Nær, men ...!

Mark 12:28-34

   28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på ordskiftet og forstod at Jesus hadde svart dem godt, kom da bort til Ham og spurte: Hva er det første av alle bud? 29 Jesus svarte: Dette er det første av alle bud: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, 30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første bud. 31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse. 32 Den skriftlærde sa til Ham: Godt, Mester! Det er sant det du sier, at Han er én, og at det ikke er noen annen foruten Ham. 33 Og det å elske Ham av hele hjertet og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer. 34 Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike! Og ingen våget å spørre ham mer.

   «Du er ikke langt borte fra Guds rike!» (v.34).
   Det klinger jo umiddelbart positivt for oss som hører, dette Jesu svar til mannen. Det ville jo fortont seg ganske så annerledes om Han hadde sagt: Du er langt fra Guds rike! Ikke sant? Men hvordan tror du mannen selv tok det? Som noe positivt? Det står det jo ikke noe om, men denne mannen var en skriftlærd, leser vi - og Jesu svar innebærer jo en klar dom over hans gudsforhold - hans forhold til Guds rike: Du er riktignok ikke langt borte fra Guds rike, men du er dog utenfor! Du har dog ikke del i det, all din iver, kunnskap og lange studietid, til tross!
   Jesus plasserer denne mannen, som svarte så forstandig - det vil si: rett - på utsiden!
   Øivind Andersen sa ved en anledning: Det er mange som tror de er, det de bare vet. Altså den rette kunnskap - men det er også alt! Man har lært det, og man kan det - ja, men må du si: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
   Dette er ord jeg trenger å ta til hjertet - og spørre som disiplene ved en anledning: Det skulle vel ikke være meg, Herre? Meg!
   Her går skillet mellom den falske og den ekte teolog! Den falske teolog kan altså sitte der med 40 års studier bak seg, pluss en hel rekke utmerkelser og titler - mens den ekte kun er en enkel troende som må sukke til Jesus over seg selv, for vedkommende har ikke noe annet håp innfor Gud, enn det Han har gitt ham i Jesus!
   Den falske teologen glir lenger og lenger bort fra Guds rike, for hver ny medalje han får hengt på brystet, for å si det slik - mens den ekte vokser mer og mer for hver medalje han får hektet av sitt eget bryst. Og så får han mer og mer lys over de «medaljer» som henger på Jesu bryst! For Herren åpenbarer ham det som er en hemmelighet for alt kjød: Disse medaljer du ser på mitt bryst - mitt liv, mine gjerninger, mine dyder, min død, det er dine medaljer, som du skal få rose deg av innfor Gud!

   Den som har kommet til Jesus med sukk over seg selv, sin egen synd og sin egen åndelige fattigdom, han har også Herren tatt imot! Det har Han jo lovt deg, menneske! «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut,» som Han sier i Joh 6:7. Og så går så mang en som om Herren aldri hadde sagt noe slikt!
   De går til Herren med sin synd - ja, hele sin situasjon og legger alt åpent for Ham, og må istemme: «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds lam Ene i din rettferdighet skjules all min skam» - men går likevel derifra med et sukk i hjertet: Det nytter visst ikke for en som meg! Og det er vel heller ikke så underlig, for nå har jeg for lengst mistet oversikten over alle mine fall - ja, jeg må si som David: «- mine misgjerninger - de er flere enn hårene på mitt hode!» (Sal 40:13). Mine misgjerninger er det! Nå står vi i Guds lys, og ikke vårt eget!
   Men hva med Herrens ord da? Skal ikke det gjelde for noe? Ja, skal det ikke gjelde mer enn dine følelser og tanker? Avsetter du virkelig Guds ord ved dine følelser og dine tanker? Det er jo en ren fornektelse av Guds ord! Men så er det nettopp det vi så ofte gjør. Det var jo meningen at du skulle tro det, når Han talte til deg, ikke sant? Når du nå kommer for den sju ganger syttiende gang i dag, og må si: Tilgi meg, Herre, jeg har syndet imot deg! Hva sier Han da? Da sier Han at du skal tilgi din bror, når han ber deg slik - og så skulle Han altså ikke gjøre det samme selv?
   Nei, du som har vært innfor Herren på denne måten, du er forlatt dine synder! Han har tatt imot deg! Det vil du straks se og forstå, dersom du ser til Ordet, og hva som forkynnes der. Men så er det vel slik med deg også da, at du helst ser på deg selv, og det du eventuelt kan registrere der. Men det var ikke veien Jesus lærte deg å gå, var det vel?

