Jeg skal tale over noe vi alle befinner oss i - en åndelig tilstand. Hvert levende menneske befinner seg i det som heter en åndelig tilstand - fra hedningen som virrer omkring i det nærmest totale åndelige mørke, via den som har møtt noe av Guds lys osv.
   Den åndelige tilstand har med forholdet til Gud å gjøre! Med forholdet til sannheten!
   Kanskje du sier: Jeg vet ikke hjva åndelig tilstand jeg befinner meg i jeg! Nei vel, men Gud vet det! Og du vet det også, når lyset møter deg!
   Jeg har satt denne overskriften over denne timen: Herodes' åndelige tilstand!

   Denne Herodes – ikke ham som levde da Jesus ble født, men en etterfølger av ham – var en underlig karakter. Det finnes faktisk mange blant oss som har det nøyaktig på samme måte.
   Vi skal være i bønn om å få se noe inn i denne teksten.

   «Kong Herodes fikk også høre om Ham (om Jesus), for Hans navn var nå blitt kjent.» (v.14). Nå var ryktet om Ham nådd til kongens slott. Som Paulus også vitner i Apg 26:26, der han står for kong Agrippa: «Kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg kan ikke tro at noe av dette er ukjent for ham, det er jo ikke skjedd i en avkrok.»
   Nei, historien om Jesus er ikke noe som har skjedd i en avkrok, den er vel dokumentert, vel kjent.
   Men Herodes forstår ennå ikke hvem Jesus er – Johannes har åpenbart spøkt i sinnet hans siden den fatale dagen, da han måtte be om hans hode på et fat, og nå står dette spøkelset frem for ham lys levende. Han tror det må være Johannes som har oppstått fra de døde.

   Når en leser denne teksten om hans forhold til døperen, så kan en jo komme til å få et positivt syn på denne fyren, men det er bare til du begynner å grave litt dypere og kommer noe bak denne masken.

   Men iallfall for den ytre situasjon så var dette bedre enn en fresende motstander og åpenbar forfølger. «han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham. Når han hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget, men han hørte ham gjerne.» (v.20). Men han felles kraftig på dette som åpenbares her «-  han visste at han var en rettferdig og hellig mann.» Han visste det, leser vi her! Han kom også i tvil om mangt og meget da han hørte ham – men hvorfor vendte han da ikke om? Feigheten! Frykten for å miste sitt eget! Sine privilegier. Han holdt dette for større enn det å kjenne Herren. Så kaller da også Jesus ham en rev i Luk 13:32.
   Men det endte stygt for Herodes. Ikke bare at han fikk en grusom død til sist, men fordi han ikke tok et klart standpunkt overfor det Johannes forkynte ham, ble han fanget av Guds rikes motstandere på en slik måte, at han ble tvunget til å myrde denne mann som han jo altså visste var en rettferdig og hellig mann!
   Enten er du med meg, sier Jesus, og da samler du, det er en direkte frukt av livet i Jesus, eller så er du imot meg, og da spreder du. Og djevelen spinner sine tråder alt tykkere, og plutselig slår han til, som da Herodes i overmot lovte Herodias datter, Salome alt hva hun ba om, om hun bare ville danse for dem. Da strammet djevelen knuten til, så han ikke kunne flykte fra denne store synd, som han egentlig ikke ønsket å begå. Nei, i sin uro over de ting Johannes forkynte får vi endatil høre at «han holdt sin hånd over ham.» (v.20).
   Og det var noe i Johannes' forkynnelse som virket pirrende og dragende på Herodes, så vi kan lese her i teksten at «han hørte ham gjerne.» (v.20). Gjerne! Tenk det! - og så ender det så galt!

   I Luk 23:8, finner vi Herodes i full utfoldelse av sitt eget igjen: «Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se Ham, for han hadde hørt om Ham. Nå håpet han å få se et tegn av Ham.»
   Ser du dette? Ser du denne personligheten? For feig til å følge sin egen overbevisning, men han ble glad da han så Jesus, står det. Ja, endatil meget glad! Men hvorfor? Jo, nå skulle denne forunderlige nasareeren underholde ham med tegn og under. Denne merkelige interessen for det åndelige som tyter frem hos denne kongen. Interesse for det – ja, langt på vei anerkjennelse av det, men trygt innenfor egen innhegning!Ikke ut der hvor du blir eksponert! Ikke ut dit hvor det koster noe for deg! Men du kan ikke slippe det helt heller. Hvorfor? Fordi Herren har ikke sluppet deg ennå!

