Guds utfrielse

Dan 6:4 - 12

   4. Daniel utmerket seg fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høy ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket. 5. Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller forseelse hos ham. 6. Da sa disse menn: Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse. 7. Så stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evig! 8. Alle riksrådene i riket, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det bør utstedes en kongelig forordning og gis et strengt påbud: Hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen. 9. Konge, utsted nå et slikt påbud! La det bli satt opp skriftlig, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles. 10. I samsvar med dette lot så kong Darius det bli satt opp et skriv med et slikt påbud. 11. Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. 12. Da stormet disse menn inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.

   Presten Olav Valen-Sendstad skriver i sin bok «Guds allmakt og det sataniske,» om styresmaktenes vilje og trang til å ha styring og kontroll over folket, og at dette er menneskelig - man ønsker ikke en uforutsigbar og uhåndterlig masse, for det oppleves utrygt for makten.
   Og så er det da diktatorer som nøyer seg med det. - Diktaturet i Irak var et eksempel på det - det var et fryktelig regime, men du fikk lov til å være en kristen for eksempel. - De blandet seg ikke bort i hvilken Gud du ba til.

   Men, sier Valen-Sendstad i denne boken - dersom de også vil ha kontroll over din samvittighet, hva du tror og hva du tenker, da er det ikke lenger menneskelig, men demonisk.

   Når du leser om disse riksrådene og satrapene her i Daniels bok, slår det deg da ikke, denne likheten med visse trekk i hjemlig politikk anno våre dager?
   Myndighetene får først innført lover som går på tvers av hva enkelte deler av befolkningen (den de ønsker å kneble) tenker, tror og anser som rett, og så setter de inn «voktere» som passer på at alle faller ned for disse lovene. Og hvis noen da ikke gjør det, eller endatil våger å gå imot disse lovene, fordi deres samvittighet og tro tilsier det - ja, da straffes de. - Det kan være ved at de fratas sin stilling eller mister økonomiske goder som alle andre nyter godt av - eller det kan i verste fall innebære store bøter eller fengsel.
   I Sverige for eksempel, som det er naturlig for oss å sammenligne oss med, er dette med fengselsstraff allerede praktisert.
   Det er på tide for oss å våkne opp for hva dette virkelig er for noe, hva slags krefter vi har med å gjøre.

   Den nevnte bok av Valen-Sendstad var en gjengivelse av Bibeltimer han holdt under krigen, og vi skjønner hvilket system han da siktet til. Men også til hvordan enkelte kirkesamfunn kan (i det minste ønske å) binde sine medlemmer.
   Det ligger alltid en åndelig virkelighet bak det vi ser i det ytre. Det er ingen tilfeldighet at sant demokrati nærmest er et ukjent fenomen, i land hvor kristendommen ikke har hatt noen innflytelse, mens det er det vanlige i de land, hvor evangeliet har stått sterkt i folket. Det er altså en sammenheng her.

   Men se nå på årsaken til at dette skjedde på Daniels tid: «Daniel utmerket seg fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høy ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.» (v.4). Har du hørt det før?
   Da slo Kain Abel i hjel, for Gud så til Abels offer, men Kains offer så Han ikke til. Ismael, trellkvinnens sønn, forfulgte Isak, løftessønnen. Saul forsøkte gjentatte ganger å ta livet av David, som Gud hadde valgt fremfor ham. Og når vi leser om Jesus selv, da så til og med hedningen Pilatus hva dette egentlig dreide seg om: «For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt Ham.» (Matt 27:18; Mark 15:10).

   Å ja, vi kjenner det igjen! Og også slik med deg - om du får vitne fri og glad om den frelse som er blitt deg til del for intet - da vil du snart få merke motstanden fra de som har strevd og arbeidet, men likevel ikke kan vitne frimodige og glade.
   Det er som med høvedsmannen som har latt Paulus piske, og så får høre at han er romersk borger - da går han til ham og spør: «Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja. Den øverste høvedsmannen sa: Jeg har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger! Paulus svarte: Men jeg er endog født til den!» (Apg 22:27-28). Jeg har fått den for intet!

   Har du sett det - at da du ble født inn i denne verden, var din borgerrett til himmelen allerede kjøpt og betalt? Eller går du og prøver å betale den selv?

