Ja, om vi bare for et øyeblikk hadde kunnet tro det fullt ut, så kunne en vel ikke ha levd for bare glede, som Rosenius sier om det.

   Den som til enhver tid og stund her på jord må si, som bruden i Høysangen: «Sort er jeg» (Høys 1:5), og så få høre disse Herrens ord, helt inn i dypet av ens sjel: «Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss.» (v.3-4 og 10 og 12).

   For deg er disse misgjerninger og synder og sykdommer så nær - ja, en kan vel si - så uendelig nær - for du finner dem i ditt eget hjerte, og nærmere kan det jo ikke bli. Og så leser vi her om Guds forhold til de samme - nøyaktig de samme - synder, merk deg det! - for det er nettopp de synder og misgjerninger og sykdommer du opplever så nær, Han taler om i sitt ord. - Og så leser vi igjen om noe uendelig, men nå ikke uendelig nær, men uendelig langt borte: «Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss.» (v.12). Fra oss! Merk deg det! Når Gud ser på som har tatt din tilflukt til Jesus - det vil si, har ditt eneste håp i Ham - da ser Han dine synder så langt fra deg som øst er fra vest! Det vil si, uendelig! - og det igjen vil si; De er ikke mer for Ham!

   Tror du virkelig dette? Noen må vel da si: «Ja, ved Guds nåde får jeg tro, at dette gjelder meg.» Salige sjel som kan si det. Andre sier: «Jeg vil så gjerne tro det, men det er så galt med meg!» Det er de som vil være friske, før de går til legen. Det er ikke noe å harselere med, for det er en forferdelig vond stilling å være i. Der kan en trygt anvende salmistens ord: «Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.» (Sal 130:6).

   Det er likesom som om morgenen aldri vil komme - solen vil ikke gå opp - så en blir gående der i et tussmørke, hvor ingenting er riktig klart. En må da stadig gjette seg til, håpe på osv., og det er jo klart, at en kan aldri glede seg fullt ut, dersom det er noen usikkerhet knyttet til en sak. Det er vissheten som bringer gleden med seg!

   Så blir det da slik gledeløst, grått og tungt - ikke kan en riktig glede seg over det som hører verden til, og ikke kan en glede seg riktig over det som hører Guds rike til, for en henger likesom der midt imellom, og hører ikke helt og fullt til i noen av disse rikene. Slik synes det for en. Hvorfor? Fordi du ikke tror Guds ord! Det som du nettopp hørte! For dersom du virkelig hørte og trodde dem, da ville du si: «Hvem eller hva skulle hindre meg i å innta Guds rike, når Han lar mine misgjerninger være langt fra meg, som øst er fra vest! Hvem kan da si, at jeg ikke har noen rett til Guds rike, når Han har naglet mine synder til korsets tre! Er mine synder tatt fra meg og lagt på Jesus Kristus, min frelser - ja da er de jo ikke lenger mine!»

   Altså - og hør nå! - er jeg ved det lukket inn. Det er troen - det er å ha fått feste blikket på syndebæreren.

   Troen er ikke noe du skal hente opp av ditt eget bryst, og få stablet på beina, mer eller mindre perfekt, nærmest som et offer Gud skal gi sin godkjenning, deg til frelse, men det er hva som kommer til ved budskapet en hører.

   Hør nå hvem det tales om her - hvem som er den aktive og handlende: «Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet. Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen. Herren handler rettferdig, Han gir rett til alle undertrykte. Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn. Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham. Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss.» (v.3-12). Han er den som gjør det hele - derfor begynner også David salmen slik: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn!» (v.1).

   Det er her den sanne lovsangen springer ut. Her trenges ingen manende sang og musikk for å få opp «stemningen.» «Min sjel lov Herren!»

   Men hva har du gjort? Jo, du har latt blikket henge ved deg selv, og resultatet har blitt: «Sort er jeg!» Ja, du ligner bruden i Høysangen, så langt - hun som er et bilde på Guds menighet - men er allikevel så forskjellig fra henne, som natt er forskjellig fra dag, for bruden stanset ikke ved sin sorthet, men sier: «Sort er jeg, men yndig!» Ja, det er sant, jeg er virkelig sort - men yndig.

   Men hvor fant hun denne yndigheten hen? Ikke hos seg selv - nei, det er brudgommens syn hun da bærer frem. Hun er altså en troende, og det hun tror, det er brudgommens vitnesbyrd, selv om det strider midt imot det hun selv ser. Og det samme vitnesbyrd har også du nettopp hørt i teksten vår!

