«Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.» Jesu navn! Så heter det i sangen. Og det har sin årsak i dette, at denne verden er syndig, ligger i det onde – og denne tittel som engelen her gir Jesus: Jesus, den korsfestede!
   Ja, hva annet kan bringe håp og trøst, når jeg ser at den verden av synd Gud vredes over, og den avgrunn av ondskap Skriften maler ut for oss, den bor her inne, i mitt eget hjerte!

   Jesus den korsfestede! Slik sang de gamle, som vi gjerne kaller dem: «Vis meg fordervelsens avgrunn i meg.» Og Herren hører som kjent bønner, derfor kunne de skrive slike sanger om den korsfestede som de gjorde.
   Det var denne Jesus de var opptatt av – den korsfestede! Og det er denne Jesus hvert sant Guds barn er opptatt av, for det er denne Jesus de ser sitt behov av, så sant de lever i lyset. Og det er ikke vakkert, det vi får se i lyset. Hele verden ligger virkelig i det onde. Det er ikke bare ord – nei, det er slik. Og vi er en del av denne verden, slik vi er i oss selv. Derfor finnes det ikke noe annet håp, eller noen trøst enn dette – Jesus, den korsfestede!
   «Skynd dere nå av sted og si til Hans disipler: Han er oppstått fra de døde. Og se, Han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se Ham. Se, jeg har sagt dere dette!» (v.7).
   Hvem var det de skulle se? Den oppstandne, vil du vel si. Og det er sant, men det velsignede er at det er Jesus, den korsfestede som er oppstanden. Det er frelsesbudskapet til oss. Han sto opp med de sår Han fikk for vår synd. Og med disse sår gikk Han inn i himmelen, og bærer dem den dag i dag – nå i denne stund!
   Jeg har hørt det sagt – endatil av predikanter – Han er ikke lenger på korset, Han er oppstanden – i den betydning at en ikke skal henge ved korsfestelsen.
   Noen av dem i det minste, mener det kan hende vel, men å du, for en uforstand! Hva nytte hadde jeg vel av at Han levde, dersom det ikke var for langfredags hendelse? Det er jo det som hendte der som gjør påskemorgen til en trøstens dag for oss. Der viser Gud for all verden – for deg og meg – at Han tok imot Jesu offer, da Han oppreiste Ham fra de døde. Det var nemlig med din og min synd Han gikk til korset.
   Og så ser vi Han, der Han går i møte med Gud, og det ser ut som at alt går under. Han ser jo ikke ut som en frelser og Messias, der Han henger, slik vi tenker oss en slik en, ut fra vårt naturlige menneske. Det vil si, en som har Guds behag. Han ser jo tvert imot ut som en forbryter som lider for sin synd, under Guds forbannelse.
   Spurte du de religiøse autoriteter på den tid, så ville de vise deg ut fra Skriften, at hver den som henger på et tre er forbannet. Og så kunne de se opp på Jesus. Guds ord plasserte Ham jo: Forbannet!
   Vi kan jo forstå det mørke som senket seg over disiplene! Men mange hundre år før hadde Herren talt ved profeten Jesaja - Jes 53:8: «Ved trengsel og ved dom ble Han revet bort. Men hvem tenkte i Hans tid at når Han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff Ham?»

E.K.

   Dette så ikke engang Hans disipler – det traff Ham, og dermed var misgjerningen borte fra Guds åsyn! Har du sett det? «Jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag,» sier Han i Sak 3:9.

   Men hvem tenkte i Hans tid? – og vi kan spørre: Hvem tenker i vår tid, at da alt så ut som tapt, da ble dette uskyldige blod sprengt ut på himmelens alter til en soning for all verdens synd? Ja, her gjelder vel det Jesaja forkynner i Jes 4:5: «- over alt herlig er det et dekke.»
   Så står Han altså frem for sine disipler etter dette voldsomme møtet med Gud, og sier: Brødre! Min Far og deres Far, min Gud og deres Gud!
   Deres synd var nå tatt bort! De gikk omkring der som noen skinnende perler – ikke når de så på seg selv – men i Guds øyne! Slik som Han engang hadde skapt dem uten synd i sitt bilde!
   Og der gikk Peter nedtynget av sitt fall, Thomas av sin vantro, og alle de andre av sin feighet som førte til at de sviktet og løp hver til sitt.
   Men Jesus hadde renset dem fra det alt i sitt blod!
   Ja, vi kan vel tro dette om disiplene – skinnende perler i Guds øyne – men du og jeg? Det er så visst ikke slik vi kjenner oss, og det er heller ikke vår erfaring i det daglige liv, at vi kunne skinne på noen måte. Men Hebr 9:12, sier: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.»
   Når Guds ord taler om denne 1 påskedag – påskemorgen – sier det som i Sal 118:24: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!»
   Da skuet salmisten i Ånden frem mot denne spesielle dagen på Golgata, da landets, det vil si, folkets, misgjerning ble tatt bort.
   Han var borte disse tre dagene i graven, og kommer så tilbake og forkynner det velsignede budskap, at nå er alt ferdig!
   Hvorfor er vi så trege til å tro? Hvorfor tenker vi at vi må ha noe mer? La oss fryde oss og glede oss, sier Ordet! «Du kan ikke tro, Å, men kjære så hør! Gud har jo sin Sønn for oss givet! Kom hit, kom til korset, se Frelseren dør, foraktet, forlatt og forhånet. Han sonet all verdens misgjerning.» Også min og din med andre ord.
   Men om du sitter her og kan se på deg selv, og si: Jeg ser ikke noen misgjerning! - jeg ser ikke noen synd! Da blir jo spørsmålet naturlig: Hva skal du da med en frelser og forsoner? - da kan du jo klare deg med Han som gjør tegn og under. Men inngangen til Guds rike er og blir Lammtes blod!