For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               20 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

Åndens opplysning – vårt inderlige behov!

Sal 26:1-12

   Av David.
   Hjelp meg til min rett, Herre! For jeg har vandret i min uskyld, og på Herren stoler jeg uten å vakle. 2 Prøv meg, Herre, og gransk meg, ransak mine nyrer og mitt hjerte. 3 For din miskunnhet er for mine øyne, og jeg vandrer i din sannhet. 4 Jeg sitter ikke sammen med løgnere, og går ikke i lag med falske mennesker. 5 Jeg hater de ondes forsamling og sitter ikke hos de ugudelige. 6 Jeg tvetter mine hender i uskyld, og vil ferdes om ditt alter, Herre, 7 så jeg kan la takkesang lyde klart og fortelle alle dine undergjerninger. 8 Herre, jeg elsker ditt hus, din bolig, stedet hvor din herlighet bor. 9 Rykk ikke min sjel bort med syndere eller mitt liv med blodtørstige menn, 10 som har onde planer i sine hender og sin høyre hånd full av bestikkelse. 11 Men jeg vandrer i min uskyld. Forløs meg og vær meg nådig. 12 Min fot står på jevn grunn. I forsamlingene vil jeg prise Herren.


   Om vi ved Guds nåde, kunne få trekke essensen ut av denne salmen, det vil si, hva den egentlig forkynner.
   Vi kan jo ut fra hvordan disse salmistene taler, få inntrykk av at de vandrer uten skyld etter lovens krav, og av den grunn får Herrens hjelp og utfrielse. Men det vet vi jo ut fra hele Skriftens vitnesbyrd, at det er overhodet ikke tilfelle for noe menneske. Som vi kan lese av Rom 3:10, for eksempel: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.» Og derfor heller ingen som får noe som helst av Herren av den grunn! Nei, alt gis ene og alene ved tro og tilflukt til den Herre Jesus, og Hans rettferdighet!
   Men dermed er det ikke sagt at samfunnet med den levende Gud ikke etterlater seg spor i den troende. Og det er dette du finner her – det samme som Paulus vitner i Rom 7:22: «- etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.»
   Dette er jo kun å finne i et gjenfødt menneske, en som er fylt av Den Hellige Ånd. Du har lyst til det gode, det som er av Gud, og eier et inderlig ønske om å bli fri all synd, men det er etter ditt nye menneske, men samtidig opplever du som Paulus vitner videre i Rom 7:23: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.»
   Men altså etter mitt indre menneske skulle jeg så inderlig ønske jeg var uten synd, og da i særlig grad om jeg har falt. Men samtidig kan jeg ikke ta noen fortjeneste av det, for likesom Paulus, må jeg så ofte erfare, at jeg gjør imot dette indre ønske som er av Gud! Så er det altså alltid nåden alene du blir stående igjen med!
   Legg bare merke til hva denne salmisten stadig nevner, og henviser til. I vers 1-2, leser vi: «Hjelp meg til min rett, Herre! For jeg har vandret i min uskyld, og på Herren stoler jeg uten å vakle. Prøv meg, Herre, og gransk meg, ransak mine nyrer og mitt hjerte.»
   Hvordan kan han si dette – og kan du si det? Nei, vil du kanskje si, mitt kristenliv fortoner seg mer som krabbing, enn som vandring, og ofte vet jeg ikke hvilken vei jeg skal krabbe engang for å komme på beina. Men du tar så feil min venn – dersom du lever i et åpent og sant forhold til Herren, kan du nettopp si som salmisten her, for dette er sannhet for enhver som klynger seg til ordet om Kristi kors, og som må si: Jeg vet meg ikke noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet!
   Hvilken rett er det han påberoper seg her? Jo, det er den rett Jesus vant oss ved sitt stedfortredende liv og død – for denne salmisten den kommende Messias’ fortjeneste!
   Dette er det underlige i den gjenfødte kristne, at selv når han «tviler,» tar Han sin tilflukt til Jesus, så vi kan si det paradoksale, at selv når han tviler tror Han. Det er deg selv du tviler på, ikke sant – ikke på Jesus?

E.K.

   Like etter at han har talt om sin vandring, skriver han – vers 3: «For din miskunnhet er for mine øyne, og jeg vandrer i din sannhet.
   Du må jo da spørre: Hva slags person er det som er i behov av miskunn? Det er denne miskunn som han selv er i behov av, som er for salmistens øyne, og han vandrer i Guds sannhet! At denne miskunn er virkelig og tilgjengelig for den som ikke vet seg annet til frelse, enn nettopp denne miskunn som er dem åpenbart! Og hvor ser de den? – ja, hvor ser du den? På Golgata fremfor alt, ikke sant?

   «Jeg sitter ikke sammen med løgnere, og går ikke i lag med falske mennesker. Jeg hater de ondes forsamling og sitter ikke hos de ugudelige.» Nei, hadde han tilhold i den slags kretser, så søker han et ganske annet selskap nå.
   Hør hvor han elsker å være nå: «- jeg vil ferdes om ditt alter, Herre - stedet hvor din herlighet bor!» Og igjen: Hvor ble Guds herlighet åpenbart i verden? – jo, på Golgata! Der vil jeg ferdes nå! Der trives det nye livet! Og hvorfor vil han ferdes der? Jo «så jeg kan la takkesang lyde klart og fortelle alle dine undergjerninger.
   Der har all takkesang, det vil si, sann lovsang, sitt utspring, og likeens all forkynnelse av Guds undergjerninger! Du har ingen forutsetninger for dette, om du ikke har vært, og fremdeles befinner deg der, om du bakkes opp av aldri så søtladen og medrivende musikk.
   Hør han igjen be til Herren: «Forløs meg og vær meg nådig
   Men han vitner jo i samme åndedrag: «- jeg vandrer i min uskyld?» Du må merke deg slikt! Kan den som vandrer i uskyld være i behov av nåde? Nåde er jo for den som har forbrutt seg! Jo, det er som vi nevnte tidligere – vi har hele veien både det nye liv i Kristus, og det gamle liv i oss selv.

   Jeg skjønner jo det, at dette er fast føde og ikke melk, det er egentlig dypt, sett i forhold til den alminnelige oppfatning av hva kristendom er og hvordan den arter seg i praksis, men jeg håper iallfall, at jeg ved Guds nåde har fått formidlet noe som det går an å gå videre på. Men skjelningen mellom lov og evangelium er ikke veldig fremme i norsk kristenliv. Be om at Herren må oppreise og sende ut sine vitner – de som har vært inne og sett og hørt! Kristendom, Guds frelse er ene og alene Jesus Kristus og Ham korsfestet – det som ikke flyter direkte av dette er ikke kristenliv, men et resultat av våre egne forestillinger, og i verste fall et resultat av falske ånder!