For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Inderlig bønn!

Sal 74:1-23

   En læresalme av Asaf.
   Gud, hvorfor har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før? 2 Kom i hu din menighet, som du vant deg i gammel tid, som du gjenløste til å være ditt eiendomsfolk! Kom i hu Sions berg, hvor du tok bolig! 3 Løft opp dine fottrinn til de evige grushauger! Alt har fienden ødelagt i helligdommen. 4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus. Sine egne tegn har de satt opp til tegn. 5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen. 6 Og alt det som fantes av billedverk, slo de i stykker med øks og hammer. 7 De har satt ild på din helligdom, helt til grunnen har de vanhelliget stedet hvor ditt navn bor. 8 De sa i sitt hjerte: Vi vil knuse dem alle! - De har brent opp alle Guds forsamlingshus i landet. 9 Våre egne tegn ser vi ikke. Det finnes ikke noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge dette skal vare. 10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne? Skal fienden forakte ditt navn til evig tid? 11 Hvorfor drar du din hånd, din høyre hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg! 12 Gud er jo min konge fra gammel tid, Han som skaper frelse på den vide jord. 13 Du er den som skilte havet med din styrke, som knuste dragenes hoder på vannene. 14 Du slo i stykker Leviatans* hoder, du gav dem til føde for ørkenens folk. 15 Kilde og bekk lot du bryte frem, du tørket ut evige strømmer. 16 Deg tilhører dagen, og din er natten. Du har skapt himmellysene og solen. 17 Du fastsatte alle jordens grenser. Sommer og vinter - du har dannet dem. 18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren! Et narraktig folk har foraktet ditt navn! 19 Overgi ikke din turteldue til villdyr! Glem ikke for evig dine elendiges forsamling! 20 Se til pakten! For i hver avkrok av landet er det fullt av steder hvor det øves vold. 21 La ikke den undertrykte gå bort med skam. La den elendige og fattige prise ditt navn! 22 Reis deg, Gud! Før din sak, kom i hu at dåren håner deg hele dagen! 23 Glem ikke dine fienders røst, larmen som alltid stiger opp fra dine motstandere!


   Her møter vi en som har sant kjennskap til Gud. Ham kjenner Herren. Og det er ikke noe menneske som kjenner Herren uten at Herren har åpenbart seg.
   Du kan ha mange tanker om Gud, men du kjenner Ham ikke. Som Moses sier i enkelte tilfeller for eksempel: Det er ikke ditt vis å gjøre slik og slik. Han kjente Gud! Og det var ikke noe han hadde filosofert seg frem til. Nei, Gud selv kom til ham og gjorde seg kjent.
   Hvem er det så Herren kjenner og kommer til? Kunne lest flere steder, men Sal 37:40: «Og Herren hjelper dem og utfrir dem. Han frir dem fra de onde og frelser dem, for de tar sin tilflukt til Ham.»
   Den som tar sin tilflukt til Ham. Og hvem gjør så det? – jo, den elendige! «– til deg overgir den vergeløse – eller elendige - sin sak, for du er den farløses hjelper,» leser vi i Sal 10:14b.
   Så ser du hva slags folk som kommer til Herren.
   Men vi er født med en klippefast tro på oss selv – det sitter i vårt indre menneske, og der har det sitte siden fallets dag, da Satans fristelse lød – dere skal bli som Gud. Du kan bruke store ord om dette å tro på Gud og lite på Ham, men når du skal svare ærlig så oppdager de sikkert, at til syvende og sist, liter du på deg selv, ikke sant?

   Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige, var Jesus ord til den rike unge mann som hadde spørsmål om hvordan han skulle arve evig liv.
   En behøver nok ikke ta så hardt i før tilliten til oss selv og vårt eget blir åpenbar. Men denne tro og tillit, hva er det for noe! Jo, det ser vi når vi prøver det på Guds bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er avgudsdyrkelse!
   Og prøv nå å fri deg fra det! Og prøv å gjøre deg så elendig, at du tar din tilflukt til Herren! Det kan aldri bli noe annet enn en maske, ved hvilken du vil skjule sannheten.
   Herren er nemlig også den som må gjøre oss elendige i egne øyne, eller rettere sagt – åpenbare vår elendighet. Avmakt, hjelpeløshet, ja, håpløshet - både overfor dette med sannhets erkjennelse, selve frelsen, livet som kristen, og arbeidet i Guds rike.

