Hans forunderlige vei!

    En lang tekst denne gang – hele Salme 107 på 43 vers:

Sal 107:1-43

    1. Pris Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig tid! 2. Så skal de si, de som Herren har gjenløst, de som Han har forløst av nødens hånd, 3. de som Han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet. 4. De fór vill i ødemarken, på ørkenstier, de fant ikke en by de kunne bo i. 5. De var sultne og tørste, deres sjel vansmektet i dem. 6. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler fridde Han dem ut. 7. Og Han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunne bo i. 8. De skal prise Herren for Hans miskunn og for Hans undergjerninger mot menneskenes barn. 9. For Han mettet den tørstende sjel, Han fylte den hungrende sjel med godt. 10. De satt i mørke og dødsskygge, bundet i elendighet og jern, 11. fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet Den Høyestes råd. 12. Derfor bøyde Han deres hjerter ved lidelse, de snublet, det fantes ikke noen hjelper. 13. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste Han dem. 14. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev i stykker deres bånd. 15. De skal prise Herren for Hans miskunn og for Hans undergjerninger mot menneskenes barn, 16. for Han brøt i stykker porter av kobber og hogg i sønder bommer av jern. 17. De var dårer og ble plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger. 18. Deres sjel fikk avsky for all mat, de kom nær til dødens porter. 19. Da ropte de til Herren sin nød, av deres trengsler frelste Han dem. 20. Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. 21. De skal prise Herren for Hans miskunn og for Hans undergjerninger mot menneskenes barn. 22. De skal bære fram takkoffer og fortelle med jubel om Hans gjerninger. 23. De som fór ut på havet i skip, som drev handel på store vann, 24. de så Herrens gjerninger og Hans underverker på dypet. 25. Han bød og lot det komme en stormvind som reiste store bølger. 26. De fór opp mot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. 27. De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det forbi. 28. Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte Han dem ut. 29. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie. 30. De gledet seg over at bølgene la seg til ro, og Han førte dem til den havn de ønsket. 31. De skal prise Herren for Hans miskunn og for Hans undergjerninger mot menneskenes barn, 32. og de skal opphøye Ham i folkets forsamling og prise Ham der hvor de eldste sitter. 33. Han gjorde elver til ørken og vannkilder til tørstende land. 34. Fruktbar jord ble til saltland på grunn av deres ondskap som bodde der. 35. Han gjorde ørkenen til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder. 36. Han lot de sultne bo der, og de grunnla en by til å bo i. 37. De sådde åkrer og plantet vingårder. De høstet inn rikelig grøde. 38. Han velsignet dem så de ble meget tallrike. Han lot ikke buskapen deres minke. 39. Så avtok de igjen i antall, og de ble nedbøyd ved trengsel, ulykke og sorg. 40. Han utøste forakt over stormenn, og Han lot dem fare vill i en ødemark uten veier. 41. Men Han opphøyet den fattige av elendighet og gjorde familiene store som hjorder. 42. De oppriktige ser det og gleder seg, og all ondskap lukker sin munn. 43. Den som er vis, la ham merke seg dette og akte på Herrens nådegjerninger!

   Jeg må si, når jeg leser denne salmen, da kommer Jesu ord i Matt 9:13, for meg: «Jeg er kommet for å kalle syndere.» Og Luk 19:10 og Matt 18:11: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
   Er det ikke nettopp det vi leser om her? Er det ikke nettopp synd og fortapthet som preger dem? Slike som ikke vet sitt eget beste, men faller gang på gang bort fra det høyeste gode. Som priser Herren, når de opplever en konkret inngripen, men glemmer Ham snart igjen når livet går tålelig greit - for ikke å tale om når det går virkelig bra!

