Han har guddomsmakt til å forlate synder på jord. Han har altså sin rett fra himmelens Gud – ja, viser seg gjennom dette at Han selv er himmelens Gud. Derfor sier de skriftlærde at Han spotter Gud, fordi bare Gud hadde denne rett.
   Så den som vil komme utenom Jesus, kommer også utenom syndenes forlatelse er derfor fortapte. For frelse kan kort og godt defineres som syndenes forlatelse. Synden er nemlig det som blir oss til dom om vi blir funnet i den. Men der hvor den er forlatt, der er heller ikke dens konsekvenser lenger som er dom.
   Og vi skal merke oss: Oss forlatt! – og ikke at vi har fått lagt den av oss. Den som vil vente til han får lagt av seg sin synd, blir aldri frelst. Hva skal han ta imot? – det kan jo ikke være syndenes forlatelse, for det har han jo i sin tilstand ikke bruk for. Det blir bare ord uten innhold for ham.
   Så du ser, det er to veier, og på en må du gå.

   Det er en slik skrekkelig vranglære som sitter dypt i vårt hjerte dette, at det må bli bedre med oss før vi kan komme til Jesus og tro at frelsen er for oss. Mens sannheten jo er den, at den er nettopp for syndere, for sjelelig syke. Dette blir som å vente til en er frisk før en oppsøker lege. Jeg kan da ikke komme til legen så dårlig som jeg er nå! Og dess dårligere en blir, dess mer umulig blir det. Slik oppfører vi oss så ofte og ser ikke at dette er en djevelens snare – han som er en løgner fra begynnelsen. Det er jo nettopp midt i min sykdom at jeg skal få komme!
   Og kommer et menneskes sykdom til utbrudd – du får et anfall – ja, da settes jo alt inn på å komme deg til hjelp, for det er fare på ferde. Slik også i et fall – himmelen følger med, og det blir rakt deg legedom. Og det er og blir det samme alltid – Jesus! Hans sår – Hans forlatelse for synd! Ved Hans sår har vi fått legedom! (Jes 53:5).
   Det er jo det som er min redning i dag, som den første dag, og vil bli det helt frem, at Han har forlatt meg min synd, tatt straffen på seg, og gjennom det forsont meg med Gud. Dette eier jeg i Ham! – det er hva Ordet forkynner meg!
   Frelst av nåde jeg salig står, midt i all min nød! Ef 2:13 sier: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.» Og Ef 2:18: «For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd.»
   For gjennom Ham – Hvem Ham? Jo, Han som bar mine synder bort fra Guds åsyn! Gjennom Ham har jeg altså adgang til Faderen! Tenk, like inn til Gud! Denne verdi har altså Kristi blod – å rense hvit som sne!
   Derfor kunne Han også si til denne de bar til Ham her: «Dine synder er deg forlatt!» (v.2). – For Jesus hadde betalingsmiddelet – sitt eget blod!

   Å lege ham legemlig, det kunne Han gjøre med ett ord, men å lege ham åndelig, det kostet. Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!
   Så du ser – utenom dette blod går det ingen vei til himmelen.

   «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte -» (Ef 2:13a), det vil si, var hedninger etter kjødet og ble kalt uomskårne «- kommet nær til ved Kristi blod.» (Ef 2:13b).
   Ikke ved at vi i oss selv ble noe annet enn hva vi var, men ved Kristi blod.
   Jeg er i dag ikke en hedning etter kjødet, heller ikke en uomskåren for Gud. Men hva har bevirket denne forandring? Det er ikke meg, men himmelens Gud, ved Kristi blod! Det har renset meg for Gud!

E.K.

   Ser jeg på meg selv blir jeg nedslått, for jeg ser synd og død, men ser jeg på Kristi blod, blir det meg til liv, og jeg blir opplivet. Det er i det – i Ham – jeg har liv! I det som er meg gitt fra himmelen. Som det også lyder fra døperen Johannes i Joh 3:27: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.»
   Det vi har av naturen er som ingenting – det er besmittet og kan aldri behage Gud. All henvendelse til Gud utenfor Jesus er under Guds vrede.
   Men vi har virkelig fått noe å møte Gud med, nemlig Jesu Kristi fullbrakte verk, Hans liv og Hans død for syndens skyld.
   Alle som så denne lamme mannen ville ikke være i tvil om hva som var hans største behov – han måtte få førligheten. Men Jesus så annerledes på det, Han så det ikke noe menneske ser uten Åndens opplysning – hans synd, det var hovedproblemet og hans mest presserende behov! Han kunne ikke dø med den! Det var noe verre fatt med denne mannen enn at han var lam – han var død for Gud i synder og overtredelser.
   Så sier Jesus: Dine synder er deg forlatt! Det var det største, men ikke synlige, under som skjedde der og da – denne mannen ble levende for Gud og flyttet inni Guds rike, like til Faderens hjerte så ren som om han aldri hadde hatt synd eller syndet. Alt ved et ord fra Jesu munn!
   Men hvem så det i Jesu ord? Det er et under verden ikke akter på. Den forvandling som skjedde da, så ikke det naturlige øye.
   Vi er slik av naturen at vi ikke ser vårt største og egentlige behov, vi ser bare følgene av synden som våre problem, men selve problemet, det ser vi ikke uten videre. Og vi ser følgelig heller ikke vårt store behov for å få løst det, før Herren begynner å tale til oss den virkelighet at vi er dødsens om vi skal møte Gud i denne skitne drakten. Men Gud er altså den som har løst dette vårt problem ved å sende sin Sønn, Jesus Kristus til denne jord som et lyteløst sonofferlam.
   Lever du i og av dette i dag? – Jesus Kristus og Ham korsfestet!

   Og til slutt: Det du der ser – på korset – taler til deg om flere ting. Det største og første for deg, er jo dette at der tar Han dine synder på seg og bort fra Guds åsyn. Det er fred mellom deg og din Gud ved Jesus Kristus og Ham korsfestet. Men det taler også om – med tanke på det kristne livet – slik ser Gud på synd og verdslighet. Verdslighet er jo kjærlighet til verden, og altså fiendskap mot Gud.
   Slik ser Han på det! – Du ser det på korset! Og du ser ikke minst Hans hjertelag for alle dem som haster mot evigheten i sin åndelige blindhet!

   Det står i siste vers her i teksten vår, at folket ble grepet av frykt, og de priste Gud som hadde gitt mennesker så stor en makt. Men det var bare få som så at dette mennesket var Gud! Og likeens er det jo så visst i dag! Men de som har sett det har sett Guds frelse! For Han er Guds frelse! Han kom til deg og tok på seg ditt og gav deg sitt – barnekår hos Gud! Så da Simeon i templet hadde sett denne personen – da som et lite barn – utbrøt han: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!» (Luk 2:29-30).
   Vi tenker gjerne at det skal så mye til, men ser du Jesus og tar din tilflukt til Ham? Det er saken! – Han er nemlig gitt deg som en gave fra din Gud!