Bønn i nød dette! Og likesom tolleren innfor døren i templet – som Jesus taler om i Luk 18 – så henvender han seg til Gud med bønn om hjelp, om redning, til tross for en dyp erkjennelse av egen synd, nettopp mot Gud!
   Han ber om at Herren må åpne en dør i den himmel som nå er som jern og kobber over ham – sønderrive himmelen og fare ned! Med andre ord: Kom ned og hjelp oss! Fri oss fra våre fiender, og fremfor alt vår største og farligste fiende, nemlig synden i oss, som blir så åpenbar hver gang vi skal nærme oss Den Hellige! Derfor flykter da også de fleste mennesker bort, for de tenker at Gud kan kun ha mishag og vrede til overs for slike som oss.
   Her i teksten er også et klart bilde på hvordan en synder ser seg selv, når han ser det i Guds lys - Den Helliges lys – så aldeles verdiløs: «Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.» Det verdiløse løvet, som nå – uten kontakt med sevjen i treet – er stein dødt og overgitt til forråtnelse. Og hva er det som forårsaker at han ser sant på dette nå? Jo, det vi leser i første del av vers 5: «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.»
   Når skjedde dette? Når kom han til denne sannhets erkjennelse? Det var selvsagt i møte med Guds hellighet vil du umiddelbart si, du som har noen som helst føling med dette. Men nå skal du merke deg noe spesielt i denne teksten som er meget oppklarende – han vet noe mer om Herren – ja, noe meget bestemt, som han vitner i vers 4a: «Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, de som kommer deg i hu på dine veier.»
   Aha! – så det er altså det som skal til! Det er hva Herren vil ha av oss! Å, hvor mange er det ikke også i dag som knytter sitt håp til dette – deres vandring som «kristne.» Og da sier jeg kristne i anførselstegn, for dette er ikke kristendom, det er lovtrelldom, under Guds vrede over synd!
   Det var nettopp hva dette vitnet oppdaget, og opplevde i sitt eget liv, da han gikk i gang med dette! Hør bare hva som kommer nå umiddelbart på: «Se, du ble vred, for vi syndet. Slik var det fra gammel tid, og kan vi da bli frelst?» (v.4b). Han opplevde at han ikke maktet å leve opp til Guds krav om rettferdighet og hellighet – han syndet! Og så kommer spørsmålet: «Kan vi da bli frelst?»
   Det er som å høre apostelen Paulus’ nødrop så mange hundre år senere, i Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» Med andre ord - kan jeg bli frelst?
   Og så får vi dette kjente vitnesbyrdet om hvor han endte profeten, da han prøvde seg på denne lovens vei: «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» (v.6).

   Kan vi da bli frelst? Spør profeten i denne dype erkjennelse av egen fortapthet og verdiløshet i seg selv. Hvorfor skulle nå Den Hellige bry seg om en slik en? Nettopp som Paulus spurte: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Ja, hvem? Finnes det en som har empati med dette visne løvet? – en som bryr seg av hjertet? – en som bringer liv med seg til det som er aldeles dødt og derfor overgitt til undergang? – finnes det en slik en? Hos profeten Sak 2:17, kan vi lese: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» Hva vil Han så i denne falne verden? To ting som vi får høre av profeten Jesaja i Jes 35:4: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.»

E.K.

   Han kommer selv for å frelse dem som i møte med sannheten roper til Ham i sin nød på den ene side, og på den annen, som vi kan lese i Rom 1:18: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.»
   Altså ikke mottar sannheten og bøyer seg for den, når den åpenbares for en, men holder den nede i urettferdighet! Reiser seg imot den! Det er det som nedkaller Guds dom!

   Lever du i sannheten – det vil si, Guds sanne lys, så du har erkjent deg som et vissent blad åndelig talt, overgitt til å famle i mørket, eller ser du deg selv som en slik skinnende verdifull skapning, som Gud bare må frelse! Som Gud bare må elske!
   Hør nå, kjære venn! – den tilstand du er i før Herren får renset deg i Jesu blod, den tilstand må du bare takke Gud for at du ikke ser til bunns i – for da er det som Luther sier, at vi da ikke kunne maktet å leve videre!
   Se en del av denne ondskap som utfolder seg blant mennesker – ofte så gjennom grusom at du viker tilbake for bare å lese og høre om det – det er ikke noe annet du ser da, enn hva som har tatt bolig i oss alle!
   Når et menneske bare så mye som aner denne sannhet, faller det enten ned for Herren som en død – bare ren og skjær nåde kan berge meg! – eller det reiser seg til krig for å beholde drømmen om egen rettferdighet og godhet!

   «- du har skjult ditt åsyn for oss og overlatt oss til å tæres bort i våre misgjerningers vold.»
   Men det er jo den gudfryktige profeten Jesaja som taler her! – hvordan kan han da si: «- vi er overlatt til å tæres bort i våre misgjerningers vold.»
   Våre misgjerninger! Det er hva han står igjen med, han som ville leve rettferdig og hellig for sin Gud!
   Det er best vi hører godt etter, når Herren taler i sitt ord – da vil du nemlig oppleve sannheten i Ordet hos Jes 55:8-9: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.»
   Derfor Ordet i Jes 55:7a: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren.»
   Altså ikke forlate meg på min vei og mine tanker - det vil si, stole på dem og følge dem - men tvert imot forlate dem! – ikke for å bli svevende i et vakuum, men til Herren, Hans veier og tanker, i stedet for våre!
   Problemet her er at det aldri smaker vårt gamle menneske. Mange tenker at – nei, lovens ord og krav smaker ikke vårt gamle menneske, men sannheten er den at verken lov eller evangelium smaker vårt gamle menneske, for begge blir det til død! Nei, det smaker ikke vårt gamle menneske, men det fører til en ny fødsel, en ny skapning i Kristus, der det blir mottatt og erkjent, og det er hele hensikten med den kristne forkynnelse, hele grunnen til at du hører det nå - at det skal nå frem til deg, så du må bli frelst og bevart!