En formaningstale av apostelen til hedningemenigheten i Kolossæ – men det er evangeliets Ånd, Den Hellige Ånd, som bærer alt Guds ord, og Hans oppgave er fremfor alt å lede oss, både jøde og hedning, inn i fullkommenheten i Kristus!
   For at det skal kunne skje, må Han overbevise om to ting – vår egen totale udugelighet i denne gjerning, både hva oss selv og andre angår! – vår uformuenhet, som de gamle kalte det. Vi er ikke i besittelse av det som skal til! Men mange forsøker ved falsk mynt, men det ender kun i trelldom og til sist en fortapelse borte fra Gud, midt imot alt hva de forventet av sin egen innsats.
   Vi kan si dette på en svært så enkel måte: Vi kan ikke frelse oss selv, og vi kan ikke frelse andre ved noe som stammer fra oss selv, det er hinsides menneskelig makt – vi kan i virkeligheten ikke bidra det minste i denne saken, det er det bare Den Hellige Ånd som kan bevirke ved Guds ord. Derfor ber apostelen slik som vi hører i teksten her, for han var helt på det rene med dette – fullstendig avkledd sitt eget, både tanke og vidd – ja, holdt det for skarn, veid opp imot det som var gitt ham av Gud, nettopp ved Den Hellige Ånds opplysning!

   Sett nå at vi samlet alle som forkynner fra alle konfesjoner, kirker, forsamlinger og bedehus, og spurte dem om de var enige i dette – tror du mange ville slutte seg umiddelbart til det? Vi får bare la det spørsmålet henge i luften – men nå gjelder det meg og deg! Er dette sannhet for ditt hjerte?

   Vers 3a: «Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet.» At Gud må! Tenk på alle disse kampanjer og fremstøt opp igjennom – hvor har de ført oss? Har det ført til tusener av kristne som kan synge som en hjertesang: «Jeg kan ei gå alene, Nei, enn et fjed, Hvor du meg fører en jeg følger med?» Eller har det ført til tusener som holder på med sitt eget, fordi de er født ved sitt eget! Mennesker som vel kan ha gudfryktighets skinn, men er ukjente med kraften av evangeliet, det som frigjør hjertet, ikke til å leve som verden, ikke til å leve i synd, som mange hevder denne forkynnelse fører til, men til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser, Jesus Kristus!
   Det er alvorlige ting dette – ja, langt utover hva vi kan fatte, men vi har enten med Livets eller med dødens ord å gjøre – noe tredje alternativ finnes ikke i denne sammenheng!
   Det er altså en forkynnelse av Jesus som bærer livet med seg, og en annen som bærer døden med seg, for den er blandet med noe annet!

   Etter at han har bedt om at de må be Gud om å åpne en dør for Ordet, ber han videre i vers 3b: «- så vi kan forkynne Kristi hemmelighet.»
   Vi kan spørre – et spørsmål som virker absurd med det samme: Kunne ikke Paulus, apostelen, forkynne Guds ord? Du vil få et svar som kanskje vil overraske deg – nei, han kunne ikke det!
   Vi vet alle hvordan det var fatt med ham og hans religiøsitet før Jesus møtte ham, da hans studier i Guds ord førte til den galskap at han forfulgte Herren selv, og fengslet og slo i hjel de troende – men nå? – nå når Jesus hadde møtt ham og opplyst ham ved Den hellige Ånd, nå rådet han vel over dette, og kunne anvende det som han selv ønsket? Nei, han var som nevnt fratatt alt sitt eget, og hadde alt i en annen! Han var totalt avhengig av denne Ånds opplysning, til enhver tid. Dette holdt apostelen liten i seg selv, men stor som en Herrens tjener!

E.K.

   Ser du dette? Han taler om en hemmelighet, eller mysterium som det også kalles, han må ha Guds opplysning for å kunne forkynne rett, og ikke minst i Ånd og kraft. Om dette skriver han – vers 5: «Be om at jeg kan åpenbare den – det vil si, Kristi hemmelighet - ved å tale som jeg bør.» Ser du? Dette er noe essensielt!
   Her står vi overfor det motsatte av intellektualismen. Intellektualismen – det som kan innebære stor kunnskap i hodet, så de kan nærmest briljere med Guds ord, men uten et hjerte som ved Åndens gjerning og lys, ser sant på seg selv! Man befinner seg altså ikke i lyset!

   Dette vi nå taler om, det er så fremmed og direkte anstøtelig for det gamle menneske i oss, at det medfører nettopp slikt som apostelen skriver, til sist i vers 3: «For det er for dens – det vil si Kristi hemmelighets - skyld jeg er i lenker.»
   Dette blir ikke tålt av det naturlige menneske, og fremfor alt ikke av det utpreget religiøse menneske. Og derav kommer forfølgelsen på forskjellige subtile eller åpenbare og grove måter, alt ettersom.

   I vers 12 her i teksten fremhever han Epafras, om hvem det står: «Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.»
   Du ser, Epafras hadde del i den samme visdom som apostelen, den totale avhengighet av Herren, derfor stred han for dem i sine bønner – sine bønner til Herren, for han visste at de ikke kunne stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje, uten ved Herrens gjerning og virke!

   En kan føle trang til å spørre Guds menighet i dag: Er vi klar over hvor hjelpeløse og fortapte vi i virkeligheten er i oss selv - også etter at vi er frelst? Nei, ingen av oss er jo det fullt ut, men har vi i det hele tatt et snev av innsikt i denne visdommen?
   Å, dette er jo så negativt vil mange si – la oss heller høre om hvor verdifulle vi er, hvor høyt elsket vi er osv., men saken er den forstår du, at uten denne åpenbaring, uten denne innsikt, uten denne visdom, kan du overhodet ikke leve rett med Herren.
   Synes du porten ble trang nå? – men var det ikke nettopp det Jesus sa i Matt 7:13-14? Jo, det var faktisk det!
   Er da ei Hans åpne sår, Himmeldører vide, synger vi en sang, og ja, det er takk Gud, så sant, men hvis du vil ha noe av ditt eget med deg inn dit, så skal du få et sjokk over hvor trang denne porten er!

   «Hilsen med min egen, Paulus' hånd. Kom i hu mine lenker! Nåden være med dere!» - Slik avslutter Paulus i vers 18 her. «Kom i hu mine lenker!» Se, hva jeg må lide for dette, så du ikke skal miste motet, når du møter denne motånd som er virksom i verden – Nåden være med dere! – den bærer deg igjennom! Jesus er ikke den svake i denne kampen, forstår du – nei, som Han vitner i Matt 28:18: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» Og da er det jo ikke noen større makt i tilværelsen!
   Peter skriver i 1 Pet 1:5, ved hva Gud holder de troende oppe til den arv som er gjemt for dem i himelene - og hør da nøye, for all del: «- dere som ved Guds makt blir holdt oppe -» ved en inngytt kraft? Nei, «ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.»
   Ved tro - som jo er tilflukt til en annen enn deg selv!