På sin flukt fra Saul kom David og de som fulgte ham, til Akis kongen i Gat, kan vi lese i 1 Sam 21:10.
   David fryktet Akis – ja, var endatil svært redd for ham, kan vi lese – og da skjer det som vi leser om her i teksten vår – 1 Sam 21,13: «Derfor forandret han sin atferd når de så ham, og lot som han var gal mellom hendene på dem, risset på dørene i porten og siklet i skjegget.»
   Så de aktet ham for gal og han beholdt livet på grunn av dette skuespillet. Det hender vi trenger å være listige som slanger som Ordet forkynner.

   Det er befriende å høre disse hellige i Skriften prise Herren – de var mennesker under samme kår som oss – men her holdes ikke noe tilbake når de skal prise Herren. Og vi kan jo spørre: Hvorfor mon tro? Fordi de kjente Ham i sannhet – og som vi leser om Hans disipler da Han kom til dem etter oppstandelsen, og de kjente Ham igjen - Joh 20:20b: «Da ble disiplene glade, da de så Herren.» Og hva var det Han nettopp hadde vist dem – jo, hør: «Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side.»
   De sår Han fikk til deres frelse – garantien om du vil! – disse sår kunne jo aldri bli borte igjen, da Han jo bar dem på sitt oppstandne evige legeme!
   Ser du det? – og blir ikke også du glad da? De sår Han fikk til soning for all din synd kan aldri i evighet viskes ut igjen – de kan aldri miste sin kraft! Igjen – ser du det? Ikke så at det ikke gjelder om du ikke ser det, men det hadde vært så godt om du hadde fått riktig klarnet synet her – da hadde du nemlig stemt i med salmisten her – vers 2-4: «Jeg vil love Herren til hver tid, Hans pris skal alltid være i min munn. Min sjel skal rose seg av Herren. De saktmodige skal høre det og glede seg. Pris Herrens storhet med meg, og la oss sammen opphøye Hans navn!»
   Her hva han vil gjøre for Herren – takke og prise! Men takke og prise for hva? – hva utløser dette hos ham? – hva har han fått øye på, kan vi spørre?
   Det utbryter han videre – vers 6-8; 19: «De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam. Denne elendige ropte, og Herren hørte, Han frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter Ham, og Han utfrir dem.
   Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og Han frelser dem som har en sønderknust ånd.»
   Du ser, han har et klart blikk for hva slags folk Herren får ta seg av, og det har han ut fra egen erfaring – vers 7a: «Denne elendige ropte, og Herren hørte!» Denne elendige – det var seg selv han så da! Og videre: «Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og Han frelser dem som har en sønderknust ånd.»
   Vi ser her at hans elendighet var ingen hindring for at Gud skulle høre ham! – og ikke bare hørte Han ham, men Han frelste ham ut av alle hans trengsler.
   Hvordan løste Han så dette med vår elendighet – den som skal ha med Gud å gjøre må jo være fullkommen? Jo, Han sendte oss all nødvendig fullkommenhet i sin Sønn, Jesus Kristus! Altså en stedfortredende fullkommenhet! Hør hvordan det beskrives i 2 Kor 8:9: «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da Han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.

E.K.

   Han ble altså i sin person vår elendighet, og bar den dit den hører hjemme, nemlig i avgrunnen, hvor Han fòr ned med vår synd! – som vi hører det i en påskesalme: «I den grav i haven, der er min synd begraven!» Han tok den ikke med seg opp igjen ved oppstandelsen, forstår du, men Han sto tvert imot opp til vår rettferdiggjørelse!
   Denne elendige ropte! Sørger over sin egen tilstand med andre ord! En sann kristen har ikke sin glede i hvor god han er blitt nå, men i at Herren er så god at Han tar seg av en synder, en elendig, som han. Nei, han har sin glede et sted, som vi også kan lese ut av denne salmen – vers 6: «De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam!»
   Hvordan kunne det være mulig, at en synder kunne komme i den tilstand innfor den Hellige? Jo, de så det som lå på Hans alter – Jesu Kristi fullkomne offer! Han sonet all verdens synd, og derfor også min!
   Dette dyrebare blod – hør hva det gir den som blir klar over dets verdi - Hebr 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.»
   Det og det alene gir denne frimodighet, at du våger å gå inn i helligdommen, som vi også hører det fra 1 Joh 4:18: «- den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.»
   Ser du det som skjer der på korset, da ser du den fullkomne kjærlighet, den du er gjenstand for! Da forstår du også hvilken evige, dype smerte det vil være, om du likevel skulle gå fortapt!
   Hør igjen, hva som åpnet helligdommen for deg – det var nemlig ikke din fortjeneste – Hebr 10:20: «Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Dette kjød om hvilket Han sier ved innstiftelsen av nattverden i Luk 22:19: «Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.»
   Gitt for deg! – hørte du Hans ord? Tror du det holder? Hva sier Ordet om det?

   Alt som er forutsagt eller lovt i Skriften holder, som vi ser av vers 21 her: «Han tar vare på alle Hans ben, ikke ett av dem blir sønderbrutt.» For den sant elendige, sønderbrutte og sønderknuste vi leser om her er jo Jesus!
   Dette kan vi lese om i Joh 19: «Det var beredelsesdagen. For at ikke de døde legemer skulle bli hengende på korset sabbaten over - for denne sabbat var stor - bad jødene Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned. Men da de kom til Jesus, så de at Han allerede var død, og de brøt ikke Hans ben. For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på Ham.»
   Dette skrev salmisten flere tusen år føre! Så sikkert er det ordet du har hørt om din frelse nå! Måtte du få ta det med deg!