|
Vi som har lest vår Bibel, vi kjenner profetiene - det skal
komme en dag til utfrielse for noen og til dom for alle andre, og
noen tredje utgang finnes ikke.
Her i teksten kalles denne dag for «Herrens dag
... den store og forferdelige» (v.4b).
Det er altså den dag da Herren åpenbarer
for sine fiender, hvem Han er i sin allmakt - og da står det
om disse Hans fiender, at de skal rope til fjellene og haugene: «Fall
over oss og skjul oss!» (Luk
23:30; Åp 6:16).
All frekkhet og freidighet fra menneskets side er da
borte - det er ingen som står frem med spott mot Gud den dagen,
og du og jeg må legge oss på hjerte, at denne dagen kommer
virkelig og like sikkert som dagen i dag er kommet! Like sikkert som
forutsigelsene om Jesu første komme, en dag i historien ble
oppfylt, like sikkert vil forutsigelsene om Hans annet komme, skje
på en helt bestemt dag i historien! Dette
er vår fremtid!
Det er ingen fordel for oss å likesom gå
utenom tekster som dette, fordi det kanskje oppleves ubehagelig og
skremmende - det fører i tilfelle bare til, at alvoret også
blir borte for oss som hører Herren til, og vi begynner å
drive med denne verden som skal møte denne dommens dag. Det
er vel også det som mye er skjedd i kristenheten i vår
tid - slik at mennesker endatil kan bli kristne uten noen omvendelse,
det vil si, uten noe oppgjør med, og avstandtagen til det som
er Gud imot, både i oss og omkring oss.
Vi skulle jo stå der og rope: Omvend dere, før
Herrens dag kommer! - og ikke drive med.
Hvordan er det nå da? Har vi vårt hjerte
i dette som skal så snart forgå, eller i det som er der
oppe, hvor Kristus sitter ved Faderens høyre hånd?
Vi har vel alle sett denne kjente tegningen av Th. Kittilsen
fra et av folkeeventyrene - en gutt som står med ryggen til
oss på en mørk lynghei, med vandringstav i hånden,
og der fremme ser han lyset fra Soria Moria, et land som flyter med
melk og honning, kan vi si om det - du skjønner, han vil jo
ikke bli der på heia, han skal jo frem dit, det er det han lengter
etter og til!
Slik skulle det være for Guds folk - vi står
i denne mørke verden, med vandringstav
i hånden, og hjerte og sinn allerede fremme i det som ligger
foran, nemlig herligheten der hjemme hos Herren!
Kan du tenke deg - om så bare for et øyeblikk
- at verden skulle få et slikt grep på deg, at du på
denne siste dag, skulle være blant dem som roper til fjell og
hauger om at de må skjule deg! - at ditt forhold til Jesus altså
er blitt slik, at du må rope om å bli skjult for Ham!
Det er alvor!
Se på verden i den tid vi lever i - verden har
jo aldri vært i et slikt kaos før. - Mennesket prøver
å få kontroll på det, men det viser seg bare, hvor
hjelpeløse de i virkeligheten er. Naturkatastrofer, ekstremvær,
kriger, indre splid i land etter land - vi hører om det hver
dag - og tenk bare på utviklingen i vårt samfunn.
Faren er at vi blir blinde for det, vi venner oss til
det, og plutselig er altså dagen der!
«Den time dere ikke tenker,» som Jesus sier
det (Matt 24:44; Luk 12:40).
Jeg hører på nyhetene, om hull i osonlaget
over Antarktis på størrelse med Europa. Tenk deg - hull
i osonlaget! - slik at disse angivelig farlige strålene
slipper gjennom. Er det
et tegn på himmelen?
Og så kommer dette, som er så underlig i
Guds ord, mang en gang - det likesom bråsnur - det er som det
går fra storm til stille på et øyeblikk. Du har
sikkert opplevd det på en grå og tung uværsdag,
at solen plutselig bryter gjennom skylaget - da legger du merke til
det - det er akkurat som om et lys blir slått på.
Det står om Jesus under stormen på Genesaretsjøen:
«Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?
Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det ble
blikkstille» (Matt 8:26).
Ser du? Men la nå det spørsmål få lyde også
her nå - når vi hører om disse ting som peker frem
mot dommen: «Hvorfor er dere
så redde?» At verden er redd for det, det kan vi jo forstå
- men hvorfor er dere
så redde? Det er et spørsmål som er verd å
ta på alvor!
