Det er som om du hører ropet fra kristenheten i dag: La oss bli mer lik dem! Blir vi mer lik dem vil de synes bedre om oss! Da vil vi nok nå dem lettere med vårt budskap! Hvilket budskap og hva for slags budskap, må vi da spørre? Skal vi få dem til å tro nødvendigheten av å vende om til det vi har del i, når det da viser seg å ikke ha mer kraft i seg, enn at vi vender om til dem, og blir mer lik dem? Ser du mangelen på logikk i dette? Vil de ikke bare se på det som noe svakt og kraftløst! Jo, det er nettopp hva Jesus også sier om saltet som har mistet sin kraft i Matt 5:13: «Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»
    Ikke til noe! Hør den forferdelige dommen! Vi burde jo som troende være livredde for at dette skulle skje! I stedet veksler vi inn vårt pund i noe som er uendelig mye mindre verd! Ja, noe som ifølge Jesu ord her overhodet ikke forslår. Vi blir stående med et budskap som virker noe helt annet enn hva det opprinnelige budskap gjør – det virker en menighet av døde! Det vil i virkeligheten si, at det ikke har dugd til noen ting!
   Dette altså i motsetning til hva det opprinnelige budskap virker. Og hva virker så det? Jo, en menighet av levendegjorte – det vil si, gjenfødte – sjeler! Og hvorfor vil det virke dette? Fordi, som Jesus sier i Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   Det opprinnelige budskap, det er ånd og det er liv! Jesus selv kommer til hjertet ved det budskap! Det er sannhets ord! - som apostelen Jakob vitner det i sitt brev - Jak 1:18 - som Han etter sin vilje har født oss ved, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.
   David ber til Herren i Sal 119:43: «Ta da ikke sannhets ord bort fra min munn!» Redd for å miste det, hører du! For det finnes ikke erstatning!
   Å, tenk om vi i den kristne forsamling skjønte dette på en slik måte og i en slik dybde at vi fikk del i den samme angst som David hadde da han skrev dette ned! Ordet om korset – Ordet om blodet! - Ordet om Jesus! - det er kraftens Ord! Det er Livets Ord! Alt vårt – det vil si, alt som er av mennesket blir knust mot Ham! Det er ikke bare et sentimentalt kjærlighetsbudskap, det er en radikal dom over alt hva mennesket kan stille opp det som skjer på Golgata, i og med at det av Gud selv forkynnes oss, at vår eneste mulighet for frelse og oppreisning ligger i det som skjer der.
   Men i dette er også Guds kjærlighet åpenbart, i og med at Han gjør dette for de som bærer sin dom med rette!
   Det blir ofte fremstilt som om vi kun er inntatt og holdt fast av en fiende, slik som for eksempel Norge var okkupert av tyskerne i sin tid – men nei, det er jeg som i utgangspunktet er fienden, og Han dør til en soning av mitt fiendskap og opprør! Er det kjærlighet? Ja! - men det innebærer jo også en total tilsidesettelse av alt mitt som udugelig i denne sammenheng.
   Men så ropes det altså på noe mer. Vi må ha noe mer enn bare lov og evangelium om verden skal bli overbevist og finne frelse! Så setter vi altså det eneste som duger til sides, for egne påfunn, og ender opp som salt uten kraft! Salt som har mistet sin kraft - om det i det hele tatt har vært noen kraft der noen gang!

   «I det fjerne jeg skuer et underfullt syn som griper mitt hjerte med makt, for jeg skuer det gamle, ærverdige kors der hvor synderes dødsdom ble lagt.»
   Ja, er det ikke slik det skjer, når et menneske kommer inn under sann forkynnelse? - først ser en likesom Golgata i det fjerne, og så kommer det stadig nærmere inntil det går opp i hjertet!
   Det er ikke noe annet som kan virke dette! Ikke noe!

E.K.

   Hør israelsfolket her: «Gi oss en konge til å styre oss!» (v.6). Og: «- han skal dra ut foran oss og føre våre kriger.» (v.20).
   Dette var en avsettelse av Gud! De styrtet Ham fra sin trone, kan vi si! Ikke så at det står i menneskers makt, men dette hadde nå skjedd i deres hjerter – og det gav seg utslag i og viste seg i dette at de ville ha en konge over seg. Det er jo også så trist å lese folkets utsagn om profetens egne sønner her: «Nå er du blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier.» (v.5). Frafallet var stort i i Israel. Det het jo allerede i Samuels barndom: «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få.» (1 Sam 3:1).
   Nå skulle altså en konge føre dem i krig – ikke Gud! Hvor mange israelitter gikk ikke i døden på grunn av dette gjennom historien?
   De gikk i egen kraft - og i sin egen tro til Gud, en tro som ikke var av Gud og derfor ikke mer verd enn troen på avgudene, om de ropte og priste Ham aldri så mye! Det var det de gamle kalte en tagen og ikke en given tro, det vil si, en tro hentet ut av deres eget bryst og forstand, og derfor ikke en fortapt synders tilflukt til det Guds Lam, men tvert imot en åpen dør for fremmede åndsmakter!
   Vi ser dessverre eksempler på det i dag - ånder som fører bort fra Ordet til følelser og opplevelser, eller en fordreining av Ordet.
   Hør bare hvordan det var da Herren førte dem i krig! Først fra 2 Mos 14:14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» Og videre fra Jos 23:3: «Dere har sett alt hva Herren deres Gud har gjort med alle disse folk som Han drev ut for dere. For det var Herren deres Gud som kjempet for dere.»
   Som Han drev ut for dere! Kostet ikke en eneste israelitt livet dette! Bare for å nevne et par steder.

   Vi skal ikke gå i detaljer om disse ulykkene Samuel forespeiler dem om de tar dette valget nå – men har du lest noe i Det Gamle Testamente og dermed blitt noe kjent med Israels historie, så ser du at det var en sann profeti han holdt frem for dem. Det ble dem stort sett til ulykke, selv om Herren i sin miskunnhet lot dem få en tilnærmelsesvis god konge nå og da. Nei, vi skal ikke tenke på dem – for dem er det for sent, de fikk det som de ville, men det ble ikke som de hadde tenkt. Det blir det aldri om vi følger djevelens forførelser. Tenk bare på hvordan det gikk på fallets dag – det ble ikke den herlighet han lovte dem, men tvert imot, sykdom, strid, angst, lidelse av alle slags og til sist den evige død!
   Vi leser her: «De ofret fredsoffer for Herrens åsyn, og Saul og alle Israels menn gledet seg meget.» (11:15b).
   Gledet seg meget, fordi de ennå ikke innså hva de hadde gjort, og konsekvensene av det.
   Men vi som er her bør stille et betimelig spørsmål i denne sammenheng – for som vi kan lese i Rom 15:4: «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss.» Og det betimelige spørsmål blir da: Hva med oss? Hvordan vil det gå oss om vi viker fra budskapet vi har fått å gå med? Hva med oss om vi viker fra det vitnesbyrd som er av Gud selv? Svaret er gitt, ikke sant? Så la oss stanse for et ord av Jesus selv som iallfall burde være kjent nok – det står å lese i Joh 15:4 og 9: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.»
   Bli i Ham! Fest ditt øye på Jesus! Men se nå nøye etter om det er Skriftens Jesus!