   Dette er synderen, mennesket skilt fra Gud - han som vil være uavhengig og herre i eget hus. Han kan tåle Gud som en hjelper i nøden, men ikke som Herre i livet! Ikke som den som kommer inn og gjør krav på hjertet! Nei, en viss avstand er greit. Men god å ha som en slags «plan B» dersom noe går galt.
   Denne skapningen tåler Gud! Derfor er vi fortsatt her i kveld, og ikke der hvor synden driver oss til sist! Han kommer til ham igjen og igjen - sender nød over ham, fordi det er det eneste som bringer ham til å søke Gud. Herren gjør det i sin nåde, kjærlighet og miskunnhet, fordi mennesket uten Gud er redningsløst fortapt – ikke først og fremst i en hard og ugjestmild verden, ikke stilt overfor fienden som er satan selv, men i seg selv! Problemet er det som bor naturlig i deg! Helt fortapt i meg! - som rosenianerne uttrykte det! I meg!
   Men mennesket selv går ikke omkring og er seg dette bevisst. Det tror det er trygt, bare ikke noe står på. Om det har en trygg økonomi, ikke er kjent med noen alvorlig sykdom osv.
   Så må Gud forbarme seg over ham, bøye seg ned og forstyrre denne roen – denne falske roen - og da kjennes det ikke nødvendigvis ut som forbarmelse av mennesket selv - nei, Herren kan ruske skikkelig i oss, vet du. Vi leste jo om det her. Hør bare på dette: «Han bød og lot det komme en stormvind som reiste store bølger. De fór opp mot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det forbi.» (v.25-27).
   Det var aldri noen fare, for Herren hadde dem alle i sin hånd - men tror du det føltes farefritt for disse som opplevde det? Når skumsprøyten sto, og det knaket faretruende i skroget.
   Du har vel lest om stormen på Gennesaret-sjøen? «Men Han selv (Jesus) lå og sov på en pute bak i båten.» Men du ser hvor også de vender seg i nøden: «De vekker Ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark 4:38). De vekker Ham!
   Så leser vi også her i salmen - Herren oppnådde det Han ville med stormen: «Da ropte de til Herren i sin nød.» Og nå skal du høre hva som skjer: «- og av deres trengsler førte Han dem ut. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie.» (v.28-29).
   Ja, du har lest om det før - det var jo nettopp hva Jesus gjorde, da disiplene vekket Ham i frykt - Luk 8:24: «Men Han stod opp og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.»

E.K.

   Det er så helt og fullt når Herren gjør noe! - ikke bare at vinden løyet, men blikk stille! Det er så helt og fullt når Herren gjør noe! - ikke bare at vinden løyet, men blikk stille!
   Slik lærte disse jødene, hvem Jesus virkelig var - ikke bare ut fra at Han gjorde veldige undere - men at Han var forutsagt i Skriften. Han gjorde Guds gjerninger!
   Det kan ikke sies for ofte: Les Skriften oppmerksomt og med bønn til Gud!
   Det Herren først av alt vil lære deg, og vise deg, er hvem Jesus virkelig er! Det er ikke først og fremst en oppskriftsbok for hvordan du skal leve livet her på jord. Det kunne en jo komme til å tro, når en står overfor mye av dette som presenteres som kristendom i vår tid. Nei, det er å få flyttet deg, synderen, inn i den hellige og rettferdige Jesus Kristus - skjule deg i Ham med all din synd og skam, så det ikke vises mer. For det er dette forunderlige som skjer med den som får komme til Jesus - hans av synden skarlagenrøde sjel blir hvit som snø! Du blir stående for Gud som om du aldri hadde syndet! Er det ikke verd å komme til Ham da?
   Men hva leste vi ikke om disse som er kommet til Ham: «Pris Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig tid! Så skal de si, de som Herren har gjenløst, de som Han har forløst av nødens hånd.» (v.1-2).
   Vi spør: Hvem er disse? Og Herrens ord svarer: «De som Han har forløst av nødens hånd.» Av nødens hånd! Det er gått en nød, en erkjennelse, forut for utfrielsen. Kjenner du noe til denne nødens hånd? Der du ser deg selv som den som ikke har noe å kreve hos Gud - for du er selv skyld i din nød! Det er å bli berget herfra - å bli flyttet fra nødens hånd over i Guds hånd, selv om du ikke har noe eget å rose deg av, men tvert imot kun står med synd overfor Ham - som utløser det vi nettopp hørte om: «Pris Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig tid!»
   Du er vel kjent her? «Han frelste meg fortapte får, Og gav meg Jesu barnekår!» Flyttet fra synd til renhet, fra urettferdighet til rettferdighet, fra urenhet til hellighet, fra fortapelse til frelse, fra mørke til lys, fra helvete til himmelen - og slik kunne vi fortsette - nettopp fra nødens hånd til Herrens hånd!

   Der er du nå i denne stund, du som har fått ta din tilflukt til Jesus: «Du er i Herrens hender med alt som med deg skjer!»
   Å ja da, det husker og stormer så mang en gang. Du tumler omkring - og må erkjenne som det vitnes gjennom salmen her, at du selv er skyld i det. Som det står: «- fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet Den Høyestes råd. De var dårer og ble plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger.» (v.11 og 17). Men midt oppe i alt dette er du i Hans hånd - for du vet deg ingen annen redning i din nød enn Jesus Kristus og Ham korsfestet.
   Det er det virkelig viktige her - at du forstår den eneste vei som fører frem: Jesus Kristus, Guds Sønn, korsfestet for deg! Viktig at du ikke prøver å berge deg selv, men lar deg berge av Herrens hånd - det blødende Guds Lam! - det er den hånd som griper synderen il frelse!