E.K.

   Men igjen – dette fanger et menneske. Eller sagt på en annen måte – djevelen fanger et menneske som befinner seg der. Det er som et dyr som blir haltende etter flokken, og innhentes snart av rovdyret!

   Jesus svarte ikke til Herodes' forventninger. Han gikk aldeles ikke med på å være en underholdningsartist verken for folket eller kongen. Det er noe for oss å tenke på, ikke sant?
   Han ble skuffet over Jesus, med andre ord. Blir du skuffet over Jesus, når Han ikke handler som du hadde forventet og ønsket?
   Hans sinn – Herodes' sin ble bare mer og mer forherdet. Vi ser det siden om ham. De kristne ble mer og mer problematiske, de ble stemplet som oppviglere, selv om de var de mest fredelige, men det er en åndsmakt som alltid har ønsket å utrydde oss. Herodes ble derfor tvunget, på grunn av sin stilling, å slå ned på dem – og da ser vi av Apg 12:1: «På denne tid la kong Herodes hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem.» Og da skal du igjen få se noe inn i Herodes' karakter – hvordan tok han det, når han fikk se konsekvensene av sin kristenforfølgelse? Apg 12:3: «Og da Herodes så det var til glede for jødene, gikk han videre og grep også Peter.»
   Her ser vi hvordan Herodes nå meler sin egen kake, som vi kaller det. Det er et fremskutt karaktertrekk hos ham, og kombinert med hans samtidig feige natur, skapte det den egenskap som kalles sluhet. Derfor også kallenavnet reven!
   Nå var nok Herodes' forherdelse total. Komplett!
   Og da skal du få være vitne til noe tragisk og uhyggelig. Vi trengte ikke å ta det frem, om det ikke også vedkom oss, men det gjør det altså.
   Det er noe som i psykiatrien kalles omnipotens, det vil si, stormannsgalskap. Mye tyder jo på at Herodes endte nettopp der. Bare hør fra Apg 12:21-23: «På en fastsatt dag kledde så Herodes seg i kongelig skrud. Han satte seg på sin trone og holdt en tale til dem. Folkemengden ropte: Dette er Guds røst, ikke et menneskes! Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde.»
   Det er også hva fortapelsen kalles – et ormeleie!

   Hvorfor slo denne Herrens engel ham? Jo, det sto jo like ut her: Fordi han ikke gav Gud æren.
   Du forstår at dette hadde sin grunn i at Herodes hadde fått av Herren, alt han trengte for å finne frem til frelse – han hadde også erkjent sannheten. Men altså veket unna og forkastet den! Han visste, men gav likevel ikke Gud æren, men som vi ser her, ville ha den selv!
   Å, hvor har ikke en forkynner kjent på det? Når det likesom har lykkes, så langt vi synes å kunne registrere da. Så farlig og så forlokkende for vårt gamle menneske. For vi har alle dette i oss, som fikk vokse så frem hos denne Herodes.

   Kom til Jesus! - og kom i dag, om du hører Hans røst! Det gjorde ikke Herodes, og jeg håper du har sett noe ganske så klart her i formiddag, om farene ved å stå Gud imot! Det halvhjertede holder ikke! - Enten er du med Jesus, eller så er du imot!
   Hans favn er åpen! Han vi ha deg! Ja, Han kjøpte deg til Gud med sitt blod! Stå aldri det imot, men takk Ham for det Han gav deg, mens du ennå var en synder og motstander, den synder og motstander du ennå i dag kan merke rører seg der inne og vil leve sitt liv! Jesu Kristi nåde er en uendelig og ubegrenset nåde! - Faderens nåde - som viser seg i at Han ikke sparte sin egen Sønn for din skyld – er uendelig og ubegrenset! Derfor blir fallet også så stort om du forakter det!

Skal beskrive en åndelige tilstand til slutt nå, og siterer da en sangstrofe: Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam. Ene i din rettferdighet, Skjules all min skam!