Satan fristet mennesket på fallets dag, og hør - 1 Mos 3:5: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det,» - den forbudte frukt – «vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.»
   Men dette var et bedrag, mennesket gikk i det som siden i Skriften betegnes som fuglefangerens snare - Sal 91:3 – som bare en kan fri fra! Nei, mennesket kan ikke forstå Guds ord rett, uten ved Den Hellige Ånd, derfor får vi all denne forvirring, fordi mennesket prøver å finne frem ved sin egen tanke og forstand i stedet for å stå åpen for Guds tale i erkjennelse av at dette må jeg få.
   Det er ikke tale om blind tro, som enkelte tenker, men å opplyses av Ordet, så det gir forstand! Og dette er forstand i denne sammenheng som apostelen Johannes skriver i 1 Joh 5:20: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne.» - og da taler han om Jesus!

   Ja, hvem kan ikke ønske seg et godt ettermæle? Det er jo ganske ille å tenke på at folk skal huske deg som en de vemmes ved, ikke sant?
   «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort,» kan vi lese i Ordsp 10:7.
   Et navn som råtner bort! – hvem kan ønske seg det, men det har med det liv du levde her i verden å gjøre. Tenk bare på navn som Hitler, Stalin, Lenin og Mao, for eksempel – hvem kan tenke på dem med varme, uten den som er aldeles forskrudd og følelsesløs overfor all den lidelse de forårsaket?
   Slik sett kan vi si, at vårt liv her får betydning for oss, også etter at vi har forlatt scenen. Men det er ikke dette liv, som får betydning for oss, med tanke på det hinsidige, der er det bare ett liv og ett navn som gjelder og avgjør vår evige skjebne, og det er navnet Jesus, og Hans liv her på jord! – Han som står frem og vitner - Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Ingen!

   Vår Gud er en rettferdig Gud, det er overhodet ingen urett i Ham, og de elendige og fattige ligger Ham særlig på hjertet – ikke fordi de er så vidunderlige og verdifulle ved hva de er i seg selv, skapt i Guds bilde og lignende som mange forkynner, for alt det gikk tapt i syndefallet, men det har sin uendelige verdi rett og slett fordi det er skapt av Ham. Vi står igjen etter fallet som vi leser i Rom 3:23: «- alle har syndet og står uten ære for Gud.» Uten ære! – ingen verdifullhet i oss selv, med andre ord! Da ville vi jo hatt noen ære for Ham!
   Men grunnen ligger i Guds hjerte – Han har ikke kunnet glemme den skapning Han skapte nettopp i sitt bilde, og har av den grunn – merk deg! På grunn av det som bor i Hans hjerte – lengtet etter å gjenopprette det. Og her er ingen forskjell på fattig og rik, stor eller mindre stor synder, men alt som heter menneske er gjenstand for denne kjærlighet og nåde!
   Å flytte på dette, at det hele har sin årsak ene og alene i Gud, til noen egenskap i oss mennesker, er langt mer farlig enn vi til vanlig er klar over, for det setter oss rett og slett utenfor Hans frelse, som er en frelse som kun kan forstås - om enn ikke fattes - av den som står der fullstendig avkledd sitt eget – jeg er bare støv!
   Djevelen er som kjent en tusenkunstner, og som han gjorde på fallets dag, gjør han alltid da han er en løgner og løgnens far, ifølge Jesu ord i Joh 8:44 - han sår tanker og ord i deg som driver bort fra Gud, og det ofte på en finurlig måte, og alltid ved noe som smaker det gamle menneske i oss, noe som bevirker at vi står igjen med noen ære.
   Hva sier så Guds ord om dette, og da bør du følge nøye med - Rom 3:10-12: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.»
   Ikke én! – det vil jo si: heller ikke du! Både du og jeg er innesluttet i det vi leste her om det naturlige menneske! Og vi må jo spørre: Hvordan kan du være en kristen, det vil si, en som har tatt sin tilflukt ene og alene til den frelser Gud sendte til oss, Han som henger der på korset og ikke ser ut som et menneske, som Jes 52:14, sier det, uten at du er blitt enig med Gud i Hans dom over vårt gamle menneske, det vil si, det vi er i oss selv!

