En kjent beretning fra Jesu liv dette. Nå skal Han hjem til sitt himmelske rike fra årene her på jord - og ber til sin himmelske Far for sine som fortsatt er her midt i fiendens leir - for deg og meg som på samme måte som disiplene har tatt vår tilflukt til Ham.
   Disse disiplene befant seg i den situasjon som mange av verdens kristne befinner seg i, i dag - det kan stå om livet. Det snører seg sammen også her hos oss dette - hvor lang tid vi har, det vet bare Herren.
   «Han løftet sine øyne mot himmelen og sa ...» (v.1). Med dette viser Jesus oss alle hvordan Hans forhold her på jord var - Han gjorde ikke noe av seg selv, men var absolutt avhengig av Faderen og Faderens veiledning som vi også kan lese av Hans egne ord i Joh 5:19: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det Han ser Faderen gjøre. For det Han gjør, det gjør Sønnen likeså.» Du ser, Han hadde den samme makt som Fadere! - Han kunne gjøre Faderens gjerninger etter! Men Han var lydig! Han hadde underlagt seg lydighet, for å gjøre vår gjerning! - en gjerning du og jeg aldri kunne gjort om vi så fikk evigheten til disposisjon - for vi er, i motsetning til Jesus, syndere!
   - Han var også slik sett som en av oss. Han hadde «gjort seg» slik. - Han hadde tatt på seg en tjeners skikkelse og derved blitt som en av oss. I Joh 14:10 sier Jesus endatil at Hans gjerninger ikke er Hans gjerninger, men Hans Fars som var i Ham.
   Det var ikke noe hykleri (skuespill) i Jesus  - Han var selve Sannheten (Joh 14:6) åpenbart midt iblant dem. - Derfor er ikke dette noe Han gjør bare for å være et forbilde for oss, men viser ved dette at Han i alle ting var avhengig av Faderen. Noe da også vi fullkomment er.
   Han æret Faderen - noe Han var kommet til jord for å gjøre - for ved det å gi oss det sanne kjennskap til Ham. Og dette kjennskap igjen er det evige liv! (v.3). Det er Faderen som åpenbarer seg for oss i Jesus Kristus!

   Når det kommer til dette, er det noe som er livsviktig å få tak på, nemlig det Jesus peker på her i teksten - ikke bare at Han skal herliggjøre Faderen, men at også Faderen må herliggjøre Ham, for det er ved dette vi lærer den sanne Gud å kjenne, nemlig ved Ham Han utsendte Jesus Kristus - at de er ett!
   Når du altså ser Jesus, så ser du Faderen, og når du hører Jesus, så hører du Faderen. Alle gjør det i virkeligheten, for Jesus er jo faktisk ett med Faderen, men ikke alle er klar over det. Det er bare de for hvem Faderen herliggjør Jesus, som ser det. Og det er altså denne Guds gjerning Jesus ber om for sine her i sin yppersteprestelige bønn.
   Tenk, dette ligger altså Jesus så inderlig på hjertet at Han løfter sine øyne mot himmelen, og ber om at dette må skje. Ja, lenger ute i bønnen sier Han endatil: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg skal være hos meg der jeg er ...» (v.24). I alle andre ting har Han sagt: «Skje din vilje!» Nå sier Han: «Jeg vil!»
   «Å så tvil ikke på at velkommen du er, Siden «fullbrakt» fra Golgata lød!» - synger vi i en sang.

   Men hvilken underlig herliggjørelse av Faderen og Sønnen! Den ser du på Golgata kors. «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn den enbårne ...» (Joh 3:16). Gud er kjærlighet! (1 Joh 4:8). Har du ikke sett det på Golgata, så har du ennå ikke sett Golgata!

   Dette er ingen «sovepute,» som mange tenker, men gjør tvert imot det hele langt mer alvorlig, fordi den som da avviser, fornekter og krenker Gud, avviser, fornekter og krenker selve kjærligheten. At vi kan avvise en som ikke er så god mot oss - ja, det kan jo forståes, men selve kjærligheten! Den er åpenbart på Golgata. Golgata kors skal en dag lukke enhver kritikers munn. Den dagen nærmer seg, da sannheten skal bli åpenbart, slik at ikke noe menneske lenger kan skjule seg for den.
   Den dagen er også fastsatt i Guds råd, og det er om å gjøre for oss mennesker å komme til denne sannhets erkjennelse før denne dagen opprinner – denne Guds time som det kalles, når det er en av Gud fastsatt tid. Det er da også en urokkelig sak.
   Jesus taler også her i teksten om Guds fastsatte tid, som «time.» (v.1). Timen er kommet, sier Han. Så fullkomment sikkert og uhindret går altså Guds plan og vilje frem, tross all fiendens motstand og arge list.
   Vi kjenner jo også vel til dette uttrykket fra vår dagligtale: «Hans time var kommet,» sier vi gjerne når en er død. Særlig hvis dette skjedde på en måte som normalt ikke skulle forvoldt døden. Et lite fall for eksempel. Og motsatt, når en har vært oppe i en alvorlig ulykke og kommet fra det, kan hende helt uskadd. Da sier vi gjerne: «Hans time var ennå ikke kommet.»

