|
Hva er det egentlig vi leser her? Har de rett de som sier at en ikke
bare kan ta sin tilflukt til nåden - en må leve etter loven også?
Det vil si, for å oppnå frelse og samfunn med Gud. Nei,
takk Gud, det har de ikke! Og det skal vi forsøke å se på ut fra Guds
eget ord.
Når et menneske får med Gud å gjøre i sannhet - og da
mener jeg, bli ett med Ham - det vil si gjenfødt ved Hans Ord og Ånd
- da er det en sinnsforandring som skjer. En omvendelse!
Det vil si at du blir vendt om til den helt motsatte retning av hva
du til nå har gått i. Du får se noe helt nytt, som kaster alle de
tanker og meninger du har hatt om Gud og kristendom
omkull.
Det var ikke slik du tenkte, at Gud skulle bli stadig
mer fornøyd med deg, ved hva du maktet å prestere, eller ved hva Han
etter hvert fikk ut av deg, men Han gav deg det alt for intet i en
annen person. Uten din medvirkning! Han gav deg en annen persons fortjeneste!
Da skjedde det jo noe med deg, da du så - eller innså
- det! Du begynte å vandre på Guds vei. Til nå hadde du vandret på
din egen.
Vi skal lese noen kjente vers fra Skriften, hvor Paulus
setter dette på plass for oss: «Også dere har Han gjort levende, dere
som var døde ved deres overtredelser og synder.» Forstå dette! Hva
kan en død gjøre for å bedre sin situasjon? Nei,
vi måtte - som vi leser her - bli gjort levende. Det er altså en annen
som har gjort det, og her står det at det var Han!
Og hva var vi døde ved? Hvorfor var vi døde? Jo, på grunn
av overtredelser og synder! Men er det ikke nettopp dette du ikke
makter å få til - å leve et syndfritt liv? Fordi du er en synder helt
igjennom og må si med Paulus: «Synden ligger meg for hånden!» (Rom
7:21). Dette kaller han: «En lov for meg.» Tenk det! Altså på samme
måte som om jeg ville slippe denne boken nå, så ville den falle til
gulvet. Det er en lov!
Men så sier Paulus videre, i teksten vi begynte å lese
på, at det nå har skjedd en forandring: «I disse vandret dere før
på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd
som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem
i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var
av naturen vredens barn likesom de andre.»
Så alvorlig er det å være menneske! Det er ingen fri
tanke, som vi kan elske å rose oss av. Som det er en ånd som fører
deg til Gud, er det også en ånd som holder deg borte fra Ham. Her
kalles han «høvdingen over luftens makter,» det vil si: Djevelen!
Hva vistes dette i? Jo, «vi gjorde kjødets og tankenes vilje!»
Men det var før, sier han. Nå gjør vi ikke
det lenger! Og hvem satte oss fri fra dette? Bare hør: «Men Gud, som
er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket
oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde
ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med
Ham og satte oss med Ham i himmelen, i
Kristus Jesus.» Ser du? Nå handler det ikke lenger
om hva du er i deg selv, nå handler det om hva du er i Kristus! Du
forvirres stadig av ditt kjød - at det fremdeles er som det alltid
har vært. Men det er jo ikke det som gjelder for Gud!
Hvorfor gjorde Gud dette? Det sier også apostelen: «- for
at Han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom
i godhet mot oss i Kristus Jesus.» Tenk at Gud begjærer å «vise sin
nådes overveldende rikdom i godhet mot deg!»
Og så konkluderes det: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette
er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger,
for at ikke noen skal rose seg.» (Ef 2:1-9).
Hva har skjedd med et menneske som har fått se dette?
Da skal vi høre ord av apostelen igjen: «For etter mitt indre menneske
slutter jeg meg med glede til Guds lov.» (Rom 7:22). Tidligere var
det oversatt - «lyst til Guds lov!» Med andre ord, et
nytt sinn! Og vi skal se, også i forhold til den teksten vi har stanset
for, hva det egentlig dreier seg om. Vi leser i verset før vår tekst:
«Når de kommer dit» - altså inn i det riket Gud vil føre dem inn i
- «da skal de få bort derfra alle de avskyelige avguder og styggedommer
som finnes der.» (v.18).
Ser du det? Det er avgudsalterene som rives ned! Som
vi nettopp har vært inne på - ved omvendelsen ved evangeliet rives
avgudsalterene i ditt sinn ned! Veien blir klar for deg! Du tror ikke
lenger på noe annet til frelse og salighet, enn det som er gitt deg
i Jesus av nåde alene! Selv om kjødet fremdeles tumler med sine ting,
er det kommet inn et lys!