E.K.

   Det er slett ikke populært å holde dette frem – ikke var det så i den gamle pakt, ikke var det så på Jesu tid, ikke var det så opp igjennom kirkens historie og ikke er det så i vår tid – nei, i vår tid mer enn noen gang før kan det vel sies.
   Men en gal innsikt her, som jo er svært så utbredt i kristenheten, dessverre, vil føre til at du blir en motstander, og i verste fall en forfølger av det sanne evangeliet, slik som det var tilfelle med Paulus inntil Jesus la ham i støvet der ute på Damaskusveien!
   Paulus var i utgangspunktet en fariseer, og de hadde nettopp den lære og tro, at det var en guddomsgnist igjen i mennesket etter fallet, som Gud kunne knytte an til! I dag sier vi gjerne, skapt i Guds bilde, i den tro at det er noe av det igjen i vårt gamle menneske, som Gud da kan knytte an til og utvikle. Men Han kommer i hu at vi er støv, kan vi lese i Sal 103:14. Støv er som kjent dødt! Og det er nettopp hva Paulus forkynner, med sin nye åndelige innsikt, i Ef 2:1: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.»
   Var døde! Men også – Han har gjort oss levende! Helt i samsvar med den lutherske lære, at Han gjenopprettet sitt bilde i oss ved gjenfødelsen! I det øyeblikk vi ved Guds ord og Ånd kom til den levende tro på den Herre Jesus – men ikke et øyeblikk før!

   Men når situasjonen nå engang er slik, kan det være snart å trekke den slutning, at vi derfor ikke kan gjøre noe godt og rett her i denne verden, så da kan vi jo bare la det være!
   Det er rett det at vi kan ikke gjøre godt etter Guds målestokk – at det skulle holde mål for Ham, ved hva det er i seg selv – for det vil alltid være smittet av noe av oss, det vil si, av synd. Men på det menneskelige plan er det mye vi kan gjøre av godt, og her har noen et varmere hjerte enn andre, kan vi si, og noen et kaldere hjerte enn andre, og begge deler ser vi frukten av iblant oss – vi nevnte jo noen navn til å begynne med, når det gjelder den siste sorten, villige til å gå over millioner av lik for å oppnå sitt eget! Men andre igjen har stor grad av empati, og kan gjøre utrolig mye godt for andre ut fra det.
   Dette kan bedra oss til å tenke at disse siste må da fortjene himmelen, iallfall fortjene noe hos Gud, men da har vi ikke fattet hva det vil si, at Gud er hellig, og dermed en fortærende ild imot all synd – og hvem kan da bestå? Derfor har Han gitt oss å bestå ved sin Sønn, Jesus Kristus, som oppfylte alle lovens krav i vårt sted, og dermed gitt oss den «billetten» vi måtte ha for å kunne trede inn for himmelens trone med frimodighet!

   Men å gjøre det rette – og ikke minst ta seg av den elendige og fattige – får store konsekvenser for oss i dette livet, som vi ser av de vers vi leser her sammen: «Den som sår urett, skal høste ondt, og med hans vredes ris skal det være forbi. Den som har et godt hjerte, blir velsignet, fordi han gav den fattige av sitt brød. Ran ikke en fattig, fordi han er fattig, og knus ikke en elendig i porten*. For Herren skal føre deres sak, og Han skal ta livet av deres ransmenn.»
* Dvs. i retten.

   Vi ser jo utrolig mye urett som er blitt begått i verden, og fremdeles blir begått, og ære være de som kjemper mot det politisk og på annen måte, men her ser du hvordan Gud ser på det, og hva som venter dem som begår denne urett! Igjen: Gud er rettferdig! – og det får følger for oss!
   Vi roser gjerne det at Gud er rettferdig, og at Gud er god – men hvordan skal det da gå med oss? – har du tenkt på det? Er Han rettferdig da må Han jo dømme all urett! – all urett! Og er Han god, da må Han jo nødvendigvis utslette alt ondt! – og hvem går da fri!
   Nei, «Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,» som vi kan lese i Luk 1:69.
   Derfor heter det: Se på Jesus! – og vår bønn bør være: La oss alltid få se hen til deg!