Om vi ved Guds nåde, kunne få trekke essensen
ut av denne salmen, det vil si, hva den egentlig forkynner.
Vi kan jo ut fra hvordan disse
salmistene taler, få inntrykk av at de vandrer uten skyld etter lovens
krav, og av den grunn får Herrens hjelp og utfrielse. Men det vet vi jo
ut fra hele Skriftens vitnesbyrd, at det er overhodet ikke tilfelle for
noe menneske. Som vi kan lese av Rom 3:10, for eksempel: «- som det står
skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.» Og derfor heller
ingen som får noe som helst av Herren av den grunn! Nei, alt gis ene og
alene ved tro og tilflukt til den Herre Jesus, og Hans rettferdighet!
Men dermed er det ikke sagt at
samfunnet med den levende Gud ikke etterlater seg spor i den troende.
Og det er dette du finner her – det samme som Paulus vitner i Rom 7:22:
«- etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.»
Dette er jo kun å finne i et
gjenfødt menneske, en som er fylt av Den Hellige Ånd. Du har lyst til
det gode, det som er av Gud, og eier et inderlig ønske om å bli fri all
synd, men det er etter ditt nye menneske, men samtidig opplever du som
Paulus vitner videre i Rom 7:23: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov,
som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens
lov, som er i mine lemmer.»
Det er jo de som hevder at det
vi leser om i Rom 7, er et menneske som ikke er kommet til klarhet i sitt
gudsforhold, og derfor treller under loven, mens det i virkeligheten er
tale om et menneske som befinner seg i sannhetens lys, det vil si, har
Sannhetens Ånd i sitt hjerte. Jeg opplever da kjødets motstand
mot det som er av Gud, men altså etter mitt indre menneske skulle jeg
så inderlig ønske jeg var uten synd, og da i særlig grad om jeg har falt.
Men samtidig kan jeg ikke ta noen fortjeneste av det, for likesom Paulus,
må jeg så ofte erfare, at jeg gjør imot dette indre ønske som er av Gud!
Så er det altså alltid nåden alene du blir stående igjen med! Alltid
nåden alene!
Legg bare merke til hva denne
salmisten stadig nevner, og henviser til. I vers 1-2, leser vi: «Hjelp
meg til min rett, Herre! For jeg har vandret i min uskyld, og på
Herren stoler jeg uten å vakle. Prøv meg, Herre, og gransk meg, ransak
mine nyrer og mitt hjerte.»
Hvordan kan han si dette – og
kan du si det? Nei, vil du kanskje si, mitt kristenliv fortoner seg mer
som krabbing, enn som vandring, og ofte vet jeg ikke hvilken vei jeg skal
krabbe engang for å komme på beina. Men du tar så feil min venn – dersom
du lever i et åpent og sant forhold til Herren, kan du nettopp si som
salmisten her, for dette er sannhet for enhver som klynger seg til ordet
om Kristi kors, og som må si: Jeg vet meg ikke noe annet til frelse enn
Jesus Kristus og Ham korsfestet!
Hvilken rett er det han
påberoper seg her? Jo, det er den rett Jesus vant oss ved sitt stedfortredende
liv og død, for denne salmisten - den kommende Messias’ fortjeneste!
E.K.
|
Dette er det underlige i den gjenfødte kristne, at selv når han
«tviler,» tar Han sin tilflukt til Jesus, så vi kan si det paradoksale,
at selv når han tviler tror Han. Det er deg selv du tviler på, ikke sant
– ikke på Jesus?
Like etter at han har talt om
sin vandring, skriver han – vers 3: «For din miskunnhet er for
mine øyne, og jeg vandrer i din sannhet.
Du må jo da spørre: Hva slags
person er det som er i behov av miskunn? Det er denne miskunn som han
selv er i behov av, som er for salmistens øyne, og han vandrer i Guds
sannhet! Og Guds sannhet er altså da, at denne miskunn er virkelig
og tilgjengelig for den som ikke vet seg annet til frelse, enn nettopp
denne miskunn som er dem åpenbart! Og hvor ser de den? – ja, hvor ser
du den? På Golgata fremfor alt, ikke sant?
«Jeg sitter ikke sammen med løgnere, og går
ikke i lag med falske mennesker. Jeg hater de ondes forsamling og sitter
ikke hos de ugudelige.» Nei, hadde han før tilhold i den slags
kretser, så søker han et ganske annet selskap nå.
Hør hvor han elsker å være nå:
«- jeg vil ferdes om ditt alter, Herre - stedet hvor din herlighet
bor!» Og igjen: Hvor ble Guds herlighet åpenbart i verden? – jo, på
Golgata! Der vil jeg ferdes nå! Der trives det nye livet! Og hvorfor vil
han ferdes der? Jo «så jeg kan la takkesang lyde klart og fortelle
alle dine undergjerninger.
Der har all takkesang, det vil
si, sann lovsang, sitt utspring, og likeens all forkynnelse av Guds undergjerninger!
Du har ingen forutsetninger for dette, om du ikke har vært, og fremdeles
befinner deg der, om du bakkes opp av aldri så søtladen og medrivende
musikk.
Hør han igjen be til Herren:
«Forløs meg og vær meg nådig!»
Men han vitner jo i samme åndedrag:
«- jeg vandrer i min uskyld?» Du må merke deg slikt! Kan den som vandrer
i uskyld være i behov av nåde? Nåde er jo for den som har forbrutt seg!
Jo, det er som vi nevnte tidligere – vi har hele veien både det nye liv
i Kristus, og det gamle liv i oss selv.
Jeg skjønner jo det, at dette er fast føde
og ikke melk, det er egentlig dypt, sett i forhold til den alminnelige
oppfatning av hva kristendom er og hvordan den arter seg i praksis, men
jeg håper iallfall, at jeg ved Guds nåde har fått formidlet noe som det
går an å gå videre på. Men skjelningen mellom lov og evangelium er ikke
veldig fremme i norsk kristenliv for tiden. Be om at Herren må oppreise
og sende ut sine vitner – de som har vært inne og sett og hørt!
Kristendom, Guds frelse er ene og alene Jesus Kristus og Ham korsfestet
– det som ikke flyter direkte av dette er ikke kristenliv, men et resultat
av våre egne forestillinger, og i verste fall et resultat av falske ånder!
|