I det år da den forgjengelige kongen i landet dør, som alt kjød, åpenbarer den virkelige kongen, kongenes konge, seg i sitt tempel. Og det er ikke en konge du bøyer deg ned for og vise respekt om du selv vil, men det er en konge du faller i avmakt for. Det er vi vitne til flere steder i Skriften, hvor Hans tjenere møter Ham i Hans hellighet. Virkningen av denne åpenbaring er det Paulus viser til i Fil 2:9-11, hvor hvert eneste menneske må møte Ham – og da er det ikke lenger slik at Hans fiender kan velge Ham bort: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
   Ussia hersket som konge, men idet dette skjer, som vi er vitne til i teksten vår, er Ussia kun et navn på en død mann! Så langt rakk hans myndighet og autoritet – han kunne ikke fri seg fra, enn si, bekjempe den siste fiende, døden!
   Men hva leser vi om Ham som åpenbarte seg i templet? - Sal 135:13: «Herre, ditt navn blir til evig tid. Herre, ditt minne blir fra slekt til slekt.» Som vi også leser om Jesus i Rom 6:9-10: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham. For sin død, den døde Han én gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud.»
   Han blir til evig tid! Har det riktig gått opp for deg, at Han du har tatt din tilflukt til, Han lever nå? Eller er det bare noen læresetninger du forholder deg til?
   Ja, det er viktig det, om disse læresetninger er Guds ord, Guds vitnesbyrd, men har Jesus åpenbart seg for deg ved dem? Så du kan vitne som Paulus i 2 Tim 1:12: «For jeg vet hvem jeg tror på, -»
   Det er Han du også møter her i teksten vår! Men et møte med Ham i den form er det ingen frelse i, bare en dyp erkjennelse av egen synd – for du møter pur hellighet! Likevel er frelsen åpenbart i denne teksten og åpenbares for Jesaja, så han kan stå frem som en sann Herrens tjener og venn! Ingen kan det uten dette møtet! Det er med andre ord – livsavgjørende!
   Vi møter en mengde som kaller seg ved kristennavnet som er aldeles ukjente med hva synd er i ordets rette forstand. I beste fall opplever de det som en del bestemte ytre handlinger eller ord, men det som bor i deres hjerte, i deres vesen, det er de ukjente med, og derfor er de også ukjente med hva Gudss hellighet innebærer for dem, nemlig at de er fortapte med alt - merk: alt - sitt!
   Det er dette som springer frem for Jesaja i en klar erkjennelse, ved dette møtet med Den Hellige. Her er det jo noe mektig som skjer, men det er ikke nødvendig for å bringe frem en slik erkjennelse av egen fortapthet, men bare en stråle av det himmelske er nok, som vi ser av Peters møte med Jesus i Luk 5:8: «Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» Ser du?
   En kraftig erkjennelse i Peters liv, men som vi ser av Peters vandring videre, så gjorde ikke denne hans møte med hellighet ham selv hellig! Det gjør det ikke i vårt tilfelle heller. Loven kan kaste deg ned i det dypeste mørke, men den kan ikke gjøre deg hellig! – ikke en smule!

   Se på Jesaja nå, hva er hans selvbilde nå, og hva vitner han om seg selv nå? Jeg er en Herrens tjener i Hans tempel! Å nei, det er langt fra det som springer opp i ham, men: «Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper.» Jeg er fortapt! Har det noensinne vært din klare erkjennelse av, og dermed vitnesbyrd om din egen person - jeg er fortapt?
   Vi skal merke oss nøye, at da – nettopp da, står det – vers 6: «Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret.»

E.K.

   Altså nærmest som en rask og direkte respons på Jesajas’ utrop! Straks han ropte dette var denne engelen der med løsningen! Men løsningen hadde ligget der på alteret hele tiden! Nå var han klar til å se hva Guds frelse var grunnet på. Denne steinen var tatt fra alteret, det vil si, der hvor offeret for synd ble brakt! Ser du vitnesbyrdet om Guds offer? Ingen frelse i å være en Herrens tjener i templet, men i det som ble ofret på alteret, Guds endegyldige offer, Guds lam, Jesus Kristus! Og engelen peker da også på steinen og den kraft den representerer – det vil jo da si evangeliet, Guds kraft til frelse! Hør vitnesbyrdet av denne himmelske skapningen om hva som var til frelse og videre frimodighet for Jesaja – hvor skulle han se? – vers 7: «Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.»
   Du som har kommet til Herren – og fortsatt kommer - til Jesus i erkjennelsen av at uten Ham er du fortapt - og da ikke som en slik redningsmann som kommer og drar deg opp av avgrunnen – men fordi Han har sonet for det som bor i ditt hjerte, det som er grunnen til at avgrunnen er din evige destinasjon, om ikke dette hellige blod ble utøst på alteret i himmelen! Med andre ord: Han frelser deg fra det som bor  i deg!
Det dype dyn, eller den dype gjørmen, som David vitner om i Sal 40:3, vitner om at han ble dratt opp av, det er i deg!

   Dette som ble åpenbart denne dagen måtte Jesaja ha sitt blikk festet på. Og når dette er på plass hører vi Herrens spørsmål – vers 8: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»
   Først nå var det en som hadde den innsikt, at han kunne gå i tjeneste for Gud – Jesaja hadde sett Guds frelse, og var nå en profet, en seer!
   Som en gudsmann skriver et sted: Har du sett dette – ja, da er du både prest og profet! Altså ikke fordi du har spesielle evner eller utrustning, men rett og slett fordi du ser Guds evangelium om Jesus Kristus, Hans Sønn!
   Dette var også Jesaja klar over nå, og derfor svarer han på Herrens spørsmål: «Se, her er jeg, send meg!»

   Mange kan stå og synge: «Herre, her er jeg, send meg!» Men har de virkelig sett hva de skal gå med? Er det bare kjekt å være med? Trives i miljøet! Kristne venner! Sang og musikk osv. Vel og bra det, så langt det rekker, men jeg må jo opplyse deg da om, at det ikke rekker helt frem! Som en gammel bibellærer spurte ungdom, som vitnet om at de hadde sagt ja til Jesus: Men er ditt ja til Jesus, et nei til verden - og verdens vis, kan vi føye til?
   Er det slik at du må vitne: Jeg må ha Jesus fremfor alt annet, for det som bor i meg viser seg å være mer ondt enn jeg kunne tenkt på forhånd, og det leder meg alltid på avveie! Jeg klarer ikke å si nei til verden, som jeg burde! Jeg får ikke noen full kontroll over mine lyster, så de blir stående som rene for Gud, ingenting holder mål i seg selv, derfor har jeg kun ett – ett – håp, syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, for jeg er som Jesaja her, «en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper!»
   Og hvorfor er de urene disse leppene? – Jo, fordi det som strømmer ut over dem kommer fra en uren kilde, som Jesus viser oss i Matt 15:17-20a, og som vi skal ta med til slutt nå: «Forstår dere ikke at alt som kommer inn gjennom munnen, går ned i magen og kastes ut den naturlige vei? Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent.»
   Det er ikke gitt noe annet til renselse fra dette, enn det som er lagt som et offer på himmelens alter! Og vi spør som de gamle: Har du sett det?