Denne elendige ropte! Denne – det er svært så personlig da, vet du. Og da er jo det betimelige spørsmål: Har du vært denne noen gang? – denne som ropte til Herren? Dersom det virkelig er sant, da kan du også delta i Davids videre vitnesbyrd: «- og Herren hørte, Han frelste ham ut av alle hans trengsler.» (v.7).
   Ja, det er nettopp hva som er tilfelle, der hvor Herren som et svar på dette ditt rop, ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd vender blikket og fokuset bort fra deg selv, til den frelser Han har sendt deg fra himmelen – Jesus! Der har Han nemlig frelst deg ut av alle dine trengsler! Frelsen er noe som er ferdig for deg, forstår du. Han så den nød du var i, før du ble født inn i denne verden, da du som følge av syndefallet nødvendigvis måtte bli født med synd! Det er nemlig din nød, og vil føre deg i evige trengsler! Om ikke du ser det, så gjør Han det!
   Han førte David inn i denne erkjennelse og ropet bryter ut – frels meg for jeg går under!

   La du merke til hvem som skulle glede seg over at Herren utfridde David på denne måten? – David skriver det i vers 3 her: «De saktmodige skal høre det og glede seg.» De saktmodige! En saktmodig er pr. definisjon en som har lagt sin sak i Herrens hånd – det vil si, at han har overlatt til Herren å felle dommen, som apostelen Paulus skriver det i 1 Kor 4:3-4: «Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.»
   Du ser hvor han har lagt sin sak. – for som han peker på, er han ikke i stand til å felle en dom han er sikker på stemmer med Guds dom i samme sak. Han må ha Herrens bekreftelse! Iblant oss i dag er det mye motsatt - det er vi som vet, uten å spørre Guds ord til råds.
   De saktmodige gleder seg derfor over det vitnesbyrd om Herren, de finner i Skriften, for de har erkjent at Herren er JEG ER – det vil si, Han er den samme alltid, så slik Han var overfor David og andre du møter i Skriften, slik vil Han også være overfor deg! «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» Slik uttrykkes det i Hebr 13:8.
   Paulus fremstiller seg selv som et forbilde for andre nettopp på dette grunnlaget i 1 Tim 1:15-16: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.» - det vil si, til et forbilde for deg som tar din tilflukt til Ordet om Ham!
   Altså, selv om han her fremstiller seg selv som den største av syndere – det vil jo da si, at det ikke er mulig å bli verre stilt – så fikk han miskunn! Ergo vil også du finne den samme miskunn hos Herren, du som roper ut fra et i bunn og grunn håpløst utgangspunkt! Og hva er så et håpløst utgangspunkt? – jo, at du står som en synder for en dommer som er en fortærende ild imot all synd, uten mulighet til å forandre det minste!
   Hva kan så bevege denne dommeren, som jo er både rettferdig og hellig til å felle en annen dom? Han må jo være tro mot seg selv, og dermed dømme en sann dom over synd! Men Han er også kjærlighet, og ut fra det fant Han en forunderlig vei for deg! Det står så bent frem i Jes 53:5: «Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.»

E.K.

   Han tok på seg din synd og gjorde soning for den! Det er den samme dommer – den hellige, rettferdige og kjærlige! Han har ikke forandret seg det minste – nei, det er som det står i Jak 1:17b: «Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge.»
   Luther skriver et sted om en dommer i Tyskland som var sorgfull da han på grunn av lovens bokstav måtte dømme en forbryter. Han ønsket altså å finne at han kunne frikjenne, men loven krevde sitt, og han gav den rett!
   Slik er Gud og det enda mer – Han vil gjerne forlate alt, som du kan lese i Jes 55:7.
   Vil gjerne forlate alt! Vil gjerne - der åpenbarer Han sitt miskunnelige sinn overfor oss. Og alt! – det vil si, at der forlatelsen er der er ikke en smule tilbake av det som kan fordømme oss! Og forlater! Det er altså Han som forlater synden! Du vet hvordan det er om du forlater noe – du går fra det! Det ligger nå bak deg!
   Men når du har med Gud å gjøre, så må det hele skje på det rette grunnlag! Ikke noe fusk eller slurv der, men du frikjennes på et sant grunnlag! – et grunnlag som holder for den hellige og rettferdige!
   Er det bra nok for deg? – eller skal du fremdeles gå i tvil og mørke? Det må jo være for at du anser Herren å være upålitelig det da – eller at du ikke ser din synd som noe å ta så alvorlig på!
   Men hør du! - har Herren kastet din synd bak sin rygg, og altså forlatt den, da må ikke du gå og finne den opp igjen!

   Salmen vå begynte slik – vers 1: «Av David, da han oppførte seg som vanvittig for Abimelek*, som jaget ham fra seg, og han drog bort.»
   Det står om denne underlige hendelsen i 1 Sam 21:10-15: «Så brøt David opp og flyktet samme dag for Saul. Og han kom til Akis, til kongen i Gat. Og Akis' tjener sa til ham: Er ikke dette David, landets konge? Er det ikke ham de sang om under dansen: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener? David la seg disse ord på hjerte og var svært redd Akis, kongen i Gat. Derfor forandret han sin atferd når de så ham, og lot som han var gal mellom hendene på dem, risset på dørene i porten og siklet i skjegget. Da sa Akis til tjenerne sine: Dere ser jo at det er en gal mann! Hvorfor kommer dere til meg med ham? Har jeg ikke nok av gale folk, siden dere kommer hit med han der, så han skal plage meg med sin galskap? Skulle en slik få komme inn i mitt hus?»
   Slik slapp altså David fri – ved at kongen trodde han var en annen og annerledes enn han egentlig var. Ikke slik med Herrens dom over oss, selv om den på en måte går i samme retning – Han vet hvem og hvordan vi er, men feller dommen og handler annerledes med oss, som om vi var annerledes! Det kan altså da kun skje på det grunnlag – stedfortrederen – det vi er ble lagt på Ham, og det Han er ble lagt på oss!
   Å, om du og jeg kunne se hvor fullkomment fri vi er på den grunn! La det få være et bønneemne! Og som apostelen vitner om det i Fil 4:6: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takk.»

   Hva var den gjerning Jesus skulle gjøre her på jord? Jo, Han skulle gjøre soning for dine synder - og hør nå hva Han sier til sin Far i Joh 17:4: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre.»
   Ser du ikke evangeliet?