Guds evangelium til deg!

Mark 1:1-20

   1 Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. 2 Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. 3 Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette! 4 Slik stod døperen Johannes frem i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. 5 Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. 6 Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. 7 Han forkynte og sa: Etter meg kommer Han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen Hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. 9 Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. 10 Straks Han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over Ham som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. 12 Og straks drev Ånden Ham ut i ørkenen. 13 Der i ørkenen var Han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente Ham. 14 Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. 15 Han sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet! 16 Da Han gikk langs Galilea-sjøen, fikk Han se Simon og hans bror Andreas. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere. 17 Jesus sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. 18 Og straks forlot de sine garn og fulgte Ham. 19 Da Han var kommet litt lengre frem, så Han Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten og bøtte garn. 20 Straks kalte Han dem, og de forlot sin far Sebedeus og leiefolkene i båten, og fulgte Ham.

   Denne teksten slutter med at Jesus kaller disipler – ikke først og fremst til tjeneste, som vi så snart tenker, men til seg. Dette er faktisk en viktig distinksjon – Jesus vil ikke først og fremst ha en tjener, men deg, en bror eller søster.
   Når en i det hele tatt våger å stille spørsmål ved den vekt det i kristen sammenheng i dag, blir lagt på dette med tjeneste, giverglede, offer fra vår side, ledelse, kall til bestemte oppgaver osv., blir en snart oppfattet som at en ringeakter disse ting. Men det er ikke det som er saken – det er en stor ting når et menneske er blitt vendt fra å tjene synden til å tjene Herren. Og på denne veien trenger en oppmuntring, forbønn og den støtte det går an å få. Det kan jeg selv skrive under på. Men spørsmålet er: Hva er årsaken til tjenesten, offer osv.? Hva er drivkraften? Er det grunnet på hva du har fått se i Guds ord? Er det evangeliet? Eller er det appell og formaning som er årsaken? En ytre drift som egentlig ikke har hjertets tilslutning.
   Hvorfor vitnes det mer høylytt og intenst om kallet til tjeneste, enn om nåde i Kristus Jesus så ofte?
   Har du opplevd syndenød, og har du opplevd å bli satt fri ved evangeliet? Syndenød – ikke nødvendigvis svart fortvilelse i støvet, men iallfall såpass at du må stille spørsmålet: Hvordan skulle det være mulig for en slik en som meg å nå himmel og salighet, samfunn med den levende Gud, uten ved Jesu Kristi blod alene? Da vitner du alene om nåden, for da er det også nåden som er drivkraften.
   Det er nok mange som bare er blitt oppmuntret av mennesker til å gi seg ut på dette, og at mange av den grunn er begynt i feil ende, med tjenesten, og deretter hvilen, som jeg vel en eller annen gang får oppleve jeg også! Men har du ikke selv opplevd hvilen, hvordan kan du da vitne om den for andre? Hvilen – ikke i hva jeg er eller gjør, men i Jesus Kristus.

   I Esekiel 44, står det en beskrivelse av prestenes klær. Det skulle være klær av lin. De skulle ha luer og benklær av lin, står det, og det er særlig poengtert – ikke noe av ull. Hør her - Esek 44:18: «De skal ha luer av lin på hodet og benklær av lin om hoftene. De skal ikke binde om seg med noe som gjør at de svetter.»
   Var det fordi Herren ikke tålte svettelukt? Nei, det var et fint bilde på den nye pakt – en svetteløs tjeneste! Før du kan tjene, må du selv være ikledd klærne som ikke fremkaller svette – evangeliet!

