Hva er et menneske, kan vi spørre? Og da spør vi ut fra Herrens syn på det, og ikke det vi gjerne tenker om det selv.
   Ordsp 20:24: «Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?»
   Jer 10:23: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.»
   Og så de kjente ord fra Rom 3, hvor vi leser vers 10-12: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.»
   Det var bare noe av det vi leser om mennesket i Rom 3. Ikke én får godt vitnesbyrd av Herren – ikke en eneste! Alle er på villspor! – Det vil si, at de er borte fra den vei de var skapt til å gå på! – ikke en av dem gjør det! Men som vi leser i Jes 53:6a: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.»
   Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?» spør Salomo! Han setter det med andre ord ikke høyt. For han hadde del i Guds visdom, og så derfor hvor galt det hadde gått. Og selv han gikk det galt for etter hvert.
   Hvor ille det egentlig står til med mennesket får vi også en klar pekepinn om også i det apostelen Paulus vitner om sin egen person i 2 Kor 12:7: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.»
   Vi er gått så fullstendig av sporet, at vi bare kan se noe inn i det ved Guds Ånds opplysning! Dess mer Guds Ånd opplyser og avslører vår tilstand, dess mer lengter vi etter vår opprinnelige stand. Dette skjer dersom vi ikke trekker oss bort fra det gjennomtrengende lyset, som vi leser om det i Joh 3:20: «For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.»
   Da ender vi i den gruppen apostelen vitner om i Hebr 10:39, der han vitner om at de hellige ikke er av en sort han advarer imot her: «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
   Unndrar seg til fortapelse! – viker bort fra Guds lys! Disse er altså ikke blant dem som åpent angriper Guds rike, men de bare unndrar seg, og kan for den saks skyld ha et sterkt gudfryktighets skinn, men lyset har aldri fått skinne inn og åpenbare hva som bor der, og derfor ser de heller ikke sitt inderlige behov for den frelse Jesus har fullbrakt!

   Når vi nå har dette fremfor oss, så er vi også i stand til å skjønne bedre det som blir åpenbart i denne salmeteksten.
   Hvordan behandles et spedbarn for at det ikke skal gå til grunne? Det mates, det kles, det varmes, og tas vare på av en eller flere som skjønner dets behov, og hvordan det skal tilfredsstilles. Ingen ville jo overlate den saken til et spedbarn selv.
   Det er jo nettopp hva vi er vitne til i salmen her – hvordan Herren tar seg av sine – selv de største blant dem. Hva synger vi vel ikke i en sang: «Jeg kan ei gå alene, nei, intet sted.» Enn ei et fjed, som det het tidligere. Med andre ord, ikke et skritt, ikke et trinn! Sangforfatteren hadde altså sett det vi taler om nå – menneskets hjelpeløshet i åndelige saker, i å gjøre Guds vilje!

E.K.

   Og så hører vi forhåpentligvis salmen med nye, åpnede ører!  
   hør hvordan salmen begynner: «Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har opphøyet en utvalgt mann av folket. Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham osv. Det var altså ikke David selv som hadde tiltatt seg den rollen!
   Og slik fortsetter det! Nå kan vi la salmen selv tale: «Min hånd skal alltid være med ham, min arm skal gi ham styrke. Fienden skal ikke plage ham, den urettferdige skal ikke undertrykke ham.» Og hvorfor det? Jo fordi «Hans motstandere vil jeg knuse foran ham, og slå dem som hater ham. Min trofasthet og min miskunn skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn bli opphøyet. Jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høyre hånd på elvene. 27 Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe.» Har du sett det? «Ja, jeg vil gjøre ham til den førstefødte, den høyeste for kongene på jorden. Til evig tid vil jeg holde fast ved min miskunn mot ham, og min pakt skal stå fast for ham. Jeg vil la hans ætt bli fast til evig tid og hans trone som himmelens dager. Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte. Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper. Ett har jeg sverget ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: Hans ætt skal bli til evig tid, hans trone som solen for mitt åsyn.»

   Da må vi spørre: Hva var årsaken til at det lyktes for David? – hva var det som holdt ham oppe og førte ham gjennom til målet? Det så du vel! Og da blir det jo et betimelig spørsmål: Tror du Han er annerledes overfor deg? Tror du Han har laget det så, at deler av veien må du finne ut av og gå på selv? Nei, da ville du aldri nå frem! Nei, enn ei et fjed, som vi hørte! Men hele – hele – veien har Han lovet være med, og da ikke bare gå ved din side som det så ofte blir sagt, men for å bære deg hele veien hjem!
   Vi leser om Ham i Matt 28:20b: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
   La oss bytte ut dere med deg, for deg som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesu verk her på jord – hør da: «Og se, jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!»
   Tror du Han er som oss mennesker, at Han er upålitelig? Nei som vi hørte i salmen her også: «Min trofasthet og min miskunn skal være med ham!» «Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal jeg ikke svikte. Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper.»
   Nei, «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid,» som det vitnes i Hebr 13:8.
   Som en kjent misjonær sa: En rett generalforsamling er der hvor vi kommer sammen og bekjenner hvor lite vi tror på Gud!
   Hør den trofaste Gud tale til David i teksten vår vers 37: «Hans ætt skal bli til evig tid, hans trone som solen for mitt åsyn.»
   Det er hva vi nå har i Jesus Kristus!