Alt for vår skyld!

Mark 2:23-3:6

   23 Det skjedde at Han på en sabbat gikk gjennom kornåkrene. Disiplene begynte da å plukke aks mens de gikk der. 24 Fariseerne sa til Ham: Se, hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten? 25 Og Han sa til dem: Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og sultet, han selv og de som var med ham, 26 hvorledes han gikk inn i Guds hus, da Abjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som ingen har lov til å ete uten prestene, og gav også dem som var med ham? 27 Og Han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. 28 Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.
   1 Han gikk igjen inn i en synagoge. Der var det en mann som hadde en vissen hånd. 2 De voktet nå på Jesus for å se om Han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne få noe å anklage Ham for. 3 Han sier til mannen med den visne hånden: Reis deg og kom hit frem! 4 Så sa Han til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå i hjel? Men de tidde. 5 Og Han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres forherdede hjerter. Så sier Han til mannen: Rekk hånden ut! Han rakte den ut, og hånden hans ble frisk igjen. 6 Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å holde rådslagning om hvordan de skulle få ryddet Ham av veien.

   Her er vi vitne til Guds elskende hjerte i møte med falne menneskers forherdede hjerter.
   Det falne menneske kan bli så oppsatt på bud og regler at de gladelig kan utrydde hele familier, som en sa, for de gjør det jo for Guds skyld, må vite. De har med andre ord, retten på sin side! Men det er i virkeligheten et forherdet og ondt hjerte, som tiltar seg en slik rettighet. De har fullstendig oversett, og er derfor totalt blinde for at Gud er kjærlighet, som apostelen Johannes vitner i 1 Joh 4:8 og 16.
   Vi kan spørre: Hvordan kan du være med å rådslå om å få ryddet noen av veien, dersom du har denne Guds kjærlighet i ditt hjerte? Ja, hvordan kan du rådslå om å utsette noen for noe ondt i det hele tatt da?
   Nå er det jo ikke slik i våre religiøse sammenhenger, som jeg vil kalle det, at vi har adgang til å slå i hjel, men hva med utestengelse? - det er jo ikke et ukjent fenomen iblant oss, dessverre.
   Må tenke på den kristne dommeren Luther taler om, som søkte etter formildende omstendigheter, og felte dom med tårer der det ikke var noen vei utenom, fordi loven krevde sitt. Der hadde Gud fått gjøre sin gjerning i hjertets dyp, hvilket var langt fra tilfelle hos de menneskene vi leser om her i teksten. De bekjente seg til Herren, men deres hjerte var aldri blitt opplyst ved Hans Ånd!

   Det er noe fint for oss å legge merke til her, nemlig at de gjorde iallfall en ting rett, de henvendte seg til Jesus, og ikke til disiplene, for å få svar på det som skjedde. Vi kristne blir jo ofte krevd til regnskap både for det ene og det andre, men vi har da ikke noe annet å gjøre enn å vise til Herren – Han må svare for oss! Det gjør Han her. De brøt åpenbart loven, ingen tvil om det, men hvorfor? Da må vi spørre: Hvorfor gav Gud loven? Har du svar på det? Var det bare for å plage oss med bud og regler? – var det for å nekte oss goder som vi hadde lyst på? Nei, Jesus svarer jo på det her i teksten – vers 27: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.»
   Budet ble altså til, gitt av Gud, for din skyld! La oss bare stanse for noen av de ti bud: Du skal ikke slå i hjel! Er det ikke en god ting at mennesker lever etter det? – du vil da vel ikke at noen skal slå deg i hjel? Nei, og det vil heller ikke Herren! Du skal ikke stjele! Er det ikke ille å bli frastjålet noe – kanskje noe som er dyrebart for deg også? Du ønsker da vel å bli beskyttet for det? Ja, og det ønsker Herren for deg også, derfor har Han gitt det budet! Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste, det vil si, lyve! Du ser det samme der, ikke sant? Du skal ikke bryte ekteskapet! Nei, du ville vel ikke ønske at din ektefelle gikk bort og lå med annen? Nei, jeg tenker ikke det! Og slik kunne vi fortsette! Loven ble til for din skyld, og ikke du for lovens skyld!
   Hvis du er i nød eller livsfare, så gjelder ditt liv mer enn å overholde et bud! Budet er jo gitt for å opprettholde ditt liv, og ikke for å hindre deg i det.
   Loven har altså sitt utspring i Guds kjærlighet til deg! Men dersom du vil bli rettferdig for Gud ved loven – eller la oss si det på denne måten: Dersom du vil bli rettferdiggjort for Gud ved etterlevelse av lovens bud, da synder du mot noe som er større enn loven, du synder mot evangeliet, som er blitt forkynt deg! Det som ikke taler om rettferdiggjørelse ved gjerninger, men tvert imot ved tro! Ved tro fordi det taler om gjerninger som allerede er fullført – gjerninger som en annen har gjort – ja, gjerninger som Gud selv har gjort i ditt sted, da du lammet som du er av synden i det åndelige aldri kunne gjøre det, om du så fikk evigheten til disposisjon!

