|
Vi møter i stor grad fenomenet lovsang i vår tids
kristenhet. Det er egne lovsangskor, lovsangsledere, lovsangsmøter
og lovsangskvelder.
En får ofte det bestemte inntrykk dessverre, at det kun
er en sjelelig utfoldelse som foregår - det er det gamle menneske
som forsøker å elske og opphøye og prise den sanne Gud, noe som jo
er umulig. Derfor må det også tys til visse ytre stimuli som for eksempel
manende musikk og sang, denne fellesopplevelsen - fellesopplevelsen
- nå er vi sammen og tilber på denne måten, altså
blir det vår tilbedelse, rette tro og utfoldelse som kommer
i sentrum, og ikke Ham vi angivelig tilber og tror på, og lignende.
Det blir i virkeligheten en tilbedelse av Gud med de samme ingredienser
og islett vi finner hos hedningene og de falske religioner.
Du kan i virkeligheten ikke lovsynge og lovprise Gud,
uten at Han har gitt deg noe å lovsynge og lovprise!
Se vers 3b i teksten vår: «Han har skapt oss, ikke vi selv,
til sitt folk og til den hjord han før.» Det vil si, ag den sanne
menighet er født av Gud! - og det igjen vil si, at Han må åpenbare
seg for deg! Da trenges ikke noe ytre stimuli.
Det som stimulerer den sanne troende til lovprisning,
det er den erkjennelse i dypet av vedkommendes hjerte, at alt er
av Gud! At alt er gave! At dets frelse er
en Guds gave, som ingen kan ta fra ham/henne. Og da taler jeg altså
ikke om en følelse i hjertets dyp - det følger gjerne på, det
er så - men om en erkjennelse!
Hva er så denne erkjennelse grunnet på? Hva er det som
har skapt den? Jo: Han har sagt meg det! - opplyst
meg ved Ordet! Det er altså Ordet som har virket denne erkjennelse
i meg! Og da forstår vi, at denne erkjennelse vi taler om, ikke er
noe annet enn selve troen! Som jo ifølge Ordet selv, er en Guds gave!
- som vi ser av Ef 2:8.
Du ser at troen er knyttet til Ordet! Vi leter nå gjerne
i oss selv, om det skulle være grunnlag for tro der - noe som bare
fører til et tap av frimodighet for den som er av sannheten! Nei,
frimodigheten for Gud har jo sin grunn i Ordet - er født av Ordet!
Og det vil altså si, født av Gud selv, som jo er Ordet,
som vi ser av Joh 1:1-2 - dette så kjente ordet om vår
Herre, Jesus Kristus: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.»
Vi taler jo - og da helt i samsvar med Skriftens eget
vitnesbyrd om saken - om det å være født på ny, født av Gud!
Hvis jeg nå spør deg like ut: Er du født på ny? Hva vil
du da vise til? Her er det mange som strever. Hør du: Alt er
av Gud! Hør du hva Jakob vitner i sitt brev om den saken: «Etter sin
vilje har Han født oss ved sannhets ord.» (Jak 1:18).
Hva hørte vi nå? Jo, at Han etter sin vilje
har født oss! Og ved hva? Ved sannhets ord! Ved å forkynne
oss noe. Når Gud vil føde et menneske på ny, da lar Han det menneske
komme inn under innflytelse av sitt Ord. Og ved dette Ord skaper Han
erkjennelser i det menneske, og dermed behov som Han selv tilfredsstiller!
Det vil si at Han lar sin Ånd ta bolig i det mennesket. Den Ånd som
vitner om og herliggjør Jesus! Du kan ikke sant utgreie dette
om du er født på ny, uten dette ene: Jeg må ha Jesus!
Du må altså ha noe som er kommet til deg
utenfra, og ikke noe som kommer fra deg! Her blir den før nevnte
lovsangsdyrkelsen direkte farlig. Den leder inn i et bedrag, en illusjon
- det fører deg til deg selv og dine egne religiøse
følelser.
