|
«Herren
er min hyrde, det mangler meg ingenting!» - slik begynner den mest kjente
av alle salmene i Skriften (Sal 23), og som vi ser det av teksten
her, er det også nettopp hva Herren ønsker å være - ja, ikke bare ønsker å
være, men det er hva Han er! - Det er hva Han faktisk er -
en hyrde, en som leder på rette vei. Og vi møter et hyrdesinn, hva oss
angår, som vi nok aldri kommer til å fatte fullt ut. - Han er den som
skapte den sanne og rette veien, altså den veien som fører frem til målet,
Han er den som vitner om den sanne og rette veien for oss, kaller oss
inn på den, og Han er selv den sanne og rette veien.
«Jeg er Veien,» - sa Jesus. (Joh 14:6).
Han er døren, Han er hyrden og Han er veien!
Du og jeg vi har så vanskelig for å bli fornøyd med
det, så vi er alltid på søk etter noe utenfor eller i tillegg til Jesus,
noe vi gjerne kaller kristendom, som om det var noe som helst å finne
der i denne sammenheng.
Det er et ord fra profeten Jeremia som ofte blir sitert:
«Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør
hvor veien går til det gode, og vandre på den!» (Jer 6:16).
Men egentlig er det en heller dårlig oversettelse, er
det blitt meg fortalt av en som leser dette på grunnteksten - i stedet
for: «- hvor veien går til det gode» - bør det stå, slik som det også
er oversatt i en av de nyere oversettelsene: «- spør hvor den gode veien
er, -»
Altså ikke veien til det gode, - men den
gode veien! Veien i seg selv er god! - Veien er Jesus
Kristus!
Men nå som den gang, svarer så mange: «Vi vil ikke vandre
på den!»
Skal jeg være en kristen og begi meg på veien til himmelen,
så vil jeg være det på min måte!
Men så er det altså bare én måte å være kristen på,
og det er å ha sitt alt i Jesus, for det er i Ham det alt er gitt oss!
Og når alt er i Jesus, ja så er det jo ikke noe å finne
utenfor Ham!
«Stig
opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft,
du Jerusalems gledesbud! Rop høyt, frykt ikke! Si til Judas byer: Se,
der er deres Gud!» (v.9).
«Se, der er deres Gud!» Det er gledesbudets
oppdrag, å peke på, og vitne om Ham - ja, det er Den Hellige Ånds oppdrag,
og det er jo Han som er det egentlige gledesbudet, Han er kommet til jord,
er sendt til jord, for å herliggjøre Jesus. (Joh 16:14). Og så ser vi
i så mange sammenhenger i dag, at mennesker blir opptatt med Den Hellige
Ånd selv, og begynner å tilbe og dyrke Ham.
Men de har altså bommet fullstendig på målet. - Dette
er ikke hva Den Hellige Ånd selv vil, men det er spennende dette med Den
Hellige Ånd, vet du - manifestasjoner, tegn og under osv., - Dette mystiske
og forunderlige, det er noe som appellerer til og pirrer det gamle menneske.
Men Den Hellige Ånd er ikke kommet for å føre oss inn i det mystiske og
forunderlige, men til klarhet i Guds ord!
Det er grunn til å frykte for at de i virkeligheten
ikke har med Den Hellige Ånd å gjøre i det hele tatt, nettopp fordi det
får andre utslag, enn det som ifølge Skriften er Den Hellige Ånds oppdrag,
og det understrekes alvorlig av det Jesus sier om den siste, dommens dag:
«Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert
i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige
gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri
kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt. 7:22-23).
Har din befatning med Guds ord, med Guds Ånd, bevirket
at du har fått mer og mer bruk for frelseren og forsoneren Jesus
Kristus?
«Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam!» Har
du fått mer og mer behov for Hyrden? Eller har det ført til
at du mer og mer er blitt din egen frelser og forsoner? - Din egen hyrde?
Paulus skriver noe til menigheten i Korint som vi skal
merke oss: «Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i
Kristus. Vi er svake, men dere er sterke.
Dere er æret, men vi er foraktet.» (1 Kor 4:10).
Se nå den sanne apostelens kår i det han skriver her: Dåre (i andres øyne),
svak og foraktet! «Når jeg er svak, da er jeg sterk,
sier han.
Dette var noe som var helt fremmed for disse - de tenkte
på menneskelig vis om disse ting. Er det fremmed for deg dette?
Dette er en vei å gå vill på - du vandrer i tillit til
din kunnskap, din visdom, din måte å være en kristen på.
