.  – hører du ikke Guds ord til deg? Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. 3 Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, 4 tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.
   - Gitt! Han ble gitt deg da du hørte evangeliet om din frelse, som vi leser det i Ef 1:13: «I Ham (Jesus) har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovet.»
   Ikke for noen vår gjernings skyld, men i Ham!
   Dette er også et ord som ofte blir misforstått - Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd! En tenker seg da at du har denne kjærlighet i ditt hjerte, så du ved den er kjærlig som Gud selv, ikke noe mindre. Men det forstås bedre om vi bytter ut ordet utøst med åpenbart, og da lyder det: «Guds kjærlighet er åpenbart i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.» Og hvor er så denne kjærlighet åpenbart i verden? – jo, fremfor alt på korsets tre, der Han gav seg selv i vårt sted, men også hele Hans liv her på jord, og at Han i det hele tatt villig kom hit ned til kors og trengsel!
   Vi leser videre i teksten: 6 For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. – altså, ikke bare – om en kan bruke et så svakt ord her – døde Han for oss, mens vi ennå var skrøpelige, altså uten den minste forbedring fra vår side – uten noe som helst som kunne tale til vår fordel, men endatil til en tid som var fastsatt på forhånd! Kan det bli mer uten hensyn til vårt bedre eller verre?
   Videre: 7 For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. – Han døde for oss, hører vi her. Som Hebr 9:15, vitner det: «Derfor er Han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovet, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.»
   - en død til forløsning! Og hør da vers 10 i teksten: «For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, - altså denne død til forløsning! - da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Altså frelst og forlikt ved Hans død og Hans liv! Hvor er du med ditt hen her? Altså, spør du etter din frelse, da må du minnes Hans død og Hans liv! Får du det med deg, min venn?

   Og så nå til slutt fra vers 9: Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden. – Minner igjen om hvor milevidt fra oss dette er – det er grunnet i en annen! – Videre, vers 10 igjen: For ble – det er jo fortid! - ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt. 11 Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi fått forlikelsen.
   Vi har fått forlikelsen etter at vi var fiender – og den forlikelsen har vi fått i Ham alene, helt og holdent uten det minste bidrag fra vår side – glem for all del ikke det!