Nåde over nåde kan visstnok også oversettes - nåde på nåde! Det vil si kontinuerlig vedvarende nåde!
   Et gledelig faktum å se inn i, ikke sant? Og så står det så fint at den kom ved Jesus Kristus – det vil altså si at den alltid var i Ham, og nå kom den for å bli åpenbart i verden, hos oss!
   Det var altså ikke noe som ble til, men noe som var fra evighet av! – denne nåde har alltid vært i Jesus Kristus! Men om den evig har vært i denne evige person, kan vi stille et barnlig spørsmål: Tar den da slutt noen gang? – eller blir den værende i Ham evig? Skulle Jesus noen gang opphøre å være den samme? Nei, som apostelen vitner i Hebr 13:8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.»
   Han er Jeg er! – den evige Gud! Det er Gud som viser sin nåde mot deg i Ham!
   Han var så høyt oppe der Han var i sin helligdom, at vi ikke kunne kjenne Ham rett, men bare lage oss forestillinger, som vi jo ser så mye av i verden også i såkalt kristen sammenheng dessverre, derfor måtte Han stige hit ned som mennesket Jesus Kristus – i hvem Han kunne si til oss - Joh 14:9: «Jesus sier til ham, Filip: «Den som har sett meg, har sett Faderen.»
   Som vi leser i 2 Kor 5:19: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.»
   Han skulle frelse oss ved nåden – ved sin nådegjerning! Og hør det du som kanskje måtte tenke: Nei, en slik en som meg kan Han nokk ikke ha med å gjøre! – ja, hør det: Han har allerede hatt med deg å gjøre! Vi leste i teksten: «For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Hvordan vil du komme utenom det?

   Hør hva Jesus sier der Han står overfor sine fiender i Getsemanehagen – de som med våpen i hånd hadde gått ut for å gripe Ham og stille Ham for retten - Matt 26:53-54: «Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville Han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?»
   Ja, hvordan skulle de da bli oppfylt? Du og jeg skulle jo frelses ved nåde – den nåde som kom ved Jesus Kristus, som vi leste – og ikke ved tolv legioner engler, som ville vinne ved sverd! Det kunne jo ikke hjelpe oss. Vi ville jo være like fortapte innfor Gud på grunn av den synd som bor i oss. Det var den det måtte gjøres noe med – det var dit Hans nåde strakk seg, ar Han var villig til å bli et lyteløst sonoffer for oss, som kun hadde synd å vise til i vårt forhold til Ham!
   Her viser det seg at en som sto Jesus særlig nær, nemlig Peter, tok så aldeles feil i sin vurdering – og det gjaldt åpenbart alle de andre disiplene også, ut fra det vi videre leser om dem – da han som ett Satans redskap ville stille seg i veien for denne Jesu nådegjerning, å gå inn som et sonoffer for vår synd.
   Peter ville ha sagt: Be din Far sende deg tolv legioner engler, så du kan slippe utenom dette! Men hva skal da skje med din synd, Peter, den du falt ned for Jesus og bekjente som en urenhet som måtte få Ham til å gå fra deg? (Luk 5:8) – ja, hva med den da?
   Vi vet jo at Peter måtte igjennom en grundig siktelse – en siktelse nettopp av Satan, som han ble overgitt til – for om mulig innse hva som virkelig bodde i ham. At Jesus tross alt lot Peter få være med som en disippel, det hadde ikke sin grunn i noen god egenskap i Peter, men ene og alene i den nåde som er i Jesus Kristus! – for Jesus så lenger frem, til den erkjennelse Han ville føre Peter inn i, og enn mer, den betaling Han ville gi for hans synd!

E.K.

   Frykt ikke, Peter, jeg har betalt for deg! – det var hva Peter fikk gå videre på, på sin vei til himmelen, til møtet med den tre ganger Hellige! Og da vil jeg utfordre deg, som også har tenkt deg dit: Har du noe annet eller mer å gå på enn den evige og aldri sviktende nåde? Det spørsmålet må du ikke gå forbi!
   Luther skriver om dette: «Dette offer blir altså fremstilt for oss for at vi skal ha en sikker og stadig trøst mot synden. På dette kan du se og føle at Gud ikke vil at du skal fortapes for dine synders skyld, og at Han skjenker deg dette offer, som det høyeste og dyreste pant på sin nåde og din salighet.
   Selv om dine synder og den vrede de fortjener, er stor, så er likevel Guds Sønn offer og død meget større. Dem gir Han deg til et sikkert tegn, så Han for deres skyld vil vær deg nådig og forlate deg synden.»
   Hvor hører du om din fortjeneste av noe slag her? – nei, tvert imot, du hører kun om din synd!
   Han vitner også et sted om dette nådeoffer: «Ettersom ypperstepresten måtte gjenta sitt offer hvert år, så var det en timelig og ufullkommen forsoning, og ikke en evig, som Kristi forsoning er. Selv om vi igjen faller og synder, så kan vi likevel være forvisset om at Kristi blod ikke faller eller synder. Den blir bestandig for Gud og forsoner alltid og evig. Ved det kan vi alltid komme til nåden uten våre gjerninger og vår fortjeneste, hvis vi bare ikke fjerner oss fra det ved vantro.»
   Husk det vi nevnte om kontinuerlig nåde! Nåde over nåde – det vil si, alltid høyere enn vår synd og våre fall – og nåde på nåde – det vil si evigvarende, da den er i Kristus, eller vi kan faktisk si: er Kristus!

   Det er nåden – denne vedvarende åpenbaring av Jesus, vår frelser og forsoner -som virker det nye livet. Denne åpenbaring døder kjødet i oss – der, i møte med nåden finner den ingen mulighet for egen utfoldelse!
   I Kol 3:5, formaner Paulus de troende: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse.»
   Hvordan oppfattes dette for en stor del, og hvordan presenteres dette gjerne for deg i forkynnelsen rundt omkring? Jo, nå må vi sette alle kluter til og ta dette riktig på alvor! Men hva er det dette kjødet fremfor alt viser seg i? – jo, i selvrettferdighet og selvopphøyelse! Men hva da med Paulus selv, som kom med denne formaning?
 I 2 Kor 12:7-9, noe som nok er et velkjent Paulus’ vitnesbyrd for oss alle, skulle jeg mene: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.»
   Paulus var altså ikke i stand til å døde sitt kjød her, slik som vi ofte får oppskrift på, men måtte til og med ha hjelp av en Satans engel!
   Hvordan døder du da dette onde kjødet ditt? Den tyske teologen Krummacher skriver et sted: «En kristens kamp er alltid flukt – han flyr til Jesus!» - som vi vet alltid seiret!
   Ikke la noen forføre deg til å tro at det er noe som helst å vinne utenfor Jesus i denne sammenheng! Eventuelle gode gjerninger er nyttige for menneskene står det, men Gud har ikke bruk for dem som om det ennå manglet noe i Kristi gjerning her på jord!