Her møter vi et menneske i dyp anfektelse – et troende menneske. Det ser vi jo av at han tross alt søker Gud i dette mørke han nå befinner seg i. Han er en troende, men ute av stand til å se det klart, da Gud føles/oppleves som – ikke bare som langt borte – men totalt fraværende. Han er ikke å finne noe sted, og aller minst i egne følelser.
   Men det er noe man ikke ser i anfektelsens stund, det er hvor Herren alltid er å finne, nemlig i sitt ord!
   Anfektelsen fører til at en famler i blinde, en har på ett vis forlatt lyset og er gått inn i mørket! En ser ikke sannheten, selv om den står like foran deg, selve erkjennelsen av sannheten er blitt borte. Som vi ser det i teksten her - vers 8-9: «Men går jeg mot øst, så er Han ikke der. Går jeg mot vest, så blir jeg ikke var Ham. Er Han virksom i nord, så ser jeg Ham ikke. Går Han mot sør, så får jeg ikke øye på Ham.»
   Dette er jo ikke sant – Gud er allestedsnærværende, som David beskriver det i Sal 139:7-12, og da hører vi et stikk motsatt vitnesbyrd om Guds tilstedeværelse – men forskjellen på disse to var at Job søkte Herren, mens David søkte å rømme fra Ham – og hør da: «Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt - så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset.»
   En underlig sak dette, ikke sant? – du kan søke Gud og Han er tilsynelatende ikke å finne noe sted – og du kan på den annen side forsøke å rømme fra Ham, og du møter Ham overalt! Har du vært med på et slikt rømningsforsøk bort fra Herren, så kjenner du deg kan hende igjen i hendelser som at du blir minnet på et ord i et program på TVn, i en avis, eller idet du passerer en gatepredikant, eller at ord du har hørt fra Skriften rett og slett stiger opp i ditt eget indre.
   Han er der altså! – mens du som nevnt kan oppleve å ikke registrere Ham i noe da du så gjerne skulle hørt fra Ham – hørt et ord som kunne stilt deg til ro. Skriften er full av dem, men du finner bare de som gjør deg ytterligere urolig!

   Vers 2-4: «Ennå i dag er min klage bitter. Og likevel hviler min hånd tungt på mine sukk. Bare jeg visste å finne Ham og kunne komme frem til Hans trone! Jeg skulle legge min sak frem for Hans åsyn.»
   Dette minner meg om det vi kan lese i Sal 42:2: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.»
   Det er vondt å ha det slik, og det verste er jo at Han du søker står like fremfor deg – det er Han som har gitt deg løftet - Hebr 13:5b: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
   Det er som med kvinnen som kom til predikanten og beklaget seg: jeg får ikke til dette med troen – jeg kan påkalle Ham dag og natt til tider, men Han føles like fjern! Så svarer predikanten: Underlig at du kan påkalle dag og natt en du ikke tror på!
   Problemet lå jo i det hun selv sa – Han føles like fjern! Men er Han det? – da må du til Ordet for å få rette svar!

E.K.

   Det er tre ting vi skal nevne som årsak til at du er havnet i anfektelse. 1. Herren har tillatt det fordi det er noe Han vil vise deg – og det kan særlig skje om du er blitt høy på deg selv, som det heter. Han står den stolte imot, som kjent – Jak 4:6 og 1 Pet 5:5.
   Hør hvordan det gikk David i et slikt tilfelle - Sal 30:7-9: «Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes!» Nå var han fanget inn av en sikkerhet som ikke var av Gud, men da han hørte Herren til, så kom også tukten, som redder oss, ikke minst fra oss selv! Hør fortsettelsen: «Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren.»
   En annen årsak til anfektelsen kan være at du ser på deg selv og på alt som er galt, og glemmer så bort hva Herren har talt. Det kan skyldes din opplevelse av iboende synd, eller direkte fall i synd. Og så tenker du at Gud må ha forlatt en slik en som deg!
   En tredje årsak er jo djevelen, og gjerne mennesker i hans ledtog, som minner deg på hva for en dårlig kristen du egentlig er! Skulle vel Gud være fornøyd med en slik en? Og så glemmer du rent bort hva du ble frelst ved – ikke at Gud var fornøyd med deg, men at Han er fornøyd med Jesus i ditt sted! – derfor har du alltid et sted å fly til, hvor du aldri vil møte noen fordømmelse, nemlig på Golgata!
   Det er de som sier: Legg nå Golgata bak deg her er større ting Gud vil gi deg! Nei, der ga Gud deg det største Han hadde, sin enbårne Sønn i synderes sted! Og son en sanger uttrykker det: «Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!»
   Hva er det som reiser meg opp igjen og igjen, som gir håp og kraft til å gå videre, det lys som kommer til meg og loser meg ut av mørket igjen og igjen? – jo, det er hva Skriften kaller Guds kraft til frelse – nemlig evangeliet! – Golgata!

   Men også Job fikk svar fra Herren, som vi kan se av Job 42:5-6, Herren har talt til Job, og Job utbryter: «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.»

   Job var elsket av Gud, ikke på grunn av sitt eget, men fordi Gud rett og slett elsker mennesket, og hør hva han fikk se – og det får være hans vitnesbyrd til deg i kveld - Job 19:25-27: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, Han som jeg skal skue, meg til gode, Han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.»
   Nå lengtet han ikke lenger i anfektelse, men nå lengtet han etter en Gud og Herre han hadde full visshet om at han skulle møte på sin siste dag!