Vi vet hvordan det fremstilles ofte, og hvilke tanker det naturlige menneske gjør seg om dette å bli en kristen. Det er noe som ligger på dem – det er noe som avhenger av deres innsats. Det kommer an på om de har overgitt seg rett, om de virkelig mener det 100% - og så kommer det videre an på om de etter overgivelsen, det vil si, bestemmelsen om å bli en kristen makter å følge opp. Om de makter å si verden farvel og helt og fullt følge Herren.
   Og så strever de med disse ting – og noen tar dette virkelig på alvor, og oppdager da det, at de dessverre halter til begge sider – og det skulle de jo ikke gjøre, nå som de er blitt kristne og har fått Den Hellige Ånd! Nå skulle de jo seire! Hva må ikke Herren tenke om en slik en! De ting som hører verden til er fremdeles kjære for deg, dessverre, mens det som hører Herren og et sunt kristenliv til, så som bønn, Bibellesning osv., det har du ikke særlig lyst til.
   Da du gikk aller mest inn for å være gudelig, ble det åpenbart at du var en i deg selv ugudelig synder! – Du falt! Også var det til å søke mer av Åndens fylde og kraft, så du kunne gå mer helhjertet og helstøpt inn for det som var av Gud.
   Så går det gjerne en tid i det grå, hvor ikke noe er helt klart for deg – men plutselig, når du minst ventet det, faller det et lys inn over livet ditt. Du vet det nødvendigvis ikke, men det er et åndelig lys, et Åndens lys, og du får se alle svikt, forsømmelser, forstillelser, lunkenhet, likegyldighet osv. Og som en følge av dette tenker du kan hende: Skal undre meg på om det var en sann og hel overgivelse den gang? Om jeg ikke bare har innbilt meg alt sammen? Ja, det er nettopp hva du har! Det er nemlig ingen som blir kristne på det viset, og alt ditt strev har vært et strev under lovens forbannelse og Guds vrede, fordi du ikke har trodd på Sønnen, og hva Faderen i sin nåde har gitt deg i Ham! Du åpenbarer bare at du ikke kjenner Gud, for Gud er en barmhjertig Gud, som oppreiste en helt som kunne seire for deg! – slik at du, så lam som du nå engang er, kan sitte til bords hos Ham!
   Det er ikke frelse i din overgivelses kvalitet – da ble ingen av oss frelst – men at Guds egen Sønn overgav seg til synderes dom og død!

   David var konge og profet, derfor – uten å forstå fullt ut betydningen av hva han sa og gjorde fullt ut selv – profeterte han om Jesus – Guds frelse!
   Her sier han i vers 1: «Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld?» For Jonatans skyld! – Se, det er hemmeligheten!
   Du derimot forsøker å kjøpe deg en plass ved Herrens bord! Hvordan jeg si at du – nettopp du – gjør det? Det kan jeg si, fordi det er alt kjøds vei, å ville rettferdiggjøre seg selv for Gud. Det er i dette synden viser seg fremfor i noe annet. Derfor kan mange som vil gjelde for å være konservative kristne, og gjerne tordner mot de åpenbare synder i samfunnet, selv stå under dommen fra Gud for sin egenrettferdighets skyld!

E.K.

   Hør hva David sier i vers 7: «Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide.»
   Jonatan hadde virkelig gjort en innsats det sto respekt av, og det var frukten av Jonatans liv, som ble hans sønn Mefiboset til del.

   Mefiboset var, som kjent, lam i begge bena. Skulle han bevege seg fra ett sted til annet måtte enten noen andre bære ham, eller han måtte krype langs gulvet. Mefiboset var full av forakt for seg selv, på grunn av denne hjelpeløsheten, men Herren foraktet ham ikke. For du må ikke tenke at dette var noe David kom på av seg selv, men det var en direkte innskytelse fra Herren. Han så Mefiboset der han satt, og hadde mistet alt. Det er Herrens vis det, vet du, å ynkes inderlig over den elendige. Og så ville Han opprette et vitnesbyrd om den frie og uforskyldte nåde i sin Sønn, Jesus Kristus, som en dag skulle bli oss alle til del – alle verdens Mefiboseter, de som kjenner seg totalt lammet, så snart de tenker på å ta et skritt på himmelveien, og bare må sukke til Herren, som røveren på korset: Kom meg i hu! Glem meg ikke! Jeg vil så gjerne, men … ja, du vet!
   Jeg stusser når jeg ser forkynnere som skyter frem brystkassen, når de preker. Det kan se frimodig og åndelig ut, men er det slik du står frem, når du skal forkynne at du er en død hund som av nåde blott får sitte ved Herrens bord? Nei, det er jo ikke det! Det er vel heller en annen du ønsker folket skal se, nemlig Han som kjøpte deg denne plassen med sitt eget blod!
   Han var ikke i stand til å gjøre noen krigstjeneste Mefiboset, og slik opplever hver den som er av sannheten det også, når han skal søke å bygge opp noen egen fortjeneste for Herren – han er lam i begge bena!
   Men det var en som hadde gjort en stor krigstjeneste, det var Jonatan, hans far, og det var dette Mefiboset nå høstet frukten av, og dette er også budskapet til alle Mefiboseter her i forsamlingen i dag også – det er en som har gjort en fullkommen krigstjeneste for deg! Derfor er det satt frem stol for deg ved himmelens bord, og inn dit blir du båret!
   «Men selv bodde Mefiboset i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.»
   Fremdeles lam i begge sine føtter! Han hadde sitt liv av det han åt ved kongens bord, for Jonatans skyld – for Jesu skyld!