«Og
alle som rørte ved Ham, ble helbredet.» (v.56). Og så kan vi slå hendene
sammen og si: Takk Gud! Eller løfte hendene mot himmelen som enkelte gjør
og rope: Halleluja!
Ja, for det var vel fint det
som skjedde her? Ja, det var fint – og en dag skal Herren ta plagene bort
fra enhver som har tatt sin tilflukt til Ham, og vi ser alle frem mot
det med glede og forventning. Det er jo synden – synden som henger så
fast ved oss alle – som har brakt sykdom og plager med seg inn i denne
verden, inn i våre liv – inn i vårt legeme og inn i vår psyke. Og nå og
da kan Herren befri et menneske allerede her i livet fra en eller flere
plager, og viser ved det at det er Han som har all makt. Men vi går alvorlig
feil om vi tror det er det naturlige for en kristen, å leve et liv her
i verden uten plager, og at dersom du ikke oppnår dette i noen grad så
er det fordi det er mangler i din tro.
En kan jo enkelt spørre: Hvordan
skulle disse være i stand til å trøste de syke, eller gråte med de gråtende,
som Paulus taler om i Rom 12:15? Det er selvsagt utelukket! Det er sjarlataner
som kun kan legge sten til byrden.
Vi kan nevne to personer Jesus
taler om, som ifølge denne teologien skulle havne på det motsatte sted
av det Jesus beskriver for dem. Og denne teologi, det vil si, lære om
Gud og Hans virke, er mer fremmed for oss enn vi gjerne er klar over.
Har du aldri hørt den innskytelsen: Det må da være noe galt med ditt kristenliv,
slik som du har det! Å ja, du kjenner det nok! Som om det er dine kår
her i verden som avgjør ditt forhold til Gud. Og har du først sluppet
denne tanken til, som en mulighet, så er du nær ved å bli fanget i en
farlig snare.
Disse to personene er den rike
mann og Lasarus, som vi kan lese om i Luk 16. Hør hva som vitnes om Lasarus
der – og hør nå virkelig etter, for dette er viktig for deg: «- det var
en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var
full av verkende sår. Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt
fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.» (v.20-21).
Og så spør vi: Kan dette være
en mann Herren ser til med velbehag? Kan dette være en rikt velsignet?
Svar nå på det!
Fariseerne og de skriftlærde
på den tid ville si han var forbannet bort fra Gud, og ville ende i helvete.
Hele hans livssituasjon vitnet om det, sett fra deres synsvinkel. De kunne
ikke forstå annet ut fra den ånd de var lært av, nemlig menneskets egen
ånd, den falne ånd, den ånd som av Satan er ført inn i det åndelige mørke.
Og jeg spør igjen: Har dette
noe å si oss i dag? Er det noen i dag som er lært av denne ånd? Teologisk,
åndelig lært! Hvor langt må du gå for å finne dem? Jeg trenger ikke gå
lenger enn til mitt eget hjerte for å finne denne dragningen, dette begjær
etter å bruke Gud selv som en mulighet til et rikt og makelig liv, men
noen har sett løgnen i dette, andre ikke!
Hva står det så om den rike mann?
Jo hør!: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin,
og som levde hver dag i herlighet og glede.» (v.19).
Hva tror du fariseerne og de
skriftlærde sa om ham? Jo, et av Gud rikt velsignet menneske! Selvsagt
var han det, se bare på alt som har lykkes for ham her i livet – Guds
sol har vitterlig skint rikelig på ham!
Du skal slett ikke se bort fra
at denne mannen, i det sterkt religiøse landet han bodde i, også har sett
det slik selv. Kan hende har han nå og da blitt uroet av loven, men da
har han bare sett hen til all «velsignelsen,» og funnet ro i det. Og så
var det bare å la noen smuler fra hans rike bord falle på slike som den
arme Lasarus, så fant han vel ytterligere ro.
Denne mannen ble nok ansett å
være på vei til himmel og salighet, hvor han i enda større grad skulle
få nyte Guds goder.
Men hva sier Jesus om denne mannen
på hans døds dag: «- han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i
pine, -» (v.23a). Fortapt! I all evighet fortapt!
Men Lasarus da? - denne arme,
hva med ham? Jo, han fikk se noe denne rike mann, da han slo sine øyne
opp der i dødsriket, og det var dette: «- da ser han Abraham langt borte
og Lasarus i hans skjød.» (v.23b). Frelst! Han ser Lasarus i herligheten!
Nå hadde de byttet plass disse to, hva velvære angikk. De
hadde jo alltid innehatt denne posisjon innfor Gud - nå ble det
åpenbart.
Noen få vers til bare, om vi
kunne få slått noen nagler inn i likkista til denne falske læren – først
fra Apg 14:22: «De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde
fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»
Gjennom mange trengsler! Nå må
du høre, selv om det kanskje ikke smaker deg!
I 1 Tim 5:23 kan vi lese apostelen
Paulus' trøst til sin nære venn og medarbeider for evangeliet, Timoteus:
«Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de
sykdommer du så ofte lider av.» - dine jevnlige sykdommer, står
det i 1930 oversettelsen. Jevnlige!
