Dette er jo hva vi gjerne vil kalle en juletekst – selv om denne hendelsen skjedde vel 9 måneder før Jesu fødsel, og derfor også er satt opp som prekentekst på Maria budskapsdag.
   Og hva er det som skjer her? Hva er det egentlig som forkynnes? Hva er det for budskap som lyder – og hva er det i det budskapet for oss?
   Det er jo en term vi kjenner: Hva er det i det for meg? Hva er det i det for oss? Med andre ord, hva er det for vinning for meg, for oss? Å, om vi bare ante! Ja, det er virkelig noe i det for oss – vi befinner oss ifølge Guds ord på kanten av en avgrunn, et sted hvor du i all evighet betaler for ditt opprør og din forkastelse av Gud, fordi du ved det har forkastet Ham som er Livet og bærer betegnelsen Livets kilde – det vil si, at det ikke går noen vei opp derfra igjen. Det er en evig tilstand – en evig situasjon! Det som kalles fortapelsen, med andre ord.
   Og hva er så som ropes til deg gjennom dette engelens budskap til en ung jomfru i Israel for vel to tusen år siden? Jo, at det skal komme en fra himmelen hit ned, og skrive deg et frihetsbrev med sitt eget blod! Ved dette lukker Han gapet på denne avgrunnen en gang for alle og åpner i stedet en dør til de evige saler, et salig sted, hvor det er en fylde av liv som vi aldri har opplevd det her! Himmelen er åpnet for deg ved Ham!

   Filadelfiamenigheten i Åpenbaringsboken får høre dette budskapet: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp 3:8).
   Budskapet vi møter i teksten vår er – nå skal denne døren åpnes ved Ham som du skal bære i ditt liv, Maria!
   Han har åpnet deg dør til dei salar, hvor æveleg høgtid du held, som vi synger det så ofte. Ser du ikke det? Har du ikke sett det? Hva er da Jesus for deg, om Han ikke er dette? Da befinner du deg jo i et åndelig mørke, dypt som den mest forkomne hednings! Du stirrer rett på Jesus, men med åndelig blinde øyne! Du ser ikke hvem Han i virkeligheten er! Og hør du! – du ser ikke hvem Han i virkeligheten er for deg! Eller for å si det slik – du ser ikke hva det er i det for deg!
   Dette har Han gjort for alle mennesker! Ingen er utelukket! Det er det mest inkluderende budskap av alle – men fordi vi alle er falne syndere, så oppstår problemet ved dette, at vi kan ikke få alt vårt med oss inn! Det blir bøygen som fører til så manges fortapelse! Jeg vil ikke gi opp mitt eget!
   Men jeg kan ikke la være å synde, sier du. Jeg faller og faller og faller igjen! Ja, det var derfor Gud i sin godhet gav deg det alt i en annen – en som ikke falt!
   Hør budskapet om Ham slik det kommer frem hos profeten Jesaja blant annet: «- si til de fangne: Gå ut! - til dem som er i mørket: Kom frem!» (Jes 49:9).
   Fanget! I mørket! Kanskje du kjenner deg igjen i det? Kom Han til dem med dom? Nei, Han gjorde virkelig ikke det, for som du kan lese i Joh 3:17: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» Nei, Han skal tvert imot si: Gå ut! – Kom frem!
   Det er Ham engelen bringer bud om nå i teksten vår!

E.K.

   «Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.» (v.26-27).
   Legg merke til hvor konkret det er! Det finnes ikke noe svevende ved det! Den sjette måned. - en by i Galilea som heter Nasaret. - en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef. - Og jomfruens navn var Maria.
   Maria – et virkelig menneske! Det er helt konkret!

   Hun ble meget forferdet, står det, og det er det jo ikke vanskelig å forstå – men da sier denne engelen noe, som vi skal trekke ut av selve teksten og se kort på: «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.» (v.30).
   Det er en enste ting i tilværelsen som gjør at du, synderen, ikke behøver å frykte i møte med det hellige, i møte med Gud, og det er dette som formidles til Maria her: «Du har funnet nåde hos Gud.»
   Har du ikke funnet nåde hos Gud, så har du virkelig all grunn til å frykte!
   Du som frykter, eller kjenner på frykt i forhold til dette som har med Gud å gjøre, fortrinnsvis fordi du ser sant på deg selv, jeg er så uåndelig, så ustadig, og direkte syndig både i tanke, ord og gjerning dessverre. Jeg skulle så gjerne vært annerledes, men det viser seg som en umulighet for meg! Hør apostelen Johannes’ budskap til deg – ja, nettopp til deg – i 1 Joh 4:18: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.»
   Hvor finner du, hvor ser du den fullkomne kjærlighet? Du ser den på Golgata, ikke sant? Der Han henger i ditt sted! Det er jo meningen at det skal drive frykten ut, for som vi leste, frykten har med straff å gjøre! Men hvordan kan det være straff der, hvor det som er verdig straff allerede er sonet? Ser du ikke det?
   Det er denne Hans fullkomne kjærlighet, som ropes ut til deg ved det som skjer der på korsets tre, som driver frykten ut av synderen, og gjør ham til en glad, takknemlig og frimodig troende – en som ikke lenger løper bort fra Herren med sin synd som en Kain, men en som løper til Herren med den, for å bli den kvitt!
   Det er denne salige frelser engelen bærer bud om i teksten vår her. Det var en som var villig å dø i vårt sted for at vi skulle leve ved Ham! – det er ikke bare en sangforfatters vitnesbyrd i et opphøyet øyeblikk, men hentet direkte ut av Skriften selv! Vi leser til slutt fra 1 Joh 4:9: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.»
   Å, la det få klinge for deg!: Leve ved Ham! – ved Ham!
   «- født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem - deg - fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal 4:4-5).