Alt nytt!

Mark 2:13-22

   13 Han gikk så ned til sjøen igjen. Hele folkemengden kom til Ham, og Han lærte dem. 14 Da Han gikk videre, så Han Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han reiste seg og fulgte Ham. 15 Det skjedde så at Han satt til bords i hans hus. Og mange tollere og syndere satt til bords sammen med Jesus og disiplene - for de var mange, og de fulgte Ham. 16 Men da de skriftlærde blant fariseerne så at Han spiste sammen med tollere og syndere, sa de til Hans disipler: Han eter og drikker med tollere og syndere! 17 Da Jesus hørte det, sa Han til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. 18 Johannes' disipler og fariseerne holdt faste, og noen kom og sa til Ham: Hvorfor faster både Johannes' disipler og fariseernes disipler, men dine disipler faster ikke? 19 Jesus sa til dem: Brudesvennene kan vel ikke faste når brudgommen er iblant dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. 20 Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste, på den dag. 21 Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da river den nye lappen med seg mer av det gamle, og riften blir verre. 22 Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, vinen vil spilles og sekkene ødelegges. Nei, ny vin i nye skinnsekker.

   «Men da de skriftlærde blant fariseerne så at Han spiste sammen med tollere og syndere, sa de til Hans disipler: Han eter og drikker med tollere og syndere!»
   Denne uttalelsen fra dette folket ender med et utropstegn. Det vil altså si at de ropte det ut. Med andre ord, et uttrykk for forferdelse. Og slik har finfolket alltid betraktet den sanne Jesus, Han som oppsøker og slår seg ned hos dem som i deres øyne er intet verd.
   Med finfolket menes da dem som er fine i egne øyne, det vil si, de egenrettferdige. Dem plasserer Jesus i forhold til frelse i Luk 15:7, idet Han påpeker: «Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.»
   Det vil da si – som ikke har omvendelses behov. Som altså tror seg å være rettferdige, og derfor ikke ser noe behov for den frelse Jesus brakte til denne verden! De er i sin innbilte selvrettferdighet langt mer tapt for Gud enn de som fyller landets fengsler. For Gud har ingen annen frelse å tilby enn forlatelse for synd. Det vil igjen si, en legedom for den som er syk! Men når du nå ikke er syk, hva skal du da med legen? Det blir jo meningsløst. Denne fortvilte situasjon er disse menneskene i, men de ser det ikke selv!
   Men du kan merke det også i den kristne forsamling – ja, egentlig særlig der at mange reagerer negativt når dette Herrens budskap til den hjelpeløse kommer riktig frem. Nei, dette går da ikke an! – med utropstegn etter. Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, som vi engang sang på skolen, og det har jeg da virkelig gått inn for. Iallfall har jeg ikke trådt mer alvorlig utenfor enn jeg også har maktet å rette opp igjen selv.
   Her ser du denne knyttneven reist mot Gud, mitt i det at de mener seg å være blant Hans beste venner.
   Gud har noen bestevenner på jord – det er ikke disse, men de som ikke vet seg noe annet til frelse, enn den nåde de har fått se hos Herren. Jeg skal til himmelen, ja, men det er av Guds nåde imot syndere! At Han har gitt den åndelig syke – ja, åndelig døde, legedom og liv i sin Sønn Jesus Kristus!

   «Det skjedde så at Han satt til bords i hans hus. Og mange tollere og syndere satt til bords sammen med Jesus og disiplene - for de var mange, og de fulgte Ham.» (v.15).
   Han satte seg ned ved deres bord – og nå i denne stund sitter Han ved ditt, i og med at dette budskapet lyder for deg. Ser du det? Vil du da reise deg og gå, som du hører om disse egenrettferdige i teksten vår, eller finner du deg godt til rette blant disse tollerne og synderne Jesus kom for? Jeg har jo ingen egen rettferdighet, jeg har ikke den minste smule jeg kan legge på dette himmelens hellige alter – jeg må jo da være gal, åndelig drukken, om jeg skal sitte her og si nei takk, til den fullkomne rettferdighet som rekkes meg her gratis.

E.K.

   Det er jo det som mangler disse menneskene som reiser seg mot Guds frelse – de er ikke åndelig edrue!
   Men du vet, ved en slik frelse som Jesus gir, en blodig soning av synd på korsets tre, det gir jo ikke dem noen kreditt for deres såkalte rettferdige liv, men de blir tvert imot slått i hartkorn med det verste avskum blant mennesker. Ikke fordi de er like ille som dem i livet her, men fordi Han de nå skal innfor er fullkomment hellig, og da blåser deres egen formentlige hellighet bort som agner for vinden.
   Ikke noe menneske på denne jord kan stå for Ham ved hva de er i seg selv, derfor har Han selv gitt dem tilflukt i Jesus, sin Sønn, i Hans vunder og sår.

  Det blir jo bare som en kort andakt dette, men jeg håper for ditt vedkommende at du ved det budskap du hører om Jesus, skal få løst blikket fra deg selv og det som bor der – hvordan det står til med det – og så heller få løftet det opp til Jesus, og hva Gud selv har gitt deg i Ham! I Ham er du kjøpt fri, forstår du! Prisen er betalt, så du kommer i tilfelle altfor sent med ditt eventuelle bidrag! Gud har ikke bruk for det, for Han har allerede fått det som kreves for din sjel.
   Vil du gå herfra i dag med en takk i hjertet fordi du ved Hans gave er på vei til himmel og salighet, eller vil du gå på den usikre vei, hvor du selv skal betale for deg?
   Det er vel to tusen år siden nå, at Jesus betalte prisen der nede på Golgata, ikke fordi du var så god, men fordi du var en synder, hva er det da som får deg til å tenke at du må legge noe til, som om det som skjedde der ikke var tilstrekkelig?

   Hun skriver i sangen sin, Lina Sandell: «Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, eg som i trældomskavet har streva hardt og meint at du til slutt då skulle bli meg nådig.» «Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd, du unnte meg i Kristus barnekåret.»
   Det er en som unner deg denne frelse, dette barnekår, det er Faderen selv – men søk den da der Han selv sier deg den er å finne, nemlig i Sønnen og Hans gjerning i ditt sted!

   «Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da river den nye lappen med seg mer av det gamle, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, vinen vil spilles og sekkene ødelegges. Nei, ny vin i nye skinnsekker.»

   Hører du? Ikke noe av ditt eget – nei, alt nytt i Kristus!