   «Jeg har døpt dere med vann, men Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.» (v.8).
   Den Hellige Ånd kommer aldri til oss ved hva vi er, eller foretar oss – ikke om vi fastet på kne år etter år – men den kommer til oss ved evangeliet, i ordet om korset, ordet om Jesus.
   «Han sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» (v15.).
   Og så ser vi i de følgende vers av teksten at de forlot det jordiske og fulgte Ham. Luk 9:23: «Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Vi kan ikke få begge dele, og vi kan ikke bygge på begge dele – både Jesus og verden. Det å fornekte seg selv, det er å forakte sitt eget som udugelig i denne sammenheng.
   For den som har lidt skipbrudd på sitt eget og er gått konkurs, er det et evangelium at han skal få slippe å regne med sitt eget mer. Han skal i stedet få regne som Gud regner – «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.» (v.11). Altså skal du få regne med Jesus!
   Ja, tenk om vi, i stedet for all denne oppstramming til tjeneste, iver og økt innsats, kunne få oppleve mange som måtte sende opp nødraketter til Herren, som en uttrykte det, fordi de har kjørt seg fast.
    Kanskje nettopp du har det slik, du sender dine nødraketter opp, dag etter dag? Hør du! Herren ser dem! Og jeg vil vise deg en vei som fører helt frem, helt inn, nemlig Lammets blod! Men Han ser ikke til Kains offer – offeret uten blodet. Menneskets strev og innsats. Han har ikke lyst til det. Han har lyst til soningsblodet og dem som tar sin tilflukt til det. Som det står om Guds folk i den fine sangen av Per Nordsletten: «Dog midt under striden og nøden til Golgata søker de hen. For Han som for dem gikk i døden, er alltid den trofaste venn.»

E.K.

   Er det denne Herre som har møtt deg? Har du funnet hvile ved Hans tjeneste?
   Det er en selvfølgelighet for mange at de er kristne, og det er ikke noe godt tegn, for det mennesket som er av sannheten er det det minst selvfølgelige av alt, for han ser sin synd – men ved Guds ord, evangeliet, og Guds Ånds opplysning, får jeg holde blikket festet på Jesus! Ordet om Ham som bar min byrde og forsonte Gud med meg!
   Mange taler om å legge byrden av ved korsets fot, men sannheten er jo den at vi aldri makter å legge det av – det er nemlig selve vårt vesen det er tale om. Men du kan få høre at Gud har lagt det på Jesus – og det er jo et ganske annet budskap, ikke sant?
   John Bunyan skriver i boken «En pilgrims vandring,» at da Han så Kristus korsfestet trillet børen av, av seg selv. Da han så Guds under! «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Joh 1:13). 1 Pet 1:23: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.» Og hva er så denne uforgjengelige sæd? Det sier han to vers senere: 1 Pet 1:25: «Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.»
   Ved evangeliet!
   Du som sender opp dine nødraketter direkte fra hjertet – Herren ser og hører, og Han forkynner deg sitt evangelium, at dine synder er sonet og din gjeld er betalt! Og dette sanne evangelium er den rette drivkraft i det sanne Guds rike.

   Mange taler om en eller annen slags ubestemmelig kraft som skal innta dem. Ja, djevelen har mange veier inn – Gud har bare én, Jesus. Drivkraften er Den Hellige Ånds åpenbaring av Stedfortrederen, Guds lam, for det arme synderhjertet. Det er den rette glød, det er Den Hellige Ånds kraft! Kraften fra det høye, ikke en ubestemmelig kraft som gjør deg til superkristen, men dette som levendegjør evangeliet for vårt hjerte, så det blir oss til liv. Bryter ned vårt eget, og gjøre oss avhengige av Han som er kraft.

   Til sist: Vi møter to slags dåp i teksten her – Johannes’ dåp og Jesu dåp. Noen ord om dem til slutt. Vi taler ikke da om vanndåpen, det vil si, det ytre den består av, men innholdet, det vil si, dåpens innhold – forskjellen.
   De som kom til Johannes, de måtte gjøre noe før de ble døpt, før de i det hele tatt kunne bli født. Og slik fortsetter også kristenlivet for Johannes’ disipler. De må hele tiden gjøre noe, være noe, bli noe, bekjenne noe, for å få noe.
   De som er døpt med Jesu dåp derimot har fått alt uforskyldt av nåde, og slik fortsetter det også for dem – nåde den hele vei. De har nemlig fått nådens Ånd!
   Her har vi med to «kristentyper» å gjøre – den ene er trell og når aldri frem, for hva sier Skriften - Gal 4:30?: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn.»
   Den andre er altså den frie kvinnes sønn. Det er de frikjøpte.
   Mange roper om sin frihet, men det er bare så lenge de kan ha de rette følelser og opplevelser. Men de frikjøpte er frikjøpt med blod – Guds blod! De er betalt for, og vet det! Så de opplever ikke en frelse som svinger med deres følelser og opplevelser, slik som trellen. De har fått føttene plantet på fast grunn – Kristus og Hans blod.