Her ender det for ethvert menneske som kommer inn i Guds lys, og ikke unndrar seg - en ender opp med å se inn i sin egen litenhet som både består i mangel på (sann) forstand, en blir klar over hvor lite en egentlig vet og forstår seg på - videre blir en klar over sin egen forgjengelighet og svakhet, en er bare noe som er på vei mot sin egen undergang, de nedbrytende kreftene er allerede virksomme i oss, og i tillegg får en så innsikt i sin egen synd - jeg er bare en frafallen, fortapt skapning under Guds evige dom!
   Jeg har til nå latt mine stolte bølger bruse, men nå ...! Nå blir det som det ble med Job: «Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mer til orde - ja, to ganger, men jeg vil ikke si noe mer.» (Job 39:37-38). Slik taler Job nå etter sitt møte med Herren.

   Har du som leser nå noen gang måttet erkjenne og si som Job: Jeg er for liten? Jeg er for liten!
   Hvem er egentlig denne herr Jeg som nå viser seg å være for liten? Jo han har vi mennesker, kvinner og menn, spedbarn og oldinger av alle raser felles. Det er han som ble født på fallets dag i Edens hage - og også han ble (likesom den gjenfødte kristne) født ved et ord! Men i motsetning til den gjenfødte kristne som ble født ved sannhets ord, Guds ord ifølge blant annet Jak 1:18, så ble Jeg født ved løgnens, ved djevelens ord! (1 Mos 3:4-5). Derfor er det som Luther sier: Det naturlige menneske er født med ryggen mot Gud. Det vil si at det er av naturen i opprør mot Gud og siktet inn på sin egen vei, som det står i Jes 53:6: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.»
   Det vil si at vi fulgte vår egen nye viljes vei, den vilje som ble plantet inn i oss, og ble en del av oss, ved mottakelsen av løgnens ord, og følgen av det viser seg ikke bare i at mennesket nå gjør det som er Guds lov imot, at det synder mot Gud ved å bryte Hans bud, men også ved at det følger sin egen vei hva frelse angår - det vil frelse seg selv etter sitt eget hode og tykke – slik som du selv finner det rimelig. Men altså da - ifølge Guds ord - ut fra din falne forstand - den forstand som er forført av løgnens ord, det vil si, djevelen!
   Dette viste seg umiddelbart etter fallet ved Adams og Evas sammenfletning av fikenblad - det var nettopp hva vi leser om senere i Skriften, at vi vendte oss hver til sin vei. - Vår egen løsning.
   Til all slik selvhjulpenhet og egen frelsesvei lyder Guds ord, som det lød til Job: «Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?» (v.2).
   Dette «prosjektet» kaller Skriften nettopp å tale og handle uten forstand!
   Slik skriver blant annet Paulus om det når det gjelder hans frender etter kjødet, det vil si, de fromme og religiøse jøder: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.»
   Det manglet ikke på vilje og nidkjærhet, men de hadde laget til sin egen frelsesvei ut fra den vilje og forstand som ble født på fallets dag. Uforstanden viste seg altså i - som Paulus fortsetter i sin åpenbaring av denne falske veien - at  «de søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet,» og derfor «gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Dette skyldtes, sier han, at «de ikke kjente Guds rettferdighet!» - Denne kjennskap blir formidlet til oss og åpenbares oss ved «sannhetens ord, som er evangeliet om deres frelse» (Ef 1:13) - som også Paulus fortsetter med å formidle i sin tale: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror,» kan vi lese i Rom 10:4.
   »Hvem er han (du!) som formørker mitt råd med ord uten forstand?»

   På ord følger handling! Er den forkynnelse du har hørt gal, ja så blir også din handling, din etterfølgelse, gal! Hvordan skal du kunne få del i Guds rettferdighet dersom du ikke kjenner til den?
   Dersom du får høre at det skal handling og gjerning til fra din side for å få del i Guds rettferdighet, så er det tale som formørker Herrens råd, og etterfølgelse av en slik forkynnelse (lære) vil føre deg på avveie, ja, er jo i seg selv en avvei.

   Så lyder det også slik i apostelens lære om dette: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:14-17).
   Det er jo dette Herren taler til- og konfronterer Job med her: Hvordan kan du vite noe om dette - om meg - uten at jeg har åpenbart deg det? Hvor har du det da fra? Nå er det du og jeg som møter de spørsmål!
   Den rette forstand kommer altså ved Kristi ord! - det er ikke noe du og jeg har, men noe som må formidles til- og gis oss!
   Det føles riktignok ydmykende for den stolte natur - den som ble født på fallets dag - men noen annen vei finnes ikke.

   Noen vil kunne undre seg på hvorfor nettopp dette skal være så ydmykende og virke så frastøtende på vår natur, da vi jo aksepterer dette i så mange andre sammenhenger. Vi aksepterer uten videre at vi må begynne på skolen i første klasse, vi aksepterer uten videre at et legestudie tar atskillige år osv. - altså at vi ikke uten videre innehar denne kunnskap. Men svaret ligger vel i at vi i disse ting ikke står overfor noe uoverkommelig, men noe vi kan tilegne oss bare vi får tid på oss, mens det ikke er slik når det gjelder tilegnelsen av frelsens budskap, der er det nemlig slik at vi ikke kunne tilegne oss dette ut ifra oss selv om vi så fikk evigheten til disposisjon, og vi derfor i grunn ikke kan bruke ordet tilegnelse i det hele tatt, men kun mottakelse. Det er noe som må komme til oss, åpenbares oss, gis oss - og derfor er det også Han alene som blir stående igjen med hele æren.

   Når vi møter Gud i Hans råd, i Hans skapelse, i Hans frelsegjerning, i Hans veier, da ser vi, iallfall om det har sivet aldri så lite visdom inn i oss, hvor uendelig små vi er, og hvilket totalt og tett mørke vi i virkeligheten befinner oss i. - Da taler vi snarere om hvor lite vi forstår, og ikke om hvor mye!
   Men da er det også at Hans lys begynner å skinne! Å være en kristen er ikke å gå omkring å være dum, det er tvert imot å ha fått del i en visdom verden ikke har (1 Kor 2:6; 8) - nemlig Guds visdom!

   Skulle det være ydmykende for mennesket å måtte ta imot noe fra Gud! Å du, hvor vrangsnudde vi er! Men det skjer fordi det går på tvers av vår fornuft og vår forstand, men når vi opplyses ved Den Hellige Ånd så ser vi at Guds vei er den eneste virkelig fornuftige og forstandige, men da har vi fått del i Hans fornuft og Hans forstand, og veien inn til det blir for trang for så mange, så de fortsetter på sin egen vei, som er den brede vei til fortapelsen.

   Job ble i sannhet avkledd sitt eget, og nå ser det ut som at Gud gir ham det endelige banesåret - Job er forkastet! Men nei, det er nå Gud begynner å kle ham i visdom, i sann forståelse, og Job tar imot det, han lar seg ikle av Gud. - Så løfter da også Gud ham opp igjen av den elendighet han var stedt i.
   Det er hva Herren vil også med deg, du som kanskje synes Han farer noe hardt frem mot deg - Han vil løfte deg opp!
   Men om du skulle være blant dem som ikke vil bøye seg for det Han formidler til deg gjennom ord og erfaring, så kommer det en dag da du får høre: «Hit skal du komme, og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge seg!» (v.11).
   Måtte det skje mens du ennå er på denne siden!

E.K.