Josva som står her, bærer tittelen yppersteprest. Ypperste! I nyere Bibeloversettelser er dette oversatt øversteprest. Det er jo helt rett det, men synes ypperste er et mye bedre uttrykk for denne personen – han er ikke bare den øverste, men ypperst! Ingen tvil om at Hitler i sin tid var den øverste i Tyskland, men han var langt fra den ypperste. Du forstår nok forskjellen jeg peker på her mellom disse to begrepene.
   Altså den ypperste av Herrens tjenere! Den ypperste tjeneste! Men så ser vi hva som ble åpenbart, når denne mannen står for Herrens engel, det samme som å stå for Herrens åsyn! «Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn.» (v.3).
   Se for eksempel på prester og biskoper i de forskjellige kirkesamfunn, der de går i prosesjoner i all slags fargerik stas, med gull og sølvkors på brystet, skrider de høytidelig frem. Hva er det for noe?
   Dersom dette lyset vi møter i teksten vår hadde falt innover dem, hva tror du da du fikk se? Hva ser vi om dette lyset faller inn over deg? Her er nemlig tale om lovens lys, det ubarmhjertig avslørende lys. Det bringer avmakt og død med seg dette lyset. Ikke fordi det er noe galt med dette lyset, men med det som lyset faller på – det vil si, deg! Derfor er det menneskets vis å korte inn på dette lyset, med andre ord, begrense og tilpasse loven. Den får ikke gjelde fullt ut! Som en sa: Vi skyter på hender og føtter, når vi etter vår tanke skal forkynne loven, men Gud skyter på hjertet. Åpenbarer hjertets tanker og råd.
   Jeg får gjerne et slag her og et støt der, men ikke den endelige dommen, som vi møter den i vers 3 i teksten vår: «Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn.» Loven er hellighet!
   Da Jesus gjorde underet med fiskefangsten som vi leser om i Luk 5, da falt Peter i avmakt: «Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk 5:8).

   Der står altså Josva: Hans bønner, hans andaktsliv, hans skriftlesning, hans tjeneste – og det var den største tjeneste – hans gode forsetter, hans fromme tanker, hans vilje til det gode, hvor var det alt sammen blitt av? Her står ikke om noe annet en skitne klær!
   Har du tenkt på det for din egen del? Da blir spørsmålet: Hva skal så berge meg, om alt dette ikke gjelder for noe?
   Hva var det som berget Josva? «Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa Han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» (v.4b).
   Hvordan gjorde Herren dette? Tok Han likesom bare Josvas misgjerning i sin hånd og kastet den bort? La oss glemme det der! Nei, vi har hørt det – Han ikledde seg et legeme, og på dette sitt legeme tok Han Josvas, og din og min og all verdens synd! På sitt eget legeme! Han tok Josvas skitne klær på seg, og nå sto Han for denne Herrens engels åsyn, det vil si, Den Hellige, i Josvas sted! «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg»! Hva var det Josva da så? Jo, han så den steinen Herren hadde lagt foran Josva, som vi leser lenger ute i teksten: «Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag.» (v.9b).
   «- på denne ene steinen er sju øyne rettet! For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag. Den stein som bygningsmennene forkastet, men som var dyrebar og kostelig for Gud – Hans øyne er rettet på den.
   Som også Daniel taler om – den stein som ble revet løs, men ikke med hender. Ikke menneskeverk, med andre ord. Den stein som knuste billedstøtten Nebukadnesar hadde sett i sitt syn. Det var dette Josva så – Jesu kors! Der ser du, hvem du så er, din misgjerning blir tatt bort fra deg!

   Tenk alt hva Josva hadde å rose seg av – tenk hvilket kall og hvilken tjeneste! Men evangeliet er for dem som er utenfor, og Gud har ingen annen frelse å byde oss! Evangeliet er Guds kraft til frelse. Evangeliet, ordet om hva Gud har gjort for oss i Jesus Kristus aldeles uten vårt bidrag. Derfor heter også dette å vandre med Herren, alltid å vandre i tro, ikke i gjerninger!