Men også her i teksten møter vi det altså - det
er som om solen plutselig bryter gjennom på den mørke
dagen: «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens
navn, skal bli frelst!» (v.5a).
|
Det er da forferdelig mye Han har krevd av deg, menneske! - eller
...?
Den som påkaller Hans navn, skal
bli frelst! - for det er jo nettopp, hva det er, det er
et frelsernavn. Selve
Jesu navn betyr, og garanterer for, at det Gud vil, det er din frelse.
Derfor blir også den frelst som påkaller dette navn!
Her står ikke: Den jeg finner rettferdig i seg
selv, på den dagen! - ikke: Den jeg finner med mange gode gjerninger,
på den dagen! - eller: Den jeg finner uten synd, på den
dagen! - men: Den som påkaller
mitt navn!
Kjenner du Hans navn?
Ja visst! - det er jo Jesus. - jeg kjenner jo det som
jeg kjenner naboens navn, eller andre kjente historiske personer.
Nei, nei! - Jesus sier noe i sin yppersteprestelige bønn,
som vi skal merke oss: «Jeg har kunngjort ditt navn for dem,
og skal fortsatt kunngjøre det» (Joh
17:26).
«Jeg har,»
sier Han.
Det er som Han sier et annet sted, at den som har sett
meg,
har sett Faderen (Joh 14:9).
«Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn!»
- det er det navn Gud bærer.
Dette kjenner ikke verden til, selvforskyldt idet de
har skjøvet budskapet om Ham fra seg. - Det er derfor ikke
blitt åpenbart for deres hjerter, det er ikke blitt kunngjort
dem! - Jo da, kunngjort er det jo blitt, men de har ikke brydd seg
om det, og derfor er det heller ikke blitt kunngjort dem, slik som
det ble for disiplene. - Derfor har de heller ikke sett redningen,
Guds frelse, og derfor påkaller de heller ikke dette navn på
denne forferdelige dagen, men roper heller til klippene og fjellene
og haugene!
Det blir som med Judas, som i sin nød gikk bort
og hengte seg, i stedet for å vende seg til sin frelser. Han
hadde ikke hørt etter - han hadde bare vært opptatt av
de jordiske fordeler han kunne ha av å følge Jesus. Og
når det gikk opp for ham til fulle, at det ble svært lite
jordiske fordeler av å være Hans disippel og apostel,
så svek han, for iallfall å få noe ut av det.
I dag er dette, å ha rent jordiske fordeler av
å følge Jesus, i mange kretser opphøyd til å
være selve kristendommens kjerne. Du kan da spørre om
det er langt på natt! Ja, jeg tror det! Og det er iallfall langt
på natt for de som forfører, og er blitt forført,
inn i dette! Herren er likesom bare til for å sørge for
velstand, helse og makelighet for meg.
Du skal merke deg, hva Jesus sier om sine disipler i
denne sin yppersteprestelige bønn: «For de ord som du
gav meg, har jeg gitt dem.» - Og så hører vi: «Og
de har tatt imot dem
og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd
at du har utsendt meg» (Joh
17:8).
Derfor
kan de påkalle Hans navn!
Du som har lært dette frelsernavn å kjenne,
og påkaller det i din nød, og priser det, når du
er glad - hørte du løftet fra Herren: «Jeg har
kunngjort ditt navn for dem, og skal
fortsatt kunngjøre det!»
Det er Hans trofaste løfte til deg som henger
ved Ham, som klynger deg til Ham - Han skal holde dette sitt budskap
levende for deg, kunngjøre deg det igjen og igjen, så
du kan påkalle Hans navn, i sannhet, helt til den stund, da
du er hjemme i himmelen.
Gjelder det meg? «Hver
den som påkaller Herrens navn!» - leste vi.
Det kommer ikke an på din person, din verdighet,
og slike ting - men: «Si, kjenner du det skjønne Jesunavnet
som til frelse Gud oss gav?»
Som vi ser av den øvrige teksten hos profeten
Joel, så gjelder det for så vel jøde som hedning
- det er ingen, ikke ett
menneske, i hele menneskehetens historie, som blir frelst ved noe
annet enn ved dette navn som er oss kunngjort.
La oss stanse med det nå - for der hvor det går
opp for et menneskes hjerte: Ved Jesu navn alene! - der blir
dette navnet dyrebart,
og ikke bare noe vi pynter bønnen vår med! Det blir selve
redningen, selve saligheten! Tenk nå bare på det motsatte
- nemlig, å ikke eie dette navn - å ikke kjenne dette
navn!
|
Pinsedag