I verset etter vår tekst, leser vi: «Men de som i sitt hjerte følger
sine avskyelige avguder og styggedommer, deres gjerninger vil jeg
la komme over deres eget hode, sier Herren Herren.»
(v.21).
E.K.
|
Ser du? De som ikke lot seg omvende da de hørte evangeliet forkynt!
Som Paulus skriver til menigheten i Rom 2,16: «- på den dag da
Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium,
ved Jesus Kristus.»
Han skriver mitt evangelium - men hva innebærer det?
Det skriver han til menigheten i Gal 1:11-12: «Jeg kunngjør dere,
brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk.
Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men
ved Jesu Kristi åpenbaring.»
Det er med andre ord, Guds og Jesu Kristi evangelium!
Du vet, hadde vi hatt noen avgudsbilder eller støtter
stående frempå her, så ville det vært enkelt å knuse dem og hivd dem
på havet, men sinnets binding til dem, det ville vært verre! Fordi
vi i mange år, slik som for eksempel de frafalne jødene, hadde satt
vår lit til dem, og hatt håp ved dem. Slik opplever også vi som har
kommet til troen, at vårt gamle menneske stadig viser seg som den
gamle avgudsdyrkeren han eller henne er. For det vil rettferdiggjøre
seg selv, og vinne liv og ære ved hva det selv er. Det verken vil
eller kan gi Gud ære! Det vil aldri prise Jesus, for det er en lov for
det å søke sitt eget!
I dette spenningsfeltet her lever du og jeg - og må gjøre
det livet ut. Blir du ikke riktig klar over det, vil du høyst sannsynlig
bli liggende igjen her.
Merk deg hva Paulus sier, etter det vi nettopp leste
om hans nye forhold til loven: «For etter mitt indre menneske slutter
jeg meg med glede til Guds lov.» Ja, etter sitt indre menneske. Men
hør da: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven
i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i
mine lemmer.» (Rom 7:22-23).
Dette er ikke den gamle Saulus under loven. Det er den
nye Paulus, med sitt forandrede og fornyede sinn! Men fremdeles med
syndens lov virksom i sine lemmer! Her har Herren vært og tatt steinhjertet
bort, og satt inn et kjødhjerte i stedet.
Hva leste vi i teksten vår?: «- så de skal følge mine
bud og holde mine lover og leve etter dem.»
Lytt oppmerksomt til hva Paulus forkynner deg nå: «Jeg,
som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med
mitt kjød.» (Rom 7:25). I hans kjød var ennå stenhjertet
- men et kjødhjerte i hans sinn!
Et fornyet sinn! Et sinn som er fornyet ved evangeliet!
Dette Paulus her forkynte, sier han like etter å ha ropt ut i fortvilelse:
«Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
(v.24). Og så kommer svaret: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår
Herre!»
Så skriver han også til sin venn og medarbeider Timoteus:
«Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!»
(2 Tim 2:1). Om ham skriver Paulus til filipperne: «Men hans prøvede
troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått
sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» (Fil 2:22).
Du - står du sammen med meg i tjenesten for evangeliet?
Eller hva er det du holder på med, egentlig? Hva er egentlig
målet med den virksomhet du er en del av?
Ja
men, hva med livet her? Får det ingen følger? La oss slutte med et
ord om det: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker.
Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster,
til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå
er.» (Tit 2:11-12).
Guds nåde gjør det altså! Nåden
i Kristus Jesus, som Paulus minnet Timoteus, og oss alle om! Men
dersom det er denne Guds nåde som gjør det, da er det jo om å gjøre
at du får leve i den da, ellers er jo det du kaller ditt kristenliv
bare et skuespill. Et skuespill du nok kan bedra både deg selv, og
andre med, men ikke Gud. - Han kjenner det som er født av Ham!
Så håper jeg du kan se noe av dette vi har vært sammen
om nå, neste gang du leser denne eller liknende tekster.
Hvem vil meg anklage
Og for dommen drage
Hen til Sinai? -
Hvor loven ble gitt!
Synden jeg bekjenner,
Meg til Jesus vender, - Der nåden
er gitt!
Dermed er jeg fri.
Møt meg da
På Golgata, - der Guds kjærlighet
og nåde er åpenbart!
Jesus skal min sak antage!
Hvem vil meg anklage?
Nei, når til og med
Guds hellige lov må tie, hvem vil og kan sa anklage? Selvsagt
ingen med rette!
|
6
søndag i åpenbaringstiden
