Det er et ord som går igjen blant oss, og det er: Jeg! Jeg skal, jeg er og jeg vil, i det uendelige. Det er fordi mennesket ved fallet er blitt sin egen gud, vitner Skriften - med en nærmest ubendig tro på seg selv. Om ikke nødvendigvis på egen person, fordi en kan hende har begynt å innse sine begrensninger, men da iallfall på menneskets muligheter, som sådan. Den største avgud, og den som ligger oss nærmest, det er oss selv. Og selv om vi er i tvil om vår egen evne til å gjennomføre, så sier vi nå: Det er iallfall ikke noen andre å regne med. Og med dette setter vi navnetrekket vårt under vårt fall bort fra Gud.
   Gud og gudstro kan jo være greit å ha - men å regne med Ham og det til og med før og over vårt eget! - Å nei. Vi søker gjerne hjelp i alt mulig annet først, og først når alle andre veier viser seg stengt - ja, da lar vi Gud få muligheten. Du ser, hele menneskeheten ligger i dette. Vi skal og må klare det selv! Skriften kaller det å «ligge i det onde.» (1 Joh 5:19).
   Nå er det selvsagt ikke noe galt i å bruke de evner vi har fått utdelt til beste både for oss selv og andre, men når en kobler det fra Gud, lever en midt i fallets følger. Man lever borte fra Gud, i vantro. Man lever i det fallet som engang skjedde. Da mennesket forkastet og forlot Guds ord som rettesnor og absolutt autoritet, og fikk lyst - attrå - etter det som var imot.
   Er man ikke ved Guds ord og Ånd fridd ut fra dette mørke, ved det lys Gud sendte til verden da Han lot Jesus fødes inn blant oss, så «ligger vi i det onde,» sier Ordet. Ligger du i det onde? - Eller er du oppreist og opplyst ved Jesus Kristus? Her holder det ikke med en søndagskristendom, her holder det ikke med en slik «aftenbønnkristendom» - hvor man ramser opp noen tillærte ord, for å kunne legge hodet på puten med en viss følelse av trygghet. - Nei, sier Jesus: «Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!» (Joh 6:53). Ikke liv! - men da er du jo død! Her er det tale om å ta Jesus til seg som noe helt livsnødvendig. På samme måte som du tar mat og drikke til deg, som noe helt livsnødvendig for ditt legemlige liv. Og du tar jo ikke til deg, bare fordi du rent teoretisk vet at det er nødvendig, men kroppen selv sier ifra, at nå trenger den mat, nå trenger den drikke - den begynner å plage deg med en vemmelig følelse som heter sult og tørst. Den begynner etter hvert å skrike etter det som er livsnødvendig for den.
   En av salmistene skriver om det åndelige motstykket til dette, å ikke oppleve noen tørst etter Gud: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.» (Sal 42:2). Slik har en troende sjel det, når Gud oppleves fjern eller helt borte - det er noe absolutt livsnødvendig som mangler deg, og din ånd begynner å lengte og hige og etter hvert skrike!
   Denne følelse av tomhet og død som din ånd føler, når Gud oppleves fraværende, det er noe du ikke kan leve med. Dette avhjelpes ikke med et kirkebesøk eller en andakt. Det er bare de som har en ytre kristendomsform som slår seg til ro med ytre handlinger, virksomhet, egne gjerninger. Den som har liv i Gud, må ha vissheten om at Jesus er på hjertets trone. - Noe mindre duger ikke, fordi, at for ham er Jesus det brød som er kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. (Joh 6:51). Livets brød! (Joh 6:48). Og det er noe annet!
    Å, så trege vi er til å høre og forstå! Det Jesus har gjort, det er da noe annet enn vår gjerning! - Det Jesus er, det er da noe annet enn hva vi er! Ser du ikke det? Hva har så du liv i? - Guds eller ditt eget?
   Du ser det også når et menneske begynner å tenke på det å bli kristen - det begynner å arbeide med det. Det forestiller seg omvendelsen fra verdslig til kristen, som en prosess av moralsk forbedring i det selv! - «Bedre og bedre dag for dag.» Du kjenner vel sangen.
   Det skyldes dessverre mye av forkynnelsen en kan høre også! Og at helliggjørelse er å bli et stadig bedre menneske, fremfor å få et stadig større behov for Jesus.
   Det menneske som strever her, oppdager gjerne snart, og er seg det vel ofte også bevisst fra starten av, at dette makter jeg ikke å få til på egen hånd, men Gud vil hjelpe meg! Og så blir det bønn og arbeid, bønn og arbeid! - Men hele tiden bønn om at Gud må hjelpe meg å få mitt i stand. Fra et hjerte i dette trelldomsåket kan det aldri stige opp noen sann takk for Guds usigelige gave i Jesus Kristus. For det ser de nemlig ikke!
   Mange kommer aldri lenger enn hit, og slik går de inn i evigheten: Fortapt! Bedringen ble aldri riktig ferdig! Øyet ble aldri riktig åpent for frelsen i Jesus Kristus!
   Hva er det egentlig som ligger til grunn for dette? Jo, det er den gamle og inngrodde troen på oss selv - at vi nok skal lykkes, i det minste med Guds hjelp, på den ene side - og på den annen side, den manglende tro og tillit til Guds nåde, Guds sanne vesen, at Han i sin godhet og nåde, har gitt oss alt for intet - gitt oss alt, da Han gav Jesus i vårt sted. For idet du tror det, så stiger takken og lovprisningen opp av seg selv - når du settes i frihet!
   «Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er herlig, lovsang sømmer seg» (v.1). Denne oppfordringen kan jo ikke gå ut til den som ikke ser, at han har noe i Gud! - Og slett ikke den som strever med å tilfredsstille Guds krav. Heller ikke den søndagskristne - han kan lovprise liturgien, den gode stemningen, kirkerommets fred og stillhet, den opphøyde talemåten, blant annet om menneskets godhet mot hverandre og Jesus som forbilde, følelsen av høytid osv., men ikke «lammets blod, det dyrebare blod, som gav meg liv da jeg ved korset stod.»