Men så finnes det også en annen vei å gå vill på, som
har det samme utgangspunkt - nemlig dette, at du ser på deg selv,
men du på din side, du finner bare svakhet! - Og så konkluderer
du: Nei, jeg kan ikke, jeg har ikke evne til osv. I motsetning til Paulus,
så sier du da: «Når jeg er svak, da er jeg svak!»
|
Hva
var det vi leste i teksten vår: «Som en hyrde skal Han vokte sin hjord.
I sin arm skal Han samle lammene, og ved sin barm skal Han bære dem. De
får som har lam, skal Han lede.» (v.11).
Paulus mente da heller ikke, at når han var svak, da
var han sterk i seg selv - nei, han var nettopp og virkelig
svak i seg selv, men nettopp på grunn av denne sin svakhet,
måtte han ha sitt alt i Jesus, og da - eller skal vi si: - der!
- var han sterk! Denne hans egen faktiske
svakhet - og reelle opplevelse
av svakhet - gjorde ham åpen for den kraft som er gitt oss i Jesus.
Har
du fått se det, du som er så svak? - Du som kanskje må si: «Skal jeg nå
frem til himmelen, så må Jesus bære meg hele veien!» Ja, men det er jo
nettopp det Han også gjør, og det er jo nettopp det Han også vil! Det
er en slik hyrde Han er! De selvhjulpne får Han derfor ikke hjelpe!
Kanskje er du av dem som sier: «Skal jeg nå frem til
himmelen, da må jeg stå i en stadig renselse for synd - for det henger
så uendelig mye ved meg: - så mye urent, utakknemlighet, tankeløshet,
ondskap.»
Ja, men det er jo nettopp det Hans troende står i: Hans
blod renser - altså er en renselse!
- Og som det står om vår Herre Jesus: «Han er en soning!»
Men du ser på deg selv, og dine begrensninger. Men hvem
har bedt deg om det? Taler ikke Guds ord nettopp til den arme og svake,
synderen og den fortapte, og sier: «Se på Jesus!»
«Se, Herren Herren kommer
med velde, og Hans arm råder. Se, Hans lønn er med Ham, og Hans gjengjeldelse
går foran Ham.»(v.10).
Tidligere i samme kapittel har Herren pekt på denne
lønnen som Hans folk, Hans Jerusalem, skal få, og da lyder det slik: «Tal
vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes
skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine
synder.» (Jes 40:2). Det er vel noe til lønn!
Men så står det også så alvorlig, at også Hans gjengjeldelse går
foran Ham.
Hvor fryktelig det enn kan høres ut for oss, så er det
likevel tale om en fullstendig utslettelse av evangeliets fiender. Av
Guds fiender.
Og du skal legge merke til det, at evangeliets fiender, de er
Guds fiender! - Det kan ofte være folk som har ropt høyere om
evangeliet, enn noen andre, som disse Jesus talte om, som skulle komme
frem for Ham på den siste dag, men de har aldri selv tatt sin tilflukt til
det - for de har aldri vært nådetrengende syndere, men heller sterke og
allvitende syndere. - Iallfall behøvde de ikke dette, de kaller stadig
korreksjon fra Guds ord. De trengte bare til kraft og hjelp, men aldri nåde
over nåde. (Joh 1:16).
Men det er jo nettopp hva en sann kristen alltid føler
behov av - nåde over nåde! Skal jeg bli frelst, ja, så må jeg være gjenstand
for nåde over nåde! Og da blir det godt, når Guds ord vitner for oss om
en hyrde, som bærer sine villfarende får helt hjem.
Da blir det ikke bare noe rørende og sentimentalt, men
det blir dødsens alvor, fordi jeg opplever at jeg sitter fast i, og synker
i, «fordervelsens grav, den dype gjørmen,» som David taler om i Sal
40:3). «Han drog meg opp,» vitner han, «og satte mine føtter på en
klippe!»
I Det Nye Testamente, åpenbarer så Jesus, hva denne
klippen er: «Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da
svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn. Jesus
svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt
og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier
deg at du er Peter (Klippen), og på denne klippe vil jeg bygge min menighet,
og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16:15-18).
Altså, klippen er ikke Peter selv, men det han bekjente
- at denne frelseren, denne forsoneren, denne hyrden han
hadde for seg, Han var Messias, den levende Guds Sønn!
Han er Klippen! Han, den frelser som også
er her og kaller på deg nå, Han er Messias, den levende Guds Sønn! Tror
du Hans verk er fullkomment? - Tror du det er nok det Han gjorde, slik
at du våger å legge deg selv med alt ditt i Hans armer her og nå, i denne
stund? - Det er der Han vil ha deg! - Eller tenker du at det må noe mer
til?
Enten så venter du på Hans lønn, eller så venter du
på Hans gjengjeldelse - noen tredje mulighet finnes ikke!
- Jeg håper du er på det rene med, hva som er på vei,
for din del.
|
2
søndag i advent
