Brevet til hebreerne - det vil si, til jødene, og det vil igjen si de kristne jødene!
   Det er ganske så tydelig, når du leser dette brevet, at de nå trengte til en alvorlig påminnelse om hva det hele dreier seg om - at de ikke skulle gli tilbake til jødedommen, eller ta opp i seg deler av den, men være i stand til å bevare evangeliet rent for det som Paulus kaller skarn, som bare vil berøve dem det de har fått av Gud - lyset i evangeliet - lyset i Jesus Kristus!

   «- med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»
   Vi kan begynne med å spørre om dette – hvem eller hva slags folk er det som er i behov av å minnes ved slike ord som nåde og miskunn?
   Opplever du å være i behov av det, med tanke på at du skal møte den levende, hellige Gud? Hvorfor skulle noen være i behov av å finne nåde? – for hvem skulle det være en skatt og en gave? Det er jo en som har forbrutt seg og ikke har noe å betale med! – en har rett og slett ikke mulighet for å gjøre opp sin sak, det ligger for høyt for en! Ja, da står det jo bare én ting tilbake, nemlig nettopp nåde – at vedkommende du har forbrutt deg imot ser bort fra det, og her kommer dette mektige ordet miskunn inn!
   Det er at den du er skyldig overfor ikke tilregner deg de faktiske forhold, men tilregner deg det du ikke er i stedet!
   Hva er dette for noe? – hvordan kan det la seg gjøre i det som heter sannhetens rike? Det er som når barn leker - det er bare på lat, sier de, om enkelte ting - det vil si, det er ikke slik i virkeligheten. Men kan Gud drive og late som? Det får vi et svar på i 2 Kor 5:21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
   Det er Guds miskunn overfor oss – og så legger Han denne vår synd på sitt eget legeme, og gjør soning for den. Om du har gjort noe dårlig mot meg, og jeg tilgir og ser fullstendig bort fra det, som om det aldri hadde skjedd, da viser jeg deg miskunn! – og da skal vi se i Guds eget ord, hvor helt og fullt Han har forlatt oss vår synd og skjult den, idet vi kan lese dette i Rom 8:33: «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.» Det vil si – stiller deg fremfor seg som en som aldri noensinne har syndet! Rettferdiggjør! Det er jo ikke lenger noen synd der for Gud, når Han har erklært deg rettferdig! Han kan jo ikke gjøre det dersom det skulle være en prikk av synd å finne i deg!
   Og da vil jeg spørre deg: Ser du dette? Er dette din kristendom? Er det dette du kommer innfor Den Hellige på?
   Du vet i det øyeblikk den tanke så mye som streifer deg, at du må ha noe mer enn hva som skjedde ved Jesus, for å kunne regne deg som frelst, da forkaster du i virkeligheten evangeliet! Da kan du synge – Det er nok det som Jesus gjorde, så mye du bare orker, men du tror det jo ikke!

   «Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn,» - ja, hva da? «- så la oss holde fast ved bekjennelsen!» Altså på dette grunnlag! – ikke noe som helst ved deg – nei, ved at Han! – alltid ved Ham! Han er den hele og fulle årsak!
   Det er noe som heter å gjøre rett og skjel for seg – du vet vel hva det er, og det sømmer seg, som vi sier, for en kristen, men du blir ikke den minste smule mer hellig for Gud ved det! Hør dette – og måtte det virkelig få synke inn – du kan ikke bli mer hellig for Gud enn hva du er ved troen på Jesus! Eller la oss si det slik: Enn hva du er i Jesus! Det er ikke i din tro, det er i Ham du tror på! Troen er noe du får del i her i livet - det som er gitt deg i Jesus er fra evighet av! - har alltid vært der!

E.K.

   Legg merke til hvem apostelen Paulus hilser som hellige og elskede i sine brev – skrøpelige kristne som han ofte må både refse og formane, men da altså ikke for at de skal bli mer hellige og elsket enn hva de allerede er. Se de, for når det gjelder det, så kan det ikke legges noe til, det er allerede fullkomment. Hør nå det du som tar din tilflukt til Jesus, nettopp fordi du har innsett at det ikke er noe å hente ut fra deg selv i den saken – du er hellig for Gud, her og nå – elsket av Faderen som Jesus selv var elsket av Faderen! – just her og nå i denne stund!
   Og det er bare en ting som kan forstyrre dette, nemlig at du vil legge noe til ved egen innsats! Da står den ene menighet som ikke kalles hellig for deg som en advarsel, nemlig galatermenigheten, som nettopp ville legge til noe mer – og vi kan også lese apostelens frykt for korintermenigheten i 2 Kor 11:3-4: «Men jeg frykter for» - merk deg hva han skriver: Frykter for! – dette er det som skaper frykt i apostelen, for han vet at det fører bort fra frelsen i Jesus og dermed inn i fortapelsen! Hør hva det er: «- at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.»
   Frykter du det samme som han?
   Hvem er en annen Jesus? Han som det ikke er frelse i alene! Han skriver i verset foran, hva han frykter for at de skal komme bort fra – vers 12: «For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus.»
   Altså ingen ren jomfru for Kristus, uten ved denne trolovelsen med én mann. – én mann! Det skal altså ikke mer til for at du skal stå ren for Gud!
   Jo da, vel og bra det, sies det gjerne - men! - nei, det er ikke noe med, din frelse er en avsluttet sak i Ham - i Ham!

   Men igjen – hvem er disse rene? – kan det sies om deg? – er det hva du ser, når du ser på deg selv og det som skjer i ditt indre? La oss høre hva ordet forkynner deg her: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet,» - hørte du det? – skrøpelighet! - ingenting ved deg som kommer uventet på Ham - Han kommer i hu at du er støv (Sal 103:14). «- men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» og så lyder det så frigjørende: «La oss derfor» – det vil si, av denne grunn! «- med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»
   Ikke for å få ros fordi det nå har lykkes så bra for deg, men tvert imot for å finne miskunn og nåde! Men er det dette de kristne trenger da? - er det ikke styrke og kraft og lignende?
   Nå må du sannelig be Gud om nåde til å ta oppgjør med den egenrettferdigheten som stadig vil innta deg, for den er for det første usann og kvalmende, og vil med full sikkerhet føre deg i en evig fortapelse. Helvete er full av sjeler som satset på dette! Jeg var fortapt og så ingen vei, sier sangeren, da så jeg blodet! Da ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet!
   Hør det igjen!: Da frelste blodet! Og hør for all del det: Blodet alene!
   Dette blodet er jo meningsløst for en rettferdig, en trenger ikke være noe geni for å se det - men for en fortapt synder er det sangen for evig!