«Og alle som rørte ved Ham, ble helbredet.» (v.56). Og så kan vi slå hendene sammen og si: Takk Gud! Eller løfte hendene mot himmelen som enkelte gjør og rope: Halleluja!
   Ja, for det var vel fint det som skjedde her? Ja, det var fint – og en dag skal Herren ta plagene bort fra enhver som har tatt sin tilflukt til Ham, og vi ser alle frem mot det med glede og forventning. Det er jo synden – synden som henger så fast ved oss alle – som har brakt sykdom og plager med seg inn i denne verden, inn i våre liv – inn i vårt legeme og inn i vår psyke. Og nå og da kan Herren befri et menneske allerede her i livet fra en eller flere plager, og viser ved det at det er Han som har all makt. Men vi går alvorlig feil om vi tror det er det naturlige for en kristen, å leve et liv her i verden uten plager, og at dersom du ikke oppnår dette i noen grad så er det fordi det er mangler i din tro.
   En kan jo enkelt spørre: Hvordan skulle disse være i stand til å trøste de syke, eller gråte med de gråtende, som Paulus taler om i Rom 12:15? Det er selvsagt utelukket! Det er sjarlataner som kun kan legge sten til byrden.

   Vi kan nevne to personer Jesus taler om, som ifølge denne teologien skulle havne på det motsatte sted av det Jesus beskriver for dem. Og denne teologi, det vil si, lære om Gud og Hans virke, er mer fremmed for oss enn vi gjerne er klar over. Har du aldri hørt den innskytelsen: Det må da være noe galt med ditt kristenliv, slik som du har det! Å ja, du kjenner det nok! Som om det er dine kår her i verden som avgjør ditt forhold til Gud. Og har du først sluppet denne tanken til, som en mulighet, så er du nær ved å bli fanget i en farlig snare.
   Disse to personene er den rike mann og Lasarus, som vi kan lese om i Luk 16. Hør hva som vitnes om Lasarus der – og hør nå virkelig etter, for dette er viktig for deg: «- det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.» (v.20-21).
   Og så spør vi: Kan dette være en mann Herren ser til med velbehag? Kan dette være en rikt velsignet? Svar nå på det!
   Fariseerne og de skriftlærde på den tid ville si han var forbannet bort fra Gud, og ville ende i helvete. Hele hans livssituasjon vitnet om det, sett fra deres synsvinkel. De kunne ikke forstå annet ut fra den ånd de var lært av, nemlig menneskets egen ånd, den falne ånd, den ånd som av Satan er ført inn i det åndelige mørke.
   Og jeg spør igjen: Har dette noe å si oss i dag? Er det noen i dag som er lært av denne ånd? Teologisk, åndelig lært! Hvor langt må du gå for å finne dem? Jeg trenger ikke gå lenger enn til mitt eget hjerte for å finne denne dragningen, dette begjær etter å bruke Gud selv som en mulighet til et rikt og makelig liv, men noen har sett løgnen i dette, andre ikke!
   Hva står det så om den rike mann? Jo hør!: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.» (v.19).
   Hva tror du fariseerne og de skriftlærde sa om ham? Jo, et av Gud rikt velsignet menneske! Selvsagt var han det, se bare på alt som har lykkes for ham her i livet – Guds sol har vitterlig skint rikelig på ham!
   Du skal slett ikke se bort fra at denne mannen, i det sterkt religiøse landet han bodde i, også har sett det slik selv. Kan hende har han nå og da blitt uroet av loven, men da har han bare sett hen til all «velsignelsen,» og funnet ro i det. Og så var det bare å la noen smuler fra hans rike bord falle på slike som den arme Lasarus, så fant han vel ytterligere ro.
   Denne mannen ble nok ansett å være på vei til himmel og salighet, hvor han i enda større grad skulle få nyte Guds goder.
   Men hva sier Jesus om denne mannen på hans døds dag: «- han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, -» (v.23a). Fortapt! I all evighet fortapt!
   Men Lasarus da? - denne arme, hva med ham? Jo, han fikk se noe denne rike mann, da han slo sine øyne opp der i dødsriket, og det var dette: «- da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.» (v.23b). Frelst! Han ser Lasarus i herligheten! Nå hadde de byttet plass disse to, hva velvære angikk. De hadde jo alltid innehatt denne posisjon innfor Gud - nå ble det åpenbart.

   Noen få vers til bare, om vi kunne få slått noen nagler inn i likkista til denne falske læren – først fra Apg 14:22: «De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»
   Gjennom mange trengsler! Nå må du høre, selv om det kanskje ikke smaker deg!
   I 1 Tim 5:23 kan vi lese apostelen Paulus' trøst til sin nære venn og medarbeider for evangeliet, Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av.» - dine jevnlige sykdommer, står det i 1930 oversettelsen. Jevnlige!
   Ja, det var en plaget mann, Timoteus, og kanskje ikke den legedom du hadde ventet å få foreskrevet av apostelen. Hvorfor helbredet han ikke like godt Timoteus? Eller hadde ikke Timoteus tro nok, kanskje? Hva tror du om det?