E.K.

   Vi sa det til å begynne med, at er det et ord som går mye igjen blant oss, så er det ordet: Jeg. Noe av det første som slår en, når en leser denne salme 147, det er ordet: Han. Det gjentas igjen og igjen utover i hele salmen. Her tales det ikke om hva vi gjør, men om hva Han gjør. Til vårt, jeg, jeg, sier han (salmisten): Han, Han! Dette for at du må få løst blikket fra deg selv! - For at du må få se, at dette: jeg, jeg - er noe som stiger opp fra det som «ligger i det onde!» Fra et gjenfødt hjerte, er det et: Han, Han! - som stiger opp. Du er tvert imot kommet i strid med det jeg'et som alltid vil frem og hevde seg. Gud, Jesus, kalles i Skriften blant annet slike ting som: Alfa og Omega, troens opphavsmann og fullender, Han som begynte den gode gjerning i deg, Han skal også fullføre den osv. Med andre ord, begynnelsen og enden: Gud!

   Du finner også et mektig utrykk for det her i denne salmen - hør bare: «Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire frem på fjellene.» (v.8). Du ser, hele prosessen er av Ham! Han er også den som skaper forutsetningen for liv! Tror du ikke Hans gjerning ved Jesus Kristus, også er fullkomment nok til frelse for deg? Tror du ikke Han skal både høre deg, og sette deg der, hvor du kan se det fullbrakte frelsesverk, når du ber Han om det? Men venter du hjelpen fra noe av ditt eget, da venter du forgjeves. Be om at du må få se herligheten i Jesus Kristus. For din frelse er ikke noe som skal tilveiebringes, det er noe som allerede er tilveiebrakt! Det er dette dine øyne må bli åpnet for! Men skal du få se herligheten i Jesus Kristus, så er det kan hende mye egen herlighet som må falle i grus først!
   Hør, hvordan det lyder til noen: «Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (Åp 3:15-17).
   Hvilken forskjell på det syn de hadde på seg selv, og det syn Jesus hadde på dem! Men Han forkaster dem ennå ikke, Han gir dem én mulighet: «Så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.» (Åp 3:18).
   Ikke noe av dette kan vokse frem av deg ser du - du må få det utenfra, få det gitt.
   Dette betyr ikke noe annet, enn å ta imot Guds ord, slik det taler sannhet om det naturlige menneske, og sannhet om Gud og Hans frelse. Den som ikke vil det, men heller vil forme en kristendom, akseptabel etter sitt eget hode eller «tidens krav,» han må ikke skylde på Gud for at han blir værende i mørket, og aldri når frem til det som en frigjort kristen vitner om: Nåden i Jesus Kristus!

   Vi skal ta for oss hele denne salmen til sist og merke oss hvor trykket legges:

   «1. Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er herlig, lovsang sømmer seg. 2. Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler Han. 3. Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. 4. Han fastsetter stjernenes tall, Han gir dem alle navn. 5. Stor er vår Herre, Han er rik på kraft, Hans forstand er uten mål. 6. Herren holder de saktmodige oppe, men de ugudelige bøyer Han til jorden. 7. Svar Herren med takk, lovsyng vår Gud til sitar. 8. Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire frem på fjellene. 9. Dyrene gir Han føde, ravnunger som skriker. 10. Han har ingen glede av hestens styrke, Han har ikke behag i mannens ben. 11. Herren har behag i dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn. 12. Pris Herren, Jerusalem! Lov din Gud, Sion! 13. For Han har gjort dine portbommer sterke, og Han har velsignet dine barn inne hos deg. 14. Han er den som gir dine grenser fred. Han metter deg med den beste hvete. 15. Han er den som sender sitt budskap til jorden, hurtig løper Hans ord. 16. Han er den som gir snø som ull, Han som strør ut rim som aske. 17. Sine hagl kaster Han ut som smuler, hvem kan stå seg mot Hans kulde? 18. Han sender sitt ord og smelter dem, Han lar sin vind blåse og vannet renner. 19. Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. 20. Slik har Han ikke gjort mot noe hedningefolk, Hans lover kjenner de ikke. Halleluja!»

   Lovet være Ham! - og la oss nå høre til slutt om de vi gjerne kaller «de gamle» kunne prise Herren:

   Store Gud, vi lover deg,
Priser høyt din makt og ære,
Stemmer opp fra jorderik
Evig sang med englehære!
Vend mot oss ditt velbehag
Og vårt hjertes takk mottag!