|
Nå sier jeg noe som nok synes underlig - jeg
skal ikke utlegge denne teksten nå, men tar utgangspunkt i den,
for den er så avslørende for hvordan vi mennesker er
og tenker.
Å ja, vi er så snare til å søke hjelp i alle mulige ting,
og så trege til å tro Herren – Hans ord – at Han har omsorg for oss.
At Han kan hjelpe
oss – ja, det tror vi så gjerne, men at Han vil? – da kommer
ofte tvilen snikende. Og så begynner vi, som en følge av det, å se
på oss selv, om vi kan finne noen grunn der til at Herren skulle ha
noen velvilje for oss.
Og så finner vi til vår fortvilelse
lunkenhet, treghet, likegyldighet, fusk og hykleri. Jeg har vært så
treg til å be og lese Guds ord i det siste – så uåndelig, så verdslig
osv. Og så bærer vi likesom alt på vår egen nakke, og ser ikke Ham
som slepte seg ut til Golgata nettopp av den grunn at vi ikke kunne
betale! Nei, det er nå skjult for deg – hva Herren har vist deg i
sitt troverdige ord. Og så er det dette vantro hjerte som trår i aksjon,
og begynner å arbeide. Og dette vantro og falske hjertet skal nå finne
løsningen på elendigheten du ser. For at Herren oppleves så langt
borte fra oss, det må da skyldes at vi ikke strekker til, tenker vi
da. Det må være vår synd og vår svikt som er årsaken. Og det må selvfølgelig
vi rette opp!
Da må en spørre: Hvem var
det som rettet opp første gangen, da du fikk se din hjelpeløshet og
fikk motta Jesus i stedet? Og nå skulle altså det hele bero på deg?
La meg spørre deg om en ting
da: er du blitt annerledes nå enn den gang du kom til Jesus? Er du
ikke nettopp like svak, hjelpeløs og syndig i deg selv nå som da?
Ja, sant å si, så synes du vel at det er verre med deg nå enn noensinne
før?
Ja, jeg må iallfall si det
for min egen del, at hvis helliggjørelse er en fremgang jeg selv kan
spore, da er jeg på helt feil vei. Jeg ser tvert imot mitt behov for
frelseren og forsoneren Jesus, mer enn noen gang.
Men slik tenker vi gjerne.
Vårt gamle menneske ser det slik. Av naturen vet vi ikke av noen annen
helliggjørelse enn at vi skal gjøre synlig fremgang. Og da blir nøden
stor, vet du, når du får se sant på din faktiske stilling.
Og så begynner arbeidet.
Det er likesom hjertet, ditt indre menneske, som begynner å arbeide.
Denne nøden driver det frem. Og så begynner du å tenke ut ting – hvordan
du skal få rettet opp ting, gjøre det bedre enn før, som om det kunne
komme noe godt i Guds øyne, fra ditt hjerte! Hør da hva Jesus sier
om det i Matt 15:19: «For fra hjertet kommer
onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.»
Altså, de ting som gjør mennesket urent.
Det har vi da altså – uten
å være oss det bevisst – satt vår lit til. Men hva slags tanker kommer
derfra, sier Jesus? Jo, onde tanker! Og er det ikke nettopp
onde tanker, å skulle tenke seg ut en annen frelsesvei, enn Guds?
Ja, det er selve synden i utfoldelse, sier Jesus – at de ikke tror
på meg! (Joh 16:9).
Likevel forsøker du stadig å legge en annen grunn. Få noe til
å holde. Få til en tro som duger for eksempel. Har du derimot sett
evangeliet klart, da strider du for å holde fast på det synet.
En blir snart fortvilet og
nedfor ved å se sant på seg selv, i stedet for å takke Gud for at
du i din svakhet igjen er blitt minnet på at alt er vel der oppe.
Vi vandrer i tro, som Paulus vitner, ikke i beskuelse. Det Herren
har åpenbart, det står fast, om himmel og jord forgår.
E.K.
|
Sannheten må altså komme
til deg utenfra og legges inn i ditt hjerte. Det er den gjerning Ånden
gjør ved Ordet! Det ord som forkynnes i evangeliet. Det sier bare
en ting om din synd, og de synder du måtte ha å stri med – de ble
lagt på Jesus! I Ham er du allerede legt!
Vi venter gjerne å finne
legedommen her inne i oss selv, som allerede nevnt, men se på Ham,
sier Ordet! Ved Hans sår har du fått legedom!
Å du, hvor mye vi arbeider fånyttes på det
som allerede er ferdig. Særlig i perioder, da vi har falt igjennom,
og kjenner oss kalde, tomme, verdslige, syndige og trege. Ja, da skal
vi legge grunn som holder, ta oss kraftig i sammen og få skikk på
det hele. Be mer, lese mer, gjøre mer og gi mer – og så går vi til
Jesus slik som disiplene Hans her i teksten vår, og forteller Ham
hva Han må gjøre: «Men da det led mot kveld, kom disiplene til Ham
og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket
fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat!» (v.15).
Å du, hvor viktige de var!
Så svarer Jesus: «De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat!»
(v.16). Da våknet de nok opp igjen! Og deres mennesketanker dreier
seg om bare fem brød og to fisker. De ser ikke Jesus!
Døperen Johannes’ vitnesbyrd
var: Se der Guds lam – Guds Sønn! Guds vitnesbyrd direkte fra himmelen
lød: Dette er min Sønn, den elskede! – Hør Ham! Ja, hele Skriften
er til bare av den grunn – å peke på Ham. Men disiplene så på fem
brød og to fisker. Slik også med oss, dessverre. Hvordan skal Han
klare å få oss frelst hjem til himmelen, mon tro, slik som vi nå engang
er?
Ja, hva er det som er så
galt? Jo, det er min synd, mine svikt, brist, nederlag – det som blir
åpenbart i det sanne lyset! Men hva var det Jesus kom for å ta på
seg? Jo, nettopp det du har så mye av – synd!
Vi har ikke noe annet! Alt
vi måtte ha for Gud det hører Jesus til! Det er å være fattig i ånden.
Det er de som ikke er fattige på Ånd, men i sin ånd!
Hva er det vi ser her i teksten? Jo, som det
står i Ordsp 10:22: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget
strev legger ikke noe til.»
Vi leser i vers 19 i teksten
vår: «Og Han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene delte
ut til folket.» Det er dette vi trenger – å få! – for vi har
ingenting å gi.
Det står om Jesus i Rom 8:34:
– Han lever til å gå i forbønn for oss, så sant vi har mottatt Ham,
og fortrøster oss til Ham. De blir ikke til skamme, står det i Rom
5:5.
Har du møtt Jesus? Han har
møtt deg mang en gang. Hver gang vitnesbyrdet om Ham har lydt!
|
2
søndag i advent
