|
«For
Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand,»
leser vi her i teksten. (v.6).
Erkjennelsen i hjertets dyp av denne sannhet - alt er
av Gud! - det er det som får et menneske til å rope til Gud;
for den erkjennelse det da er tale om, det er ikke en slik «aha-opplevelse»
oppe i hodet, men det er en opplevelse av egen fattigdom - innsikt
i egen fattigdom, om du vil. En hjertets erkjennelse! «Jeg
var fortapt og så ingen vei!» - som han skrev i sangen
sin Fredrik Wisløff. Dette uttrykker opplevelsen, den dype erkjennelsen,
av å være fortapt.
Tenk deg en som ligger og flyter på et lite vrakgods,
midt ute på havet, men han er ikke edru, så han ligger der
og drømmer og fjaser og ler. Men så omsider begynner rusen
å avta og han begynner å våkne til realitetene - og
hva er det han blir mer og mer klar over ettersom han våkner til?
Jo, sin sanne stilling: Jeg er fortapt! Her er ingen redning i noe av
det som er omkring meg - bare hav så langt jeg ser. Så begynner
du å løfte øynene mot himmelen: Gud!
Det er ingen som virkelig roper til Gud, før
den situasjonen er inntrådt. Før det, ber vi gjerne bare
om ekstrating - ting vi har lyst på i tillegg til alt det
vi allerede har. Derfor må Gud både titt og ofte føre
oss inn i tunge tider, og vanskelige forhold og situasjoner, for at vi
skal erkjenne og søke Ham i sannhet. Og det er vel det som er det
tyngste, nemlig dette å erkjenne sin egen stilling som menneske.
Hør dette: «Min sønn! Dersom du
tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt
øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja,
dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å
kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv
og graver etter den som etter skjulte skatter.» (v.1-4).
Ser du for deg den typiske møtegjenger, når
du leser dette?: «Dersom du leter etter den som etter sølv
og graver etter den som etter skjulte skatter.» (v.4). Å nei,
det er vel bare så vidt han orker å make seg ut av godstolen,
for å gå på et møte i ny og ne - Bibelen og andaktsboken
ligger bare der for det meste. Fordi vi har så lite innsikt i vår
sanne stilling, og derfor også så lite innsikt i Guds uendelige
nåde!
«For
Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.»
(v.6).
Vi tenker gjerne som så, at dette er noe vi skal
tilegne oss. Vi har da den forestilling, at dersom vi bare leser og studerer
nok, så skal vi være i stand til å forstå meningen
i Guds ord. Vel, bare se på de som ransaket Skriftene på Jesu
tid, hvordan det gikk med dem - de endte opp med å korsfeste Ham
som Gud hadde sendt til dem: herlighetens Herre! Og vi kjenner jo til
forskjellige teologer i dag også, ikke sant?.
Denne forestilling hos oss, har sin årsak helt
tilbake i hva som skjedde med oss i fallet: «Dere
vil
bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos 3:5).
Her i teksten er det tale om en helt annen innstilling
i mennesket - det vet den som har gått denne veien: Her er det ikke
en som graver, fordi han har tro på noe i seg selv, sin forstand
og evne, men tvert imot, fordi han innser at han mangler alt og absolutt
alle forutsetninger, og at Gud er den som har det han selv mangler - nemlig
selve livet!
Han kommer altså fattig - ja, utfattig, til Gud,
og ikke som en som har noe å vise frem, men som en som ikke har
noen ting!
I
Marias lovsang så leser vi da: «Han støtte mektige
ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet
Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort.» (Luk
1:52-53).
Og dette sang hun altså, i bevisstheten om at
hun skulle føde Jesus, Guds Sønn! Da ser du hva Hans oppgave
var: Å opphøye de små og mette de hungrende - men også
å støte de store ned - og det er vel noe du ikke hører
så mye om idag? - eller gjør du det? I vår tid hører
vi stort sett om en Jesus som oppreiser - men da har du ennå ikke
hørt om den sanne Jesus - for Han er også satt til fall (Luk
2:34) - nemlig overfor alt som vil reise seg i oss, og bestå i egen
kraft.
Det rammer også deg, når du kommer til Jesus
og mener deg å ha og være noe. Men, sier Han; «Menneskesønnen
er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
(Matt 18:11 og Luk 19:10). Og det er nettopp hva du og jeg er, men det
er ikke alle som har våknet av rusen.
Lenger
ute i teksten i Lukas kap. 7, står det videre om Jesu kommes hensikt:
«...for å lære Hans folk frelse å kjenne ved at
deres synder blir forlatt.» (v.77).
Og som vi også leser i teksten her fra Ordspråkene,
hvordan de blir tatt imot, de som kommer slik til Herren: «For Herren
er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.»
(v.6).
La du merke til hva som sto her? Han er den som gir!
Alt av nåde! - alt for intet! - alt for Jesu skyld! Slik er det
i Guds rike. Derfor råder Han ikke med dem som mener seg å
være rike - for alt hva de måtte få, det ville de tro
at de fikk av fortjeneste.