   Ja, borgerretten i Rom kunne vel kjøpes for penger, men hør hva som sies om den himmelske: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid -» (Sal 49:8-9).
   Altså er den veien stengt, og det til evig tid, så det kan du bare oppgi.
   Men da å gå omkring og vitne, at dette som er så dyrt det har jeg fått for intet, uten penger og uten betaling, det er det ikke alle som liker, nemlig de som ikke selv har tatt imot det for intet - trellen som frykter og arbeider og betaler, og på det grunnlag håper på det beste. De synes det er formastelig dette. Og dess mer glad og fri du synes å være, dess verre er det for dem, og i tillegg våger du å hevde at alt deres strev og all deres gjerning, er forgjeves. - Det blir likevel for dyrt!
   Men du hørte hva Guds ord forkynte om det. Og for enkelte da - i stedet for å bøye seg for dette budskapet og gi Gud rett, gjør de som riksrådene og satrapene i Babylon, de begynner å tenke ut onde råd, for å få ryddet dette av veien.

   Hør det vitnesbyrd som bringes om Daniel i denne teksten: «Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller forseelse hos ham. Da sa disse menn: Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel.» (v.5-6a).
   Det er det samme vitnesbyrd som Pilatus må bringe om Jesus: «Jeg finner ingen skyld hos denne mann.» (Luk 23:4).

   Men hvordan så Daniel på det selv? - Han sto vel som fariseeren fremst i templet og ba: «Herre, du ser mitt fromme liv - takk Gud for at jeg er slik - du ser, de finner ikke noe å anklage meg for. Herre, nå må du gjøre det så at også dette ditt folk blir slik som meg!»
   Ja, det ville vært naturlig å tenke slik, men det er bare det, at det menneske som lever sant med Gud, han har fått lys over sitt indre liv - noe som også lyser frem i Daniels bønn: «Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet. Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss.» (Dan 9:5-7a).
   Mennesker fant ikke noe å anklage Daniel for - der sto de maktesløse overfor Paulus i hans fariseertid også, der han kan vitne: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6) - Men overfor Gud fant de ikke den samme rettferdighet å rose seg av!
   Kanskje trenger vi noen og enhver å minnes på denne Daniels bønn, som er et uttrykk for å leve i sannhets erkjennelse.

   Guds folk er eksklusivt - vi er i verden, men ikke av verden. Det er grensesteiner som det flyttes på i dag. Men der hvor din erkjennelse av egen skyld, slik som den kommer til uttrykk i Daniels bønn, blir borte - der blir vi eksklusive på galt grunnlag, og dermed på en gal måte! Hele vår forståelse av oss selv som kristne blir gal, og dermed også all forståelse av samfunn med Gud!

   Fariseer betyr nemlig utskilt! Har du sett hvordan mennesker (menigheter) velger ut de beste navn i Skriften, og anvender dem på seg selv: Betania, Filadelfia, Salem osv.
   Hør da Daniels bønn, han som de ikke fant noe å utsette på, selv om de lette med lys og lykte: «Vi har syndet og gjort ille!»

   Du kjenner jo også Paulus' åndelige utvikling, ettersom han levde med Herren: «- som et ufullbåret foster,» sier han, «den minste av de hellige, ikke verdig å kalles apostel, den største av syndere.» Og dette var han som i utgangspunktet var ulastelig etter loven!

   Det var en meget ondskapsfull plan de satte ut i livet disse riksrådene og satrapene, de gav skinn av at de ville ære kongen, men hensikten og målet, det var å ramme Daniel.
   Men de kledde det altså i noe fint. Og slikt kommer nærmest alltid på denne måten, det må gjøres «spiselig.» - Djevelen forkler seg! Det gir seg ut for å ville fremme noe godt og fint og rett, men den sanne hensikt og det sanne mål, som skjuler seg bak den ytre kappen, det er å ramme Guds folk - ja, ramme det som er av Gud!

   Hva gjør gjerne vi? - Jo, vi blir gjerne fryktsomme overfor denne ugudeligheten og bøyer av. - Derfor er vi også stadig på vikende front.
   Hva gjorde Daniel? «Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort. Da stormet disse menn inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.» (v.11-12).
   Og så vet vi hvordan det gikk videre, han endte i løvehulen, hvor Gud lukket gapet på løvene, og fridde ham ut igjen. Men de hadde åpne gap, da riksrådene og satrapene senere havnet i samme situasjon. Stol på Gud!

   Men til slutt - og det er det viktigste vi kan minne om - denne mannen med et fullstendig uklanderlig liv, hadde ikke noe mer innfor Guds åsyn, enn en ydmyk bønn om syndenes forlatelse! - Altså, en henvisning til Lammets blod som renser fra all synd! Og når Daniel ikke hadde noe mer, da har vel heller ikke du det!
   Men det Gud i sin nåde hadde rakt Daniel til redning, det har Han også rakt deg! «Jesu, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd.» (1 Joh.1:7).

   Alle, alle må se! Alle. alle må se!
Den herlige frelser jeg eier,
Må alle, alle Ham se!

E.K.