E.K.

   Videre i 2 Tim 4:20, skriver Paulus om en medarbeider han ikke fikk med seg på en planlagt reise, og hør nå hvorfor: «Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.»
   Fordi han var syk! Har du hørt slikt! Er dette virkelig skrevet av den store Herrens apostel, som ved andre anledninger endatil reiste opp døde! JA!

   De var visst ikke ukjent med sykdom disse her! Og det skal du også vite, min venn, at Herren kan lege deg for din sykdom eller plage – derfor skal du frimodig få be Ham om det, men samtidig vite at din sykdom og plage ikke er noe tegn på at Herren har noe mishag i deg. Nei! - Han har sagt at der fremme skal det ikke lenger være noen sykdom, død, pine og gråt! Der fremme! Du er legt i Jesu sår, og du skal erfare det i evigheters evighet, slik som Lasarus i Abrahams favn!

   Se nå på det folket vi leste om i teksten her – hvordan de sprang til, søkte med lys og lykte etter Ham, kan vi si – men for hva? Jo, for å bli legt fra legemlige sykdommer! Og det er ikke det at det er noe lite. Det var viktig for dem, ikke bare for å slippe smerte og besvær, men også for å klare seg i livet. Det var ikke noe trygdekontor å henvende seg til. Så det var ikke noe smått. Men det var bare dette, at de ikke så sitt enda større behov – nemlig legedom for sjelen. Liv rett og slett! For de så ikke at de var døde i synd og overtredelser! At de var utelukket fra samfunnet med Den Hellige, og dermed fortapt for evig!
   Ikke annerledes i dag dette - annonser med helbredelse, så fylles lokalet, annonser med frelse, så kommer gjerne noen få. Vi er ikke klar over hvor syk vår sjel er!
   Dette så heller ikke de! Og hvorfor? Jo, nå skal du høre! - De var ikke rett lært! Lært! Det er en lære som gir liv! Det er en lære som gir frelse! Det er en lære Gud anvender for å bringe lys inn i den døde, så han blir oppreist til liv! En lære! Læren om Jesus Kristus, Guds Sønn! Det ord Han åpenbarer seg ved!
   Ikke å undres på at djevelen arbeider så intenst på å få læren bort i vår tid. Likegyldighet for læren. Læren er noe tørt, sies det – det er ikke læren det kommer an på, men liv. Ja, det høres så fint og rett ut, men det er bare det å si til det: Ja, visst kan det være lære uten liv, men det kan ikke være liv uten læren!

   Jesus kom i sterk nød over dette folket – hvor det befant seg hen åndelig altså – ja,  Han hadde inderlig medynk med dem, sier teksten oss her. Og når Jesus hadde inderlig medynk med visse mennesker, så bør det jo være om å gjøre for oss å finne ut av hvorfor, ikke sant? Hva var det som rørte Jesus så veldig her? Det står like ut her: «- for de var som får uten hyrde!» I Matt 9:36, kan vi lese om det samme: « Da Han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
   Herjet og forkomne! Noen hadde herjet med dem – og det er nettopp hva som skjer når noen lærer oss feil, lærer oss løgn, vi blir herjet og forkomne – og da ikke nødvendigvis slik som vi umiddelbart ser for oss en ynkelig flokk - nei, det kan like gjerne være en tilstand  ala den rike mann.
   Hva er hyrdens oppgave? Jo, han beskytter dem mot ulven, og han fører dem dit hvor det er mat å få! Han mater dem, med andre ord! Derfor skal du legge nøye merke til hva som følger direkte på dette verset i teksten vår: «Og Han begynte å lære dem meget.» (v.34).
   Ikke bare begynte Han å lære dem, men Han begynte å lære dem meget! Det var altså deres store mangel, de var ikke rett lært – derfor var også dette den medisin Jesus gav dem! Hør! - står det så mange ganger i Skriften. Se!

Helt til slutt: Jesus gjorde mange tegn og under i Israel – ja, så store og forunderlige under at folket undret seg storlig over Ham. Men hva virket det til slutt? Hvor mange sto på Hans siste levedag her på jord, ved korsets fot? Hvor mange av dette folket? Jo, den lille flokk som gjennom Peters munn må si: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69). Uannsett hvordan jeg har det, Jesus - jeg vet at det er ingen annen enn du!
   Det evige livs ord! Kjære venn, har du hørt det evige livs ord til frelse og salighet?

   Du har sikkert hørt dette skrekkelige ordet forkynt mang en gang: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» (2 Tim 4:3-4). Ordet er sannheten, og sannheten er Jesus!
   Men hør nå hvordan apostelen begynner: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.» (v.2).
   Forkynn Ordet!