For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 pinsedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Den ultimate gave!

Joh 6:24-36

   24 Men da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke Hans disipler, gikk de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus. 25 Og da de fant Ham på den andre siden av sjøen, sa de til Ham: Rabbi, når kom du hit? 26 Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette! 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på Ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. 28 De sa da til Ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? 29 Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt. 30 De sa da til Ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du? 31 Våre fedre åt manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å ete. 32 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Men min Far gir dere det sanne brød fra himmelen. 33 For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. 34 De sa da til Ham: Herre, gi oss alltid dette brød! 35 Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. 36 Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.

   «Men da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke Hans disipler, gikk de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus.» (v.24).
   Merk deg denne iveren knyttet opp til Jesu person, så du ser varselskiltet denne teksten holder opp for deg, idet den slutter slik: «- dere har sett meg, og likevel tror dere ikke!»
   Søkte Ham med iver, men får vitnesbyrdet mot seg, at de ikke tror! Hvordan er det mulig vil nok de fleste som kalles med kristennavnet i dag si?
   Er du blant dem som vil hevde som en selvfølge, at alle som søker Jesus er selvsagt kristne? Vel, men det sier altså ikke Guds ord, og det bør vi både for vår egen del og andres ta oss ad notam.
   Vi møter det flere steder i Skriften. Merk deg hva apostelen Johannes skriver til en menighetsforstander i 2 Joh 1:4: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Noen av dine barn! Noen er jo ikke uttrykk for de fleste, men et mindretall, men alle hørte jo til den ytre menighet og bar altså betegnelsen kristne, blant folket omkring! Men bare noen vandret i sannheten! Hva vandret så de andre i? Det ligger jo implisitt – de vandret i løgn og et bedrag, uten å være seg det bevisst selv. Er det alvor?
   Vi kjenner jo også beretningen i Matt 25:1-2a, om de ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige.
   De får det vitnesbyrd av Herren selv at de gikk for å møte brudgommen, som jo er Jesus, men får likevel betegnelsen uforstandige! Og leser du beretningen ut, ser du at de overhodet ikke kom inn til det målet de hadde satt seg, men kom tvert imot til en stengt dør! Og så spør vi igjen: Hvordan var det mulig?
   I skriver apostelen om et veldig frafall – ja, det kalles til og med det store frafall – like før Antikrist stiger frem, og denne verden går mot sin ende. Apostelen skriver til menigheten i 1 Joh 2:18-19: «Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått frem mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.»
   Altså – ikke alle som fyller den ytre menighet er virkelig av sannheten, det vil si, av Gud, men tvert om, når sannheten om dem åpenbares og de forlater menigheten også i det ytre, så fremstår de altså som antikrister, det vil si, at de forkynner løgn og bedrag, et falskt evangelium.
   På Johannes’ tid, sto menigheten så sterkt i den sanne og sunne lære, at de støtte disse ut, da de åpenbarte seg – er mer i tvil om dette i vår tid, tror heller det blir dem som fremstår som den sanne – og vi kan vel også si: kjærlige menighet! Men det er djevelens bedrag som klør det naturlige menneske i øret, og binder det borte fra Gud!

   En får det fremstilt i våre dager, at å være kristen er å være snill. Men det er fremfor alt å være sann! Men da må du jo kjenne sannheten, ikke sant? Du kan jo gjøre ubotelig skade i din snillhet, om du ikke er sann! Derfor leser vi i Fil 1:9