«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det,» leser vi i Skriften. (1 Mos 1:27). Og mennesket var fylt av kunnskap om Gud - ja, hadde «førstehånds» kjennskap. Så kom fallet hvor mennesket mistet dette bilde, ble fremmede og utlendinger for Gud - det er hva Skriften kaller ugudelige - og i denne tilstand begynte det å skape Gud i sitt bilde. Det vil si, at det begynte å danne seg bilder av Gud, og det hjem de var drevet ut av, etter sin egen tanke og forstand. Det ble alle mulige forskjellige fremtoninger, som vi blant annet ser det i verdens religioner - og du kjenner kanskje en og annen fra ditt eget hjerte også? Men dette er ikke noe annet enn avguder. Alle religioner, all falsk åndelighet er det falne menneskets forsøk på å oppreise det tapte gudsbilde i seg, og det blir vrengebilder av Den Sanne! Se hva Johannes skriver i 1 Joh 5:20a: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne.»
   Det er denne dype skade vi ser hos Na'aman her. «Jeg tenkte at ...» (v.11). Ja, vi tenker oss - eller i det minste forsøker å tenke oss - hvordan Gud er, og dermed også hvordan Han skal handle og gjøre i gitte situasjoner. Og så blir vi ute av oss, når Han ikke gjør som forventet. Som Na'aman her, som ble vred. Ikke fordi Gud hadde pålagt ham noe vanskelig, urimelig eller uoppnåelig, men rett og slett fordi det ikke svarte til hva Na'aman hadde forventet og forestilt seg: «Jeg tenkte at han ville komme ut til meg og stå frem og påkalle Herrens, sin Guds navn og føre hånden frem og tilbake over det syke stedet, og ta bort spedalskheten.» (v.11). Slik så Na'aman det for seg at det skulle skje, ut ifra sin religiøsitet, og så får han bare en kort beskjed, om å bade seg sju ganger i Jordan.
   Det var da så lite åndelig, så lite religiøst! Når man har med Gud og religion å gjøre, må det da være noe mer ved det! Det må da skje noe! Spennende ritualer, åndelige handlinger og indre rørelser! Ikke bare en enkel og dagligdags handling, som det å gå og bade seg!
   Derfor finner mennesket på så mangt, også når det gjelder kristendommen, at det enkle budskap fra englene julenatt til slutt blir helt borte i vår egen religiøse utfoldelse, Kristus blir ikke å finne for bare «kristendom,» og verden har fått enda en ny religion.
   Vi leser om de store verdensreligionene, slik det er nedfelt i bøker, men i ethvert menneskes hjerte er en religion, en religion som har noen faste punkt, men ellers skifter, etter som hjerte og følelse er for tiden.
   Det Na'aman kom til profeten med, det var hans eget hjertes tanke om tingene - hans egen religion, om du vil - og det holdt på å sende ham tilbake til Syria uhjulpet, og fremdeles syk. Hadde Na'aman fått følge sitt eget hjerte uten inngripen utenfra - ja, så var det nettopp hva som hadde skjedd.
   Men så kommer altså hans tjenere til ham, med disse enkle tanker: «Min far! Dersom profeten hadde bedt deg gjøre noe vanskelig, ville du da ikke ha gjort det? Hvor meget mer når han bare sier til deg: Bad deg, så skal du bli ren!» (v.13). Og det snur hele situasjonen. For Na'aman, ja - men hvor mange blir ikke gående med anstøtet mot det enkle evangelium livet ut. Det må da vel være noe mer? Hele veien dette - mer! De vil ha noe vanskelig, noe det kan stå respekt av, når de selv har utført det. Men nå får de høre at alt allerede er utført av en annen, bare «bad» deg i det - noe som blir altfor svært for så mange, mange.
   «Da fikk jeg svømme i nådens hav,» som han skriver i sangen, Fredrik Wisløff. Nådehavet var jo der allerede - nå så han det, og fikk svømme i det!

   «Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus,» skriver Paulus til sin unge venn Timoteus. (2 Tim 2:1). Ja, slik blir du en sterk kristen, sier altså Ordet. Men her blander menneskets fornuft seg straks inn, og legger for dagen sin åndelige blindhet, idet den sier: «Nei, her må nok mer til, om en skal bli en sterk kristen, enn bare nåden i Kristus Jesus!»
    Alltid dette «noe mer» enn hva Herren har forkynt. Det er det ugudelige og udugelige sinn, som ikke kan tro på det Gud har gjort, men må ha grunnen i noe av sitt eget, fordi det er nettopp selve skaden - mennesket er blitt sin egen gud.

