Den som har Sønnen!

Rut 1:1-18

   1 I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg til for en tid i Moabs land. 2 Mannen hette Elimelek, hans hustru No'omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon. De var efratitter* – fra Betlehem i Juda. De kom nå til Moabs land og ble der. 3 Så døde Elimelek, No'omis mann, og hun satt igjen med sine to sønner. 4 De tok seg moabittiske hustruer. Den ene hette Orpa og den andre Rut. De ble boende der i om lag ti år. 5 Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen satt alene igjen etter sine to sønner og sin mann. 6 Da brøt hun opp med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land. For hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød. 7 Hun drog bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene var med henne. Mens de nå gikk fram etter veien for å vende tilbake til Juda land, 8 sa No'omi til sine to sønnekoner: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! 9 Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt 10 og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. 11 Da sa No'omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? 12 Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! – ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, 13 skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hårdt. 14 Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. 15 Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! 16 Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. 18 Da No'omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det.

   Skal ikke gå så mye direkte inn på teksten vi leser her, men det er noe meget avslørende i denne historien om disse to svigerdøtrene til No’omi, som vi også finner andre steder i Bibelen. De var tilsynelatende så like – begge ønsket å følge No’omi til hennes land og hennes Gud. De var begge moabitter og visste meget vel at deres gud, eller guder, var slett ikke den samme som No’omis, og deres ektemenns Gud, det vil si Israels Gud. Hvor viktig var det for dem å nå helt frem til hennes land og hennes Gud?
   Vel det er iallfall klart, at en av dem hadde noe den andre ikke hadde, en åpenbaring og derfor også en dragning i sitt hjerte, om enn dunkel, så likevel til stede i det minste. Hos den andre var det også sterk vilje til stede, men det var også det hele. Der var ikke noe født av, eller lagt ned av Gud – Hans Ånd hadde ikke nådd inn til henne som Han hadde gjort hos Rut, derfor endte deres historie også så forskjellig.
   Jesus åpenbarer i Matt 25, at i den siste tid skal to forskjellige slags brudepiker være på vandring for å møte sin brudgom, begge fast bestemt på å nå helt frem til Ham – ja, sikkert sett kraftig frem til det også – men den ene nådde aldri det målet hun strakk seg etter, for hun manglet det hun måtte ha for å nå dette, det er noe Jesus betegner som olje på lampen. Det var noe som hadde den frukt, den følge, at de hadde et kjennskap til Ham de vandret imot, som de andre – uten denne olje på lampen – ikke hadde.
   På grunn av dette kjennskap den ene hadde, kjente også Herren henne! Dette kjennskap førte til en dragning mot hinannen, kan vi si, mens de andre som vandret på egen bestemmelse og egen vilje var uten dette kjennskap, og vandret i virkeligheten i et åndelig mørke.
   Jesus sier om dette i Joh 17:3: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.» Eller rett sagt – ved Ham du utsendte Jesus Kristus!
   Altså uten dette kjennskap er du også uten det evige liv, og når ikke frem, for «kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet,» som Paulus forkynner i 1 Kor 15:50.
   Vi ser det også på den hovmodige og arrogante person som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning i Matt 22:11-13: «Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så Han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.»

E. K.

   Men det går en del urolige sjeler iblant oss, som Herren ennå ikke har fått åpenbare sitt bilde i, så også de er utenfor i mørket – men de er det ennå mulig å nå frem til, men Orpa, de fem dårlige brudepikene og mannen uten bryllupskledning, de er tapt – om da ikke et kraftig slag kunne knuse dette falske bildet de har av sin egen situasjon.

   Rut hadde noe mer enn Orpa – noen bindinger som var av Gud. Bare en gnist av Den Hellige Ånds sannhet i hjertet, er millioner ganger mer verd enn den mest stålsatte vilje fra menneskets side – ja, den siste er i virkeligheten ingenting verd, da den ikke er i stand til å bringe deg helt frem. Du forstår at bare denne gnisten av sant lys over Jesu person, er i virkeligheten Han som er kommet til deg, har møtt deg, og rydder seg nå en bolig i ditt hjerte! – og nøyaktig som Rut nådde frem til Israel ved denne dragning, vil du nå frem til det nye Jerusalem ved det samme! Ved at Han har kommet til deg, for du kunne aldri bli i stand til å komme til Ham!
   Ja, Han kaller deg igjen og igjen, menneske: Kom til meg! Men hvordan vil du helt konkret gjøre det? Ved mange og ydmykende forsøk er du forhåpentligvis kommet til den situasjon at du må si: Du må komme til meg! Da sier du som vi leser det i Jer 31:18 «Omvend meg du, så blir jeg omvendt!» Og i Jer 17:14: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst!»
   Hvorfor ber de slik? – jo, på grunn av den erkjennelse de er kommet til, og som vi leser i Jer 10:23: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.»
   Som menneske kan du fristes av mye ondt og dårlig, men den farligste tanke som kan slå rot i deg er at din frelse også har sin grunn i noe ved deg1 – enten ved noe du er, eller noe du gjør!
   Nei, hør du – la Gud få være alene om din frelse! Måtte Jonas’ vitnesbyrd, der fisken hadde spydd ham ut på land, ut i lyset med andre ord også være ditt vitnesbyrd: «Frelsen hører Herren til!» (Jona 2:10).
   Den som ser sant inn i dette, han synger gjerne med: La da lyset fra Golgata stråle meg imot! Ja, med blikket festet på det! Det er kraften fra det høye det, når Den Hellige Ånd holder dette levende og varmt for deg! Da skjønner du ordet om at evangeliet er Guds kraft til frelse! – ja, nettopp det vil sørge for at du når helt frem til det du allerede nå eier ved troen på Jesus!

   Til sist, det mektige ordet fra 1 Joh 5:12: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» - og vi kan føye til: Hva han så ellers måtte ha!