Den største velgjerning Han derfor kan gjøre mot oss da,
det er å plukke av oss denne innbilte rikdom.
|
Du
har kanskje lest beretningen om kong Nebukadnesar, der han opphøyde
seg selv fordi han rådde over et så stort rike? Da kom Guds
ord til ham: «Før kongen ennå hadde talt ut, kom det
brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg lyder
nå disse ord: Riket er tatt fra deg! Fra menneskene blir du utstøtt.
Hos markens dyr skal din bolig være, og gress skal du ete som oksene.
Sju tider skal gå frem over deg, inntil du sanner at Den Høyeste
har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den Han
vil. I samme stund ble dette ordet fullbyrdet på Nebukadnesar. Han
ble utstøtt fra menneskene og åt gress likesom oksene. Av
himmelens dugg ble hans kropp vætt, inntil hans hår vokste
og ble som ørnefjær, og neglene ble som fugleklør.»
(Dan 4:31-33). Og da, etter denne ydmykelsen, leser vi: «Men da
tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne
til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste,
og priste og æret Ham som lever i evighet. Hans herredømme
er et evig herredømme, og Hans rike varer fra slekt til slekt.
Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør
som Han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden.
Ingen kan hindre Ham og si til Ham: Hva gjør du?» (Dan 4:34-35).
«Da vendte min forstand tilbake,» sier han
videre. Han, den store kongen, rådde ikke engang over sin egen forstand!
Gud vil bare godt! - Gud vil bare frelse! - Gud vil bare nåde! -
Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! - Men
vi står oss selv i veien. Vi forstår oss ikke på dette
med nåde, så lenge vi selv mener å ha noen rikdom. «Før
jeg ble ydmyket fór jeg vill,» sier salmisten. Herren har
bare å gi!
Vi
leser historien om disiplene, der de vandret med Jesus, og det slår
en: Å du, hvor dumme de var! Og en sier ikke det da for å
opphøye seg selv over dem, for en ligner så altfor mye på
dem selv, men gjennom den vandringen lærte disiplene seg selv å
kjenne nettopp som fortapte, med en formørket forstand, hva det
åndelige angikk. Jesus brakte dem steg for steg ned dit, hvor Han
kunne få gi dem alt for
intet,
hvor Han kunne få gi dem alt av
nåde!
Og så leser vi: «Da åpnet Han deres
forstand, så de kunne forstå Skriftene.» (Luk 24:45).
Det var jo det vi leste i teksten vår også: «Herren
er den som gir visdom!»
(v.6). Og, som en skriver om det: Det var ikke Skriftene
Han
åpnet, for de er åpne og klare nok, men deres forstand.
Det er der problemet sitter.
Men hvem roper etter en åpnet
forstand,
uten den som innser at den er lukket!
Så over alt, hvor du hører om, at Ordet åpner
seg,
der er det altså det som skjer: Han åpner vår forstand
så vi kan forstå Skriftene. Så vi kan forstå hvem
Jesus virkelig er for oss, slik at vi kan tro på Ham. Han er vår
frelser,
idet Han er en soning for all
verdens
synd. Ser du det? Han er
altså
- ikke skal bli
- alle menneskers frelser. Også deres som spotter og forfølger
Ham. Han har sonet deres synder!
Men de støter det fra seg. Hvorfor? Fordi de
ikke vil være fattige! - Det vil si, at vi ikke vil være det
vi faktisk er, så absurd er det hele! - De vil ikke være avhengige
av en frelser - av nåde.
De er som Nebukadnesar før Gud grep inn.
Gud griper stadig inn i slike «kongers»
liv; slår dem til marken på den ene eller andre måte
- og noen av dem våkner ved det og lar seg frelse. Men vi lar oss
altså ikke frelse, så lenge vi er konger!
- Så lenge vi tror vi er herrer i eget hus!
Derfor handler også Gud så underlig med
deg av og til - så uforståelig for deg. Han tar ifra deg kongedømmet
kan du godt si - for Han har ett mål for oss alle, å sette
oss over i sin elskede Sønns rike - lysets rike, det rike som ikke
kan rystes, når alt annet forgår. «Hans mål er
dette ene,
Barnets sanne vel alene.»
«Min
sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg,
så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt
hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikt og løfter
din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter
etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte
skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud.
For Herren er den som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.»
(v.1-6).
Har
du forstått det vi har talt sammen om her? Er det et «ja»
og et «amen» i ditt hjerte: Dette er Guds vei! - jeg vet det,
for jeg har selv blitt ført den?
Ligger du og slumrer på veien til himmelen, eller
er du våken? Våkner du opp om morgenen, og sier: «Guds
nåde er ny!» Kort sagt: Tror du nåden?
Og vi kan la sverdet vende andre veien, og si: Mistror du deg selv?
«Hungrende
mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort!»
(Luk 1:53).
|
Kristi
åpenbaringsdag