E.K.

   Får ikke Herren tatt ifra meg og deg våre gjerninger, i den forstand at vi innser deres utilstrekkelighet i denne sammenheng, og ført oss utenfor - det vil si, vist oss at vi er utenfor ved hva vi er i oss selv - et budskap som er aldeles anstøtelig og foraktelig for det religiøse mennesket - men får Han ikke føre oss dit, får Han heller aldri ført oss inn i sin frelse. Hva skulle da frelse oss?
   Vi ser hvordan det går med den stolte lovlærde Saulus fra Tarsus ute på Damaskusveien. Og han hadde virkelig det han kunne rose seg av i Israel. Men hvordan går det i møte med Herren? Jeg akter det for skarn, sier han siden, mot det å eie rettferdigheten av tro. Den rettferdighet den ugudelige mottar uten gjerninger. (Rom 4:5).
   Ser du hvordan han blir ført utenfor, for at Herren skulle få ført ham inn den rette, og eneste, vei? Og hvordan skjedde det? Jo, jeg har funnet nåde, vitner han nå – Jesus døde også for meg! Nå var han ikke lenger den lovlærde egenrettferdige Saulus, men apostelen Paulus. Kledd i helt nye klær!
   Han hadde fremdeles all sin kunnskap intakt, men det var ikke den han bygde på nå, men Kristus korsfestet for ham!
   Så ser vi videre døperen Johannes, der han sitter i cella. Han hadde jo kall fra mors liv av. I Den Hellige Ånd hadde han fått stå i en stor virksomhet. Han var i sannhet en Guds tjener. Den største født av kvinner, sier Jesus i Luk 7:28. Men ikke noe av dette beveget Jesus til å besøke ham i fengslet. Hører du det, du som kanskje kjenner deg fengslet på en annen måte, så vær klar over, ikke noen av disse fortrinn beveger Jesus til å besøke deg i ditt fengsel – «For er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger.» (Rom 11:6a).
   Ned dit måtte Johannes. Han mistet alt sitt eget – alt Gud hadde brukt ham til: Så måtte han be Jesus om et ord. Og det fikk han, og det gikk han frelst til himmelen på, også han, og ikke på sine gjerninger.
   Han fikk svar på sin henvendelse Johannes. Ja, Johannes, den som Gud har lovt, er kommet, det er meg! Jeg er kommet for å ta misgjerning bort!

   Undrer du deg ikke på at det står om ypperstepresten Josva her: «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» (v.4b).
   Misgjerning og yppersteprest! Synes du det hører naturlig sammen? Også Johannes måtte utenfor for å komme inn. Hvorfor? Jo, fordi det bare er en inngang: Syndenes forlatelse!
   Vi leser også om Jesu mor, Maria. I beretningen om bryllupet i Kana, da kommer det frem. Der sier Jesus noe underlig: «Kvinne, hva vil du meg?» Det lå selvfølgelig nært for Maria å tenke, at hun måtte ha forrang som hadde denne store tjeneste for Gud å være Jesu mor. Men da ville Maria slå inn på en helt gal vei, da ville hun ende ved siden av den dør Jesus har åpnet. For det er blod utøst for synder! Også Maria måtte utenfor!
   At jeg er Hans mor kan ikke frelse meg – også jeg må bli frelst ved Ham!

   Disse i og for seg gode handlinger blir vantros gjerninger idet de gjøres i vantro til at evangeliet om Jesu Kristi stedfortredende gjerning er nok for oss. Da blir det galt!

   Hør – ja, virkelig hør! – hvilken salighet du har fått del i, og hvilken grunn du har som en evangelisk kristen til å glede deg! Hør hvordan Herren vil se deg – vi har det beskrevet i teksten vår her: «Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag. På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, skal dere innby hverandre til gjestebud under vintreet og fikentreet.»
   Ser du? Er det her du lever?