   Jesus bekrefter jo dette her - Gud har fastsatt en time i alle sammenhenger. Han som har tall på hvert sandkorn og har talt våre hodehår.
   Også i dette var Han oss lik! - Han var underlagt Guds time!

   Han ber om at dette må skje etter Faderens vilje, fordi Han vet at dette blir oss til gode. Det må skje om vi skal bli frelst. Det er selve forutsetningen!

   Han kaller oss sine. Og hvem er så disse som er Hans? (v.6). Det er de som tar imot Hans ord - det ord som Jesus formidlet - og tror det.
   Jesus forkynte ikke bare lydelige ord, Han var selve inkarnasjonen av Ordet. (Joh 1:1). Han var Ordet i kjød, og de tok imot Ham/det.

   Er dette skjedd i ditt liv, du som bekjenner deg som en kristen? Eller består ditt «kristenliv» i hva du skal bli, være og gjøre? Hvilke nådegaver som er oppnåelige og lignende?
   Kristenliv er fremfor alt Kristus! Det kan jo ikke være noe liv uten livet, vet du! Se blant annet Kol 3:4, hvor vi kan lese: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.»

   Hva er denne herliggjørelse som Jesus taler om? Jo, det er som nevnt åpenbaringen av Guds nåde ved Jesu fullførelse av det verk som var gitt Ham å gjøre. (v.4). Ved at Faderen gir Sønnen i vårt sted, og at Sønnen i fullkommen lydighet fullfører denne gjerning for oss. Ved det herliggjøres Faderen og Sønnen i verden. Og Faderen herliggjør så Sønnen ved å gi Ham igjen den herlighet Han hadde hos Ham før verden ble til (v.5), men nå som menneske. Gud - et menneske! Kan du forstå det? Er kristendommens budskap liketil og lett mottakelig for deg, eller er det så ufattelig som det jo i sannhet er, også for deg! Gud – et menneske!
   Når du henvender deg til Ham, så henvender du deg til et menneske som er prøvd i alle ting, i likhet med oss. (Hebr 4:15). Et menneske blant annet vel kjent med sykdom, kan vi lese i Jes 53:3.
   Dette er å kjenne Ham, den eneste sanne Gud, ved Jesus Kristus - og det er det evige liv. (v.3).

   Jesus taler her om at Faderen har gitt Ham makt over alt kjød, og det i en bestemt hensikt - og nå må du legge øret til, for det er dette som åpenbarer Faderen for deg - nemlig for at Han skal gi evig liv til alle dem som er gitt Ham. Viljen til evig liv for oss har sitt utspring i Faderen. Det er Han som vil det, derfor er det også mulig. Derfor har alt dette skjedd. For at du skal ha evig liv! Er ikke det ganske ufattelig? Eller synes du kanskje at du fortjener det?

   Men hvordan skulle nå Jesus gi evig liv? Da ser vi plutselig inn i dette som det lå så på Luther blant annet, å få frem - hva det kostet Jesus - hva det kostet Gud.
   Han kunne nemlig ikke bare gå omkring og «strø om seg.» Han måtte kjøpe oss det, med sitt eget liv, og sitt eget blod! Det var en pris på det, og den var overmåte høy - så høy, at bare Gud selv hadde løsepengen. Det står ikke i noen skapnings makt å betale dette. «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid,» vitnes det om den saken i Sal 49:8-9. Det blir for dyrt for alt som heter menneske! Og hør nå gjennom dette Guds ord, hvor fortvilet vår situasjon egentlig er i utgangspunktet: «Han må avstå fra det til evig tid!» Vi er med andre ord evig fortapt!
   Gud selv måtte bli skapning for å forløse skapningen. For skulle vi bli forløst, måtte det være av en av våre egne. En av vårt blod. En bror! Han betalte det vi skyldte, som vi blant annet hører om det fra Jes 53:6: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» - Vet ikke hva som er din vei, men det vet du vel selv! - «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.»

   «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du gav meg av verden.» (v.6). I Israel var navnet et menneske bar av stor betydning, for det sa noe vesentlig om hvem personen var. Navnet og personen var altså tenkt som ett. Han var som navnet sa. Så du kjente i grunnen en persons navn, gjennom det kjennskap du hadde til personen selv. Så Guds navn åpenbares deg gjennom det kjennskap Han gir deg til sin egen person. Han er den Han er! (2 Mos 3:14). Og denne gjerning skjer altså ved Jesus Kristus: «Jeg har åpenbart osv.» (v.6). Og dermed avvises også alt sant gudsforhold skilt fra Jesus Kristus. Her er ikke mulig å si: «Jeg tror på Gud, men Jesus har jeg ikke noe forhold til.» Se blant annet Matt 11:27; Joh 14:6; 1 Joh 5:10-12.
   Ingen annen vei!

   Måtte også denne stunden med Guds ord ha bidratt til at Hans navn er blitt åpenbart for ditt hjerte - at du i det minste kunne ha begynt å få et lite glimt av Ham - for som Jesus sier: Dette er det evige liv! (v.3).

   Du gikk for meg en blodig sti,
Og jeg som skyldig var slapp fri.

E.K.