   Dersom du absolutt skal se på deg selv, så gjør det grundig da iallfall! Denne skriftlærde hadde altså en fremragende forståelse av loven - men han hadde aldri virkelig gjort det loven krevde! Hadde han det gjort, ville han ha befunnet seg i en av to situasjoner: Han ville enten ha gått omkring i den svarteste åndelige natt, i en total oppgitthet - veien til himmelen er for høy for meg, den er over evne! Eller han ville ikke ha befunnet seg nær Guds rike, men innenfor, lykkelig og glad - ja, salig!

E.K.

   Det var dette Jesus også sa til dem like ut: «Har ikke Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!» leser vi i Joh 7:19. Hører du hva Han sier? Ingen av dere ...! Det var klar tale! Enten måtte de si ja og amen, eller de måtte gå Ham imot!
   Men hvis det var sant, da var de jo fortapt, med all sin streben og gudsfrykt og kunnskap, og hva du ellers kunne nevne! De manglet det fundamentale - det ene nødvendige! For den som er loven noe skyldig, han er jo som kjent under dommen!
   Du som er her nå, gjør du hva Gud krever i sin lov? Kanskje vet også du mye om hva loven sier og krever - og taler gjerne mye om det også - ja, men gjør du det selv?
   La oss bare stanse noe for den teksten vi nettopp leste. Først det Jesus her kaller det første bud - og du skal nå spørre ditt eget hjerte alvorlig: Gjør jeg dette? Oppfyller jeg det jeg nå hører?: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt!»
   Hele ditt hjerte! Er det noe til overs da? Hele din sjel! Er det noe til overs da? All din makt! Er det noe til overs da? Må du svare: Nei, jeg gjør visst ikke dette! Ja, da er du altså fortapt, ifølge Ordet! Da felte du nettopp Guds dom over deg selv! Dette er nettopp hva du vil møte på den siste dag, dersom du står der i noen egen drakt! Dette er jo allerede oppe og avgjort her i kveld! Du behøver ikke å lure noe mer på det!
   Men vi skal gå videre: «Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.»
   Dette kaller Jesus det andre. Men la du merke til hva Han sa?: «- som er like stort!»
   Gud er like nidkjær for dette budet altså - at du elsker dine medmennesker, som du elsker Ham selv! Elsker du ikke ditt medmenneske av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt - ja, så faller du inn under den samme dom! Det er svært dette!

   Så får du tenke over det i kveld da, om du har noen mulighet til å nå frem på den veien.

   «Og ingen våget å spørre Ham mer.» (v.34b). Hvorfor det? Fordi de var avslørt! Det vil si, at de overfor denne Jesu forkynnelse erkjente sin situasjon, og nå var de redde for at det skulle bli åpenbart for de andre også! Så det var altså best å tie nå!
   Hvorfor tok de det slik? Jo, fordi de ikke var av sannheten! De bygde sitt gudsforhold på det som nå var revet ned.
   Hva sier så den som er av sannheten? Ja Herre, det er sant! Jeg er kun en synder! Jeg er fortapt! Jeg skylder loven alt! Jeg er alt jeg er anklaget for? Men ... dog får jeg være Kristi brud, å du forunderlige Gud!
   Jeg har ikke noen ting, så jeg har ikke noe å forsvare! Det jeg har, det har jeg i Jesus! Og er det noen som kan anklage Ham, med rette? Jeg har vært innfor Herren og har fått gjort opp min sak!
   Det er de som taler så freidig om å «ta Herren på Ordet!» Har de gjort det i forhold til dette ord?: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren.»
   Har du gjort det noen gang? - gått i rette med Ham! Kan hende det kunne være lønnsomt, vet du. En konkurs som lønte seg! Hør bare hvordan dette verset hos profeten Jesaja fortsetter: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18).

   Men etter det vi har vært igjennom her nå, skulle det vel ikke være vanskelig å enes om den ting: Ve det menneske som må se seg konkurs på den siste dag! Da det ikke lenger henger noen rettferdighetsdrakt der til å skjule seg i! Men nå er frelsens dag!