   Vi synger i den velkjente bedehussangen: «Det blir sunget en sang:» «Det er brudgommens sang båret frem av Hans brud.»
   Det er altså den troende menighet det er tale om - og det den tror, det er brudgommens vitnesbyrd. Dette vitnesbyrd er dens sang! Det er sangen om blodet, den kostbare pris.

   Derfor går solen aldri riktig opp i ditt liv, du henger fast ved det sorte.

   Hos andre kan årsaken være nettopp den, at en ikke vil slippe det sorte. Det er ting i ditt liv, som stadig blir deg en anklage innfor Gud - Guds Ånd minner deg på det, men du vil ikke gi slipp på det. Jeg tenker ikke da på alskens anklager djevelen og ens eget hjerte kommer dragende med til stadighet - ting som du mang en gang har hatt med deg innfor Ham - og sier: «Du kan da ikke være et Guds barn slik som du er!»
   Noen mennesker har jo også en så øm og vár samvittighet, at snart alt blir en til anklage - men du, som har det slik, skal få lov til å fryde deg i evangeliet, midt imot all anklage. Jeg tenker her på det konkrete og bevisste. Du vet det er galt, ut i fra Guds ord, men du trosser. Og så forsøker du gjerne å betale av på det, ved å bekjenne deg som en så elendig synder, gi ekstra til Guds rike, være særlig vennlig mot Guds folk osv., men det er ingen annen løsning på det, enn at du gir Gud rett i ditt hjerte, og tar din tilflukt til Jesus. Da skal også du få erfare sannheten i Herrens ord: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss.» (v.10 og 12).

   Vil du heller ha synden, enn denne Herrens forlatelse? Du forstår, at denne Herrens forlatelse er inngangen til det fortrolige samfunn med Ham.

   Å, vi henger oss så fast her - for vi er så fremmede i vår tankegang og forståelse overfor Gud. Vi tenker, at skal jeg håpe på noe fortrolig samfunn med Herren, da må jeg nok være slik og slik, og alt jeg ser, når jeg ser på meg selv, er sorthet. Og så blir det ingenting av. Jeg må da være fornøyd, om jeg kan nærme meg skjelvende og bevende og tigge om en smule.
   Men hvem er det som har fortrolig samfunn med Herren? - Eller sagt på en annen måte: Hvem har Herren fortrolig samfunn med? Å du, om du nå kunne høre dette! - Den som tror evangeliet! Den som tror det ord vi har lest sammen nå - at Han har tatt våre synder bort fra oss, og lagt dem på Ham, det Guds Lam, som bærer verdens synd.

   Ja men, da er det jo åpnet vei til dette fortrolige samfunn, «til og med» for deg! Ja, jeg vil spørre deg - og det vil jeg du skal tenke alvorlig over: Hva skulle hindre det! Når Han har åpnet vei for deg, hvem kan da lukke igjen? Dine misgjerninger? Men de forlater Han jo! «- all din misgjerning,» leste vi. Dine sykdommer da? Det vil si, din tilstand som et naturlig og fallent menneske. Men de leger Han jo! - Ja, «alle dine sykdommer,» leste vi. Men dine synder og misgjerninger, de må da gjøre noe fra eller til? - Det aller minste? Han gjør ikke med oss etter dem, og gjengjelder oss ikke etter dem - de er så langt fra oss, som øst er fra vest, og hva skulle de da gjelde for?

   Hører du ikke nå, hva evangeliet er for noe? Det er ikke noe som etterlater deg i mørke, heller ikke i tussmørke - denne beryktede skodda - det er «lampen som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i vårt hjerte.» (2 Pet 1:19). - Det er «rettferdighetens sol, som går opp med legedom under sine vinger.» (Mal 4:2).

   Det heter om Jesus i Skriften, at Han «ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik» (Fil 2:6), og det er denne tro Gud vil ha inn i den enkeltes hjerte også - at du ikke holder det for et røvet bytte å være Ham (Jesus) lik, for det er nettopp hva Guds gave til deg består i!

   Er du ikke Ham lik, kommer du aldri inn i noen himmel. Det er ikke nok å være from, kristelig, åndelig og gudfryktig - nei, du må være fullkommen! Derfor er det også nettopp det som er gitt deg.

   Vi skal ta med oss Guds eget ord om dette, så det ikke levnes noen tvil: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr 10:14).

   Skal du virkelig kunne reise herfra nå, og anse deg selv som fullkommen? - Ikke noe mindre enn det? Det er avhengig av, om du ser på deg selv og ditt eget, eller om du ser på dette offer!

   For ved dette ene offer, er du gjort fullkommen for alltid, en gang for alle, sier Guds ord.

   Hvor er vår synd? Hvor er vår dom?
Hvor er vår straff og last?
Når alt tilregnet ble Guds Lam,
Til korset naglet fast?

E.K.