Fallet som følger oss!

4 Mos 21:4-9

   4 Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet for å dra omkring Edoms land. Men på veien ble folket utålmodig. 5 De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! 6 Da sendte Herren serafslanger* inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde. 7 Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at Han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses bad for folket. 8 Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. 9 Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.

   La oss nå begynne med noe umåtelig positivt og gledelig å hilse hverandre med – Gud vet alltid en løsning, en utvei, fra de vanskeligheter vi måtte befinne oss i, også de vi selv er skyld i som med disse israelittene vi leser om her. Men de endte opp med å gi Gud skylden for vanskelighetene – og det er vel likt seg, som vi gjerne sier.
   De hadde i utgangspunktet fått malt ut for seg en herlig fremtid i et land Gud skulle gi dem for intet, et land som fløt av melk og honning, et land de ikke måtte arbeide på for å få frem frukt og korn, men det bar av seg selv – et land de ikke måtte tilføre vann for «det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn. Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende.»  (5 Mos 11:11-12).
   Men så lyder det en betingelse for at landet skal forbli en slik velsignelse for dem, leser vi videre i det 13 verset: «Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener Ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»
   Det var altså ikke betingelsesløst! Her kan vi skyte inn – vi har fått langt bedre enn dem, da vi har fått alle betingelser oppfylt på forhånd av en annen! Men hvor mange er det som virkelig tror det i den såkalte kristne forsamling? Jeg sier såkalte kristne – for uten denne tro, er du slett ingen kristen, men en som strever med å oppfylle betingelser, eller regner deg som en kristen på et annet grunnlag!
   Jesus elsker meg kan vi ofte høre som et kristent vitnesbyrd. Ja, fint det, vi ønsker alle å bli elsket, men det er to ting som ofte utelates i denne sammenheng – for det første at denne kjærlighet ikke har noen som helst grunn i deg som er elsket, og for det annet, at det hadde ikke hjulpet deg det aller minste at Han elsket deg, om Han ikke også hadde handlet som en følge av det, for å gjøre det som var nødvendig for å kunne berge deg ut av din naturlige tilstand, og sette deg over i sitt rike. Derfor vitner også den sanne kristne først og fremst om korset!

   Men altså, til tross for Guds løfter til dem om en nærmest paradisisk fremtid, leser her i vers 4 og 5: «Men på veien ble folket utålmodig.» Kjenner vi til det? Og så kommer utblåsningen: «De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten!»
   Ja, snakk om å tale mot Gud og Moses! – de hadde jo gitt dem løfte, så her står vi overfor ren vantro!
   Hva med oss – kjenner vi til dette? Hvorfor har Gud ført meg hit? Hvorfor har Han latt dette skje meg? Hvorfor har Han ikke heller gjort slik og slik? osv,. i samme gate! Gud har glemt meg! Han bryr seg ikke om meg! Det er vel min tro som ikke holder mål, og lignende!
   Men har Han ikke gitt deg løfte, som vi kan lese blant annet i Hebr 13,5b: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Og har Han ikke sagt deg, at Han ikke står med deg fordi du oppfyller noen betingelser, men fordi Han har kjøpt deg til Gud med sitt blod?

E.K.

   Men her begår disse den forferdelige synd, å rope av hjertet, det vil si, av forakt for det Gud holdt dem i live ved, det de ikke behøvde arbeide for, men kunne plukke rett av bakken: «- vi er inderlig lei av denne usle maten!» Med andre ord: Gi oss noe bedre! Så snart den tanken kommer i hjertet, åpenbarer det, at du egentlig mener at du fortjener noe mer og noe bedre enn hva Gud har gitt deg!
   Kjenner vi noe til dette i den kristne forsamling? Bare dette evangelium hele tiden, all denne tale om synd og nåde, korset og blodet!
   Men de så ikke at det var i denne mannaen de hadde livet! Tok Gud vekk det, så ville de stupe i ørkenen. Det vil du også, uten ved dette som er skjedd ved Jesus alene! Det er i det – og det alene - du har livet i Gud!

   Så måtte Gud løfte sin beskyttende hånd, og la fienden få slippe til en stund, så de kunne se hva som fylte den verden som omga dem – så også med oss, en verden full av slanger, og da taler jeg åndelig først og fremst, alt dette som vil sprøyte sin gift inn i oss, så vi ikke når det skjønne land, slik som disse israelittene som ble bitt ikke nådde dette land av melk og honning!
   Når en ser på oss som kristenfolk i dag, så skulle en ikke tro vi befant oss midt i fiendens leir – det synes heller som om vi trives som plommen i egget i denne verden.
   Det israelittene gjorde der i ørkenen, det var fallet om igjen – Gud hadde jo sagt! Det er det som skjer hver gang du betviler Guds ord og løfter – det er fallet om igjen! For fallet viser seg ikke først og fremst i åpenbare synder, ikke engang i de aller verste, men i vantro! Som Jesus sier i Joh 16:9: «- om synd fordi de ikke tror på meg!»
   Hvis hver tvil på Guds ord og løfter er syndefallet om igjen, hvem går da fri! – hvem kan da anklage våre første foreldre fordi de falt? Og så, et viktig spørsmål: Hvem av oss har ikke da et livsbehov for å se på den slangen som ble opphøyet på korset: Altså Han som tok giften på seg, og ble – ja, det er så en nesten ikke våger å si det – men ble den slangen som måtte dø av den grunn! Det er du og jeg som er årsak til Jesu død, for Han hadde i seg selv ingen synd, det vil si, var uten denne gift!

   Vi ser av denne historien at Gud er den som kan åpne for våre fiender, og da er det ingen som kan hjelpe oss, men Han er også den som kan stenge for våre fiender, og da er det ingen som egentlig kan skade oss, ikke engang synden som bor i oss – bare et blikk på kobberslangen, for å bli bildet, og du ser at du er legt for tid og evighet i Ham!
   Ikke gjør deg høye tanker om deg selv – ikke sett deg øverst ved bordet, for du har kun adgang ved en annens blod! «Det var en som var villig å dø i vårt sted, for at vi skulle leve ved Ham!» Ved Ham! – alltid ved Ham!
   «Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.» (v.9b). Så vet du hvor du har å feste blikket også i dag!