   Gud har gjort det hele så enkelt, det er noe av årsaken til anstøtet fra det naturlige menneskets side, men bare noe av det. Vi kan likesom ikke tro at det kan være så enkelt. Ja, hvor enkelt er det da? Det er fullbrakt! lyder svaret. Kan det da bli enklere? Kjenner du ikke nå, hvordan din fornuft og forstand straks begynner å kjempe med dette? Da skal du vokte deg, at ikke fornuften og forstanden seirer.
   Av og til «truer» lyset med å gå opp der inne i det åndelige mørke, men så druknes det i et hav av om og men.
   Men det virkelige anstøtet i dette, er jo at Gud har satt oss aldeles til side, i dette som har med vår egen frelse å gjøre. Satt til side som udugelige. Skal dette bli mottatt med takk i et menneskes hjerte, må først alteret for den avgud som heter «JEG,» rives ned der inne. Den rives ikke ned av noe annet enn at den får se sin egen åndelige blindhet, sitt eget åndelige mørke. Og det igjen kan bare skje gjennom ydmykelser. Gjentatte ydmykelser. Derfor er denne veien så tung å gå, for den enkelte av oss.
   «JEG» må bli for deg en ynkelig, patetisk stakkar, som du ikke vet om du skal le av eller gråte over. Noen lit til ham kan du iallfall ikke lenger ha. Og «JEG» er du! Da forstår du at dette må være en smertens vei. Det er nemlig du, som skal gå til grunne! Men også salighetens vei. Der finnes nemlig Han, som ennå i dag går omkring og søker å frelse det som var fortapt.
   Har avgudsalteret for denne gud, blitt omstyrtet der inne? Du er vel også klar over at «JEG» er en ufattelig flink og snar bygningsmann, hva alter for seg selv angår? Så han er snart i gang med å skulle gjenreise sin trone der inne han. Derfor alle disse underlige veier, Herren fører sine på. For å blottlegge vårt indre menneske i sannhet, så det kan bli i legedommen.

   Når vi sier at denne Guds frelsesvei er enkel, så er det ting vi må ta med: Den er enkel for oss - om det ikke var for vårt gjenstridige og hovmodige kjød - men den var ikke enkel å sette i stand for Herren. Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag.
   Se nå hvor enkelt Herren gjør det for Na'aman, gjennom sin profet, her i teksten. Men tenker du at denne muligheten for helbredelse, ligger i noe så enkelt for Gud, som å gjøre et bestemt vann magisk? Å nei! - Denne Na'amans helbredelse, som for oss synes så enkel, den har kostet. Svaret finner du i Skriften, hvor det heter: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret.» (Jes 53:4). Her ser du årsaken til, at Na'aman kunne bli fri sin sykdom, på dette forunderlige vis. Det måtte gjøres noe med sykdommens egentlige årsak, nemlig synden.

   Skriften bruker nettopp denne grufulle sykdommen, spedalskhet, som et bilde på synden - den som har inntatt og gjennomsyret mennesket. Blir det ikke gjort noe med den, ender det i fullstendig forråtnelse og død. Tror du det om synden?
   Det du ser skje i menneskets ytre - aldring, død og så forråtnelse, er bare et ytre bilde på hva som også skjer med det indre mennesket, sjelen, dersom ikke alt blir nytt, allerede her i tiden! Du må også finne dette Herrens Jordan å bade deg i. «Elvene ved Damaskus,» hadde ikke kunnet hjelpe Na'aman. Herren hadde, ved sin profet, sagt: Jordan! Herren har, ved sin Ånd, sagt til deg: Jesus! Og da er det ikke noe annet! Slett ikke noe i stedet, men heller ikke noe ved siden av. Rett og slett: Jesus! I Ham bader du og blir ren - like så visst som Na'aman ble fri sin plage.
   I Ham bader du og blir ren, idet du ved Guds Ånd, får løfte ditt blikk til Golgata, og se og høre: «Min nåde er nok for deg!

E.K.