Ja, det var en plaget mann, Timoteus,
og kanskje ikke den legedom du hadde ventet å få foreskrevet av apostelen.
Hvorfor helbredet han ikke like godt Timoteus? Eller hadde ikke Timoteus
tro nok, kanskje? Hva tror du om det?
E.K.
|
Videre i 2 Tim 4:20,
skriver Paulus om en medarbeider han ikke fikk med seg på en planlagt
reise, og hør nå hvorfor: «Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var
syk.»
Fordi han var syk! Har du hørt
slikt! Er dette virkelig skrevet av den store Herrens apostel, som ved
andre anledninger endatil reiste opp døde! JA!
De var visst ikke ukjent med
sykdom disse her! Og det skal du også vite, min venn, at Herren kan lege
deg for din sykdom eller plage – derfor skal du frimodig få be Ham om
det, men samtidig vite at din sykdom og plage ikke er noe tegn på at Herren
har noe mishag i deg. Nei! - Han har sagt at der fremme skal det ikke
lenger være noen sykdom, død, pine og gråt! Der fremme! Du er legt i Jesu
sår, og du skal erfare det i evigheters evighet, slik som Lasarus i Abrahams
favn!
Se nå på det folket vi leste
om i teksten her – hvordan de sprang til, søkte med lys og lykte etter
Ham, kan vi si – men for hva? Jo, for å bli legt fra legemlige sykdommer!
Og det er ikke det at det er noe lite. Det var viktig for dem, ikke bare
for å slippe smerte og besvær, men også for å klare seg i livet. Det var
ikke noe trygdekontor å henvende seg til. Så det var ikke noe smått. Men
det var bare dette, at de ikke så sitt enda større behov – nemlig legedom
for sjelen. Liv rett og slett! For de så ikke at de var døde i synd og
overtredelser! At de var utelukket fra samfunnet med Den Hellige, og dermed
fortapt for evig!
Ikke annerledes i dag dette -
annonser med helbredelse, så fylles lokalet, annonser med frelse,
så kommer gjerne noen få. Vi er ikke klar over hvor syk vår
sjel er!
Dette så heller ikke de! Og hvorfor?
Jo, nå skal du høre! - De var ikke rett lært! Lært! Det er en lære
som gir liv! Det er en lære som gir frelse! Det er en lære
Gud anvender for å bringe lys inn i den døde, så han blir oppreist til
liv! En lære! Læren om Jesus Kristus, Guds Sønn! Det ord
Han åpenbarer seg ved!
Ikke å undres på at djevelen
arbeider så intenst på å få læren bort i vår tid. Likegyldighet for læren.
Læren er noe tørt, sies det – det er ikke læren det kommer an på, men
liv. Ja, det høres så fint og rett ut, men det er bare det å si til det:
Ja, visst kan det være lære uten liv, men det kan ikke være liv uten læren!
Jesus kom i sterk nød over dette
folket – hvor det befant seg hen åndelig altså – ja, Han hadde inderlig medynk med dem, sier teksten
oss her. Og når Jesus hadde inderlig medynk med visse mennesker, så bør
det jo være om å gjøre for oss å finne ut av hvorfor, ikke sant? Hva var
det som rørte Jesus så veldig her? Det står like ut her: «- for de var
som får uten hyrde!» I Matt 9:36, kan vi lese om det samme: « Da Han så
folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne
som får uten hyrde.»
Herjet og forkomne! Noen hadde
herjet med dem – og det er nettopp hva som skjer når noen lærer oss feil,
lærer oss løgn, vi blir herjet og forkomne – og da ikke nødvendigvis slik
som vi umiddelbart ser for oss en ynkelig flokk - nei, det kan like gjerne
være en tilstand ala den rike mann.
Hva er hyrdens oppgave? Jo, han
beskytter dem mot ulven, og han fører dem dit hvor det er mat å få! Han
mater dem, med andre ord! Derfor skal du legge nøye merke til hva som
følger direkte på dette verset i teksten vår: «Og Han begynte å lære dem
meget.» (v.34).
Ikke bare begynte Han å lære
dem, men Han begynte å lære dem meget! Det var altså deres store
mangel, de var ikke rett lært – derfor var også dette den medisin Jesus
gav dem! Hør! - står det så mange ganger i Skriften. Se!
Helt til slutt: Jesus gjorde mange tegn og under i Israel – ja, så store
og forunderlige under at folket undret seg storlig over Ham. Men hva virket
det til slutt? Hvor mange sto på Hans siste levedag her på jord, ved korsets
fot? Hvor mange av dette folket? Jo, den lille flokk som gjennom Peters
munn må si: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og
vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69). Uannsett hvordan
jeg har det, Jesus - jeg vet at det er ingen annen enn du!
Det evige livs ord! Kjære
venn, har du hørt det evige livs ord til frelse og salighet?
Du har sikkert hørt dette skrekkelige
ordet forkynt mang en gang: «For det skal komme en tid da de ikke skal
tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere
i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort
fra sannheten, og vende seg til eventyr.» (2 Tim 4:3-4). Ordet er sannheten,
og sannheten er Jesus!
Men hør nå hvordan apostelen
begynner: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett
og trøst, med all tålmodighet og lære.» (v.2).
Forkynn Ordet!
|