Her er så mange som forvirrer mennesker fremfor å hjelpe
dem - for det å hjelpe mennesker her, det må gis av Gud! Det er som
han sier det Johannes i sitt brev: «Dette har jeg skrevet til dere
for at dere skal vite at dere har evig liv, dere
som tror på Guds Sønns navn.» (1 Joh 5:13).
|
Vite, ikke føle! - og viten har jo sin grunn
i en åpenbart sannhet!
Så du kan vite at du er født på ny, du kan vite at du
har evig liv - det er dette som kalles frelsesvisshet - men da er
det grunnet på det vitnesbyrd som Skriften har brakt deg. Vitnesbyrdet
om Jesus!
Mange kan uttale seg om utseendet ditt, eller visse ting
ved det, og du kan velge å tro det de sier, men helt sikker blir du
først når du ser deg selv i speilet. «For ditt Ord sier så,» vitner
Per Nordsletten i sangen sin, «At jeg nåde skal få, At min synd ihukommes
ei mer.» Han naglet den til korset!
Det er dette vi leser om i denne salmen. Den er kort,
men lærer oss hva sann lovsang og lovprisning er for noe. Og hva den
har sin grunn i!
«Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til
den hjord Han før,» som vi leste det i vers 3b. Ja, var det ikke det
vi nettopp var innom? Han har gjort det! Frelsen er av Gud!
Og det som er av Gud, det må jo være fullkomment! Din frelse - det
som er gjort til din frelse, det er altså fullkomment! Det er av Gud!
Og så leter du etter det andre steder! Din frelse er i Jesus, forseglet
og vel bevart! En skatt i himmelen! Av den erkjennelse bryter
lovsangen frem av seg selv! Takk Gud! Da kan jeg takke Gud også når
jeg er som mest nedslått. Når jeg bare ser synd og elendighet i meg
selv! Når djevelens og mitt eget hjertes mange fordømmelser og anklager
bare synes å passe så altfor godt! Da kan jeg lovsynge og prise min
Gud - for Han og Hans frelse er dog den samme! Forstår du dette? Vel,
du hører det iallfall, og det er Guds ord!
Derfor dette vi leser her: «Rop med fryd for Herren,
all jorden! Tjen Herren med glede, kom frem for Hans åsyn med jubel!»
(v.1-2). Og så følger årsaken til dette like på: «Kjenn at Herren
er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt
folk og til den hjord Han før.» (v.3). Så blir vi altså stående ved Guds verk!
Og da er det kun grunn til lovsang!
Når vi ser på oss selv og de mange ting i dette livet,
da er det så mye som vil ta motet fra oss, og bryte oss ned. Og ikke
minst er det så mye som vil ta frimodigheten fra oss! Det er så snart
å bli fristet - og det er også så mange som tar det skritt, å gå ombord
i andre båter, enn den Jesus har satt til å bringe oss over floden!
Og det er som å gå der på bryggekanten og se på så mange flotte båter
- jeg som er fra Kragerø har jo rikelig
anledning til det i sommerhalvåret iallfall - kom ombord! Kom ombord
her! Vi skal bringe deg over! Ser du ikke denne flotte og solide båten!
Jo da, båten er fin den, men hvem står ved roret? Og mange, når de
er kommet langt utpå, først da oppdager de at denne båten er ute av
stand til å føre dem til rette havn! Det er ikke Jesus som har hånden
på roret her! Da er det slutt på all eventuell lovsang! En lovsang
som var grunnet på feil grunn!
Hør nå, og be om at dette du nå hører kunne få løfte
blikket ditt høyere opp: «Gå inn gjennom Hans porter med
takkesang, inn i Hans forgårder med lovsang. Takk
Ham og pris Hans navn! For Herren er
god, Hans miskunnhet varer til evig tid, og Hans
trofasthet fra slekt til slekt.» (v.4-5).
Ja, Han har gitt deg et frelsernavn som bærer helt frem!
Navnet Jesus!
Det blekner aldri, og tæres ei av tidens tann, som vi synger
det så ofte!
|
Minnedag
