Mektige ord, ikke sant? Det er likesom noe poetisk og opphøyd i hvordan disse tekstene er formulert i Salmene - det er ikke noe hverdagslig, det er opphøyd! - du har med Gud å gjøre! - Og da passer det dårlig med platt språk, vet du.

   Det første som rant meg i hu, da jeg leste denne teksten var Peters ord i 1 Pet 5:5: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.»
   Det er så salig når en leser slike tekster å merke seg hva slags mennesker Herren ser etter for å berge dem.
   Da Jesus vandret blant oss her på jord, talte Han om den sauen som var kommet bort, sølvpenningen som var mistet, sønnen som i overmot og av lyst til synd hadde gått seg bort i et fremmed land og lignende skjebner. Med andre ord, de på forskjellig vis bortkomne – de som på forskjellig vis led under tingenes tilstand – de som hadde et rop i hjertet etter hjelp – de som var i forskjellige nødssituasjoner. Finn meg! - for jeg går under!
   Merk deg det, for det er nemlig denne Herre du har fått å forholde deg til! Ikke alltid Han som bæres frem for deg fra talerstoler rundt omkring i dag, for det er mange slags fremtoninger, men den Herre Skriften maler ut for deg.
   Han taler altså i kjærlighet og miskunnhet om disse som verden ikke akter på. Disse som vi helst ikke vil være lik, men som du kan hende har måttet erkjenne innfor Herren at du nøyaktig er, når sant skal sies. Jeg får ikke til å ta et skritt på denne veien som fører hjem til himmelen – nei, jeg vet ikke engang å finne den, langt mindre da å gå på den. Og når jeg ser på meg selv i sannhetens lys, så finner jeg meg også så uverdig til å komme i det selskapet! - De som kommer der er jo hellige!
   Hva tenker du? Er det å oppføre seg på en spesiell måte? Er det å hengi seg til en bestemt religiøs dyrkelse? Er det å føle og oppleve noe bestemt i sitt indre menneske? Hva er det egentlig å gå på den veien? Det spørsmålet kan vi stille slik: Hva er det å være en kristen egentlig?
   Veldig mange av denne verdens mennesker vil da si: Det er å gjøre godt, å være rettskaffen og lignende, og forstår ikke – fordi de ikke kjenner Guds ord – at det de beskriver ikke er en kristen, men en lovtrell! - eller det vi gjerne kaller, et alminnelig bra menneske – for de finnes jo. Mens veldig mange i den kristne forsamling vil umiddelbart svare: Det er å tro på Jesus! Gjerne svare det med brask og bram, som vi sier – som om hva det er, er den enkleste ting. Ja, hva er nå det da? Hva er det å tro på Jesus egentlig? Har du fått til det i en slik grad at du kan hvile i denne troen?
   Jeg vil spørre deg som er her nå: Har du noen gang vært her, da du må si som Fredrik Wisløff sier i sin kjente sang: «Jeg var fortapt og så ingen vei, da ingen makt kunne frelse meg?» Kanskje du kan hele verset i Wisløffs sang – og så har du likesom rodd deg i land igjen. Men å vite om er ikke det samme som å eie! Har du vært der hvor du har måttet innse at det å være en kristen er himmelhøyt over min evne – jeg kan ikke engang tro, selv om jeg aldri så gjerne vil!
   Hva sier så verset? - «Jeg var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet, ja, blodet. Da ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet.»
   Altså, har du vært der, hvor det eneste håp som var tilbake var blodet? Guds offer! Det Gud gjorde, uten ditt bidrag på noen som helst måte? Og – et viktig spørsmål i den sammenheng – er det der du er nå? Kanskje etter 30, 40 eller 50 år, er du ikke kommet forbi det, at du må erkjenne og bekjenne at det eneste jeg har for Gud er Jesus! Ja, da er du nettopp blant disse som Jesus har så inderlig trang etter å hjelpe og berge for himmelen! Det er bare så om å gjøre at du ser det! Ser at det som skjer der på Golgata er for din skyld! Dette blodet gis som et offer for din synd! Ikke fordi du var så god!

   Men da ser du vel også hvem som er utestengt – nemlig de som er oppegående som kristne i seg selv! Et rent bedrag – for det finnes ikke slike i virkeligheten, men det finnes de som tror det om seg selv! Men Jesus er ikke kommet for dem! Som Han sier: Jeg er ikke kommet for rettferdige! Jeg er ikke kommet for friske! Jeg er en frelser, en forsoner, en lege, et offer! Sier Han ikke klart da, for hvem Han er kommet til verden? Jeg skulle mene det!

   Den erkjennelse som bringer et menneske inn til Guds nåde, slik at du går rettferdiggjort derfra igjen, den ser du hos denne tolleren i templet, han som slo seg for sitt bryst, og ba Gud om nåde!
   Det er altså tale om dette som kalles sannhets erkjennelse. Om dette kan du lese i 1 Tim 2:4: «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.»
   La du merke til hva som kom først? Nemlig frelsen! Du forstår – frelsen er egentlig fra evighet av og fullført ved Jesus Kristus på korsets tre for vel 2 000 år siden. Men du og jeg er ikke i stand til å se inn i denne frelsen uten erkjennelse av vår egen tilstand som falne syndere!
   Ja men, skal vi alltid gå der og slå oss for vårt bryst? Å, det er stor motstand mot denne sunne lære i dag! Svaret er ja! - så lenge du ser på deg selv i denne sammenheng. Det er ingenting der som kan bestå for Gud – Hans hellige øyne, de som er som ildsluer! Men tenk nå hvilken glede i denne tollerens hjerte, da det ble klart for ham selv, det Jesus vitnet, at han nå gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus! Jeg, synderen, er nå rettferdig for Gud! - men det er Jesus Kristus! Det er denne Hans fullkomne rettferdighet og hellighet, som nå er gitt meg som en fri og uforskyldt gave! Og jeg har altså ikke gjort annet enn å be Ham om nåde fordi jeg så hvordan det sto til med meg!
   Kommer du på den siste dag frem for Ham med noe annet eller noe i tillegg, så blir det ingen gledens dag for deg!

   Hør noen ord igjen fra teksten i denne salmen til slutt: «Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider.» (v.10). De undertrykte! Ikke nødvendigvis av mennesker – men for eksempel av synd, bestemte dragelser du ikke makter å fri deg selv fra. «Han som hevner blodsutgytelse, kommer de hjelpeløse i hu, Han glemmer ikke deres skrik.» De hjelpeløse! De som ikke har det som skal til for berge seg selv ut av sin situasjon. «For ikke skal den fattige glemmes for alltid. De saktmodiges håp skal ikke for evig gå til grunne.» De fattige og saktmodige! Salige er de fattige i ånden, som Jesus sier i Bergprekenen.

   Og så taler Han på den annen side om hedningene, og da ikke enhver hedning, for alle vi ikke-israelitter er hedninger i utgangspunktet, men dette som er utpreget for hedningene, krigerske, voldsomme, selvopphøyende osv. Dette møter kun en hellig vrede hos Herren! Det skal vi altså være klar over!
   Det står i Hebr 13:15: «La oss derfor ved Ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn.»

   Som priser Hans navn! - ikke vårt eget! Dette overmodige og selvrettferdige har ingenting innfor Hans trone å gjøre – den er opprettet for dem som er i behov av nåde alltid! Derfor heter den også en nådetrone!