   Hvorfor Gud har du forkastet oss for evig tid? Roper Asaf. Hvorfor sender du oss ikke vekkelse, husvalelsens tider, roper vi gjerne i dag. Men er ikke svaret dessverre dette, at vi klarer oss så greit selv? Er ikke svaret at vi håper på avgudene, fremfor Gud? Vår egen arm, kraft og erfaring.
   «Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus. Sine egne tegn har de satt opp til tegn. Våre egne tegn ser vi ikke. Det finnes ikke noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge dette skal vare,» sier denne gudsmannen. (v4og9).
   De hadde fjernet alt det Gud hadde satt i helligdommen, og satt opp sitt eget i stedet. Ødeleggelsens vederstyggelighet står på hellig grunn. Mennesker og mennesketanker og kunnskap og visdom har tatt Guds plass.

E.K.

   Vi roper så ofte at Herren må komme og styrke oss og hjelpe oss – og det er tilfeller hvor dette er på sin plass – men det er gjerne tvert imot, at Herren må komme og gjøre oss elendige, så vi tar vår tilflukt til Ham og ikke til vårt eget.

   Vi kjenner vel historien om Moses, han som ville fri Israel ut av Egypternes grep i egen kraft, og endte opp med å slå en egypter i hjel, så han måtte rømme som en forbryter fra landet. Han fikk vel 40 år i ørkenen som gjeter for midianitten Jetro – da kom Herren og kalte ham. Vi kan si det slik: Da han var gjort elendig!
   Profeten skriver om et folk – deres kraft var deres Gud. Det skulle vel ikke være det du roper til Gud om? Hva vil du med det? Gjøre noe for Gud kanskje? Nei, måtte heller den dagen komme da vi roper på Jesus! Fordi vi har syndet så grovt idet vi har dyrket disse avgudene – materialismen og den nye tids mennesker, som har nådd så langt. Tilliten til det som er i verden og det mennesker kan frembringe. Vi har samlet hos oss en masse gods og forsikret oss på alle måter. Og for mange er dette blitt deres gud. For, som Luther skriver i sin forklaring: Det du setter din lit til, det er din gud!
   Hvor har du funnet hvile? Kanskje du er blant dem som virrer omkring og ikke finner ro? Ja, det er nå tross alt bedre enn å ha funnet hvile på feil sted.
   Men så er det noen som ser på denne hvileløsheten som særlig kristelig også. Men det er den ikke. Det var ikke det Jesus kalte oss til, Han kalte oss nettopp til hvile. (Matt 11:28).
   Og så spørs det da – hva hviler jeg i? La oss ta det mest grove først: Bra helse, god jobb, god økonomi. Godt forsikret, jeg og alt mitt, eller dette at jeg gir til Guds rike, er med i arbeidet, andre gir meg godt vitnesbyrd, jeg vil gjerne være en kristen, jeg har bestemt meg, tatt standpunkt, overgitt meg osv. Men ser du hvor alt dette hviler? I mitt eget og i denne verden. Men Jesus sa. Kom til meg! – jeg vil gi dere! Den sanne hvile er ikke noe vi arbeider oss frem til, den kommer fra Ham – ja, den sanne hvile er Han!
   Er det dette tegn som særpreger kristenflokken i Norge i dag? – Jeg har funnet hvile i Jesus! Har du ikke hørt hva Jesus sier i Joh 17:19: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.»
   Hva er det da som står tilbake? Jeg må tro det sier du kan hende? Ja, men det kan du jo bare glemme, for det får du aldri til likevel. Men hva sier Guds ord? Du må høre det, og den som tar sin tilflukt til Ham, blir ikke til skamme. Dette er for den elendige. Men du tar ikke denne tilflukt til Ham, så lenge du har ressurser i deg selv å ta din tilflukt til.
   Jesus er ikke et plaster på såret, Han er en stedfortreder! I stedet for synden, i stedet for deg!