E.K.

   Så er evangeliet et enda større lys over Guds kjærlighet til deg, og det må du fremfor alt merke deg i denne tid – uten noen som helst grunn i deg! Han elsker deg, fortapte skapning, og Gudsfiende av hjertet, fordi Han er kjærlighet, og derfor ikke kunne sitte uanfektet å se på at du gikk under.

   Se nå for deg Jesus sittende blant disse religiøse menneskene – der befinner det seg en med en vissen hånd, og har du bare et snev av empati, så vil du ha medfølelse med en slik en – men de er kun opptatt av om Han vil bryte sabbatsbudet! – ser du forherdelsen og ondskapen? Jesus gjorde iallfall det, og vi leser, at Han så omkring på dem med harme, full av sorg!
   Full av sorg, for Hans kjærlighet fant ingen gjenklang der! Ditt hjerte og Jesu hjerte er fremmede for hverandre som ild og is, inntil du blir gjenfødt ved sannhets ord!
   Det er noe å stanse opp for, ikke sant, at et ugjenfødt menneskes hjerte, er så fremmed for Herrens vesen, og så tenker vi gjerne at vi skal forstå oss på Ham, ut fra egne forutsetninger!
   Slik var det med disse menneskene vi møter her – de trodde de kjente og forsto seg på Herren, ut fra de bud de kjente, men hør nå sannheten åpenbart: Han så på dem med harme, full av sorg!
    For en ulykke for et menneske! Han søker deg i nåde, til tross for at du har et slikt gudfremmed hjerte – ja, nettopp derfor må Han søke deg i nåde! Som Han sier til Israel i sin tid - 5 Mos 9:4-7: «Når nå Herren din Gud driver dem ut for deg, må du ikke tenke som så: Det er for min rettferdighets skyld Herren har ført meg inn i dette landet og latt meg få det til eiendom. Nei, det er for deres ugudelighets skyld Herren driver disse hedningene ut for deg. 5 Ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt oppriktige hjertes skyld kommer du inn i deres land og tar det i eie. Men det er for deres ugudelighets skyld Herren din Gud driver disse hedningene ut for deg, og for å holde det løfte Herren med ed har gitt dine fedre Abraham, Isak og Jakob. 6 Så skal du vite at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir deg dette gode landet til eie. For du er et hårdnakket folk. 7 Kom i hu og glem ikke hvordan du vakte Herrens, din Guds vrede i ørkenen! Like fra den dagen du gikk ut av landet Egypt, og til dere kom til dette stedet, har dere vært gjenstridige mot Herren.»
   Ser du? Tro aldri at det på grunn av noen fortreffelighet hos deg, men ene og alene og alltid for Guds nådige hjertes skyld! Da er du på en trygg og sikker grunn – ja, den grunn som Herren selv har lagt!
   Det er ikke ditt gamle og harde hjerte som skal bli godt og mykt – nei, det blir som det alltid har vært, og du møter det titt og ofte, men du skal få et helt nytt hjerte, et gjenfødt, som David ber om det i Sal 51:12: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!»
   Ikke – gjør mitt hjerte godt, men skap i meg et nytt! Å skape er nemlig å bringe ut av intet! – ikke å bygge på noe som allerede er, men å danne noe helt nytt!

   Har du bruk for det? – det er hva Herren har gjort i stand for deg! – Guds usigelige gave, som Paulus kaller det i 2 Kor 9:15. Det er Jesus Kristus i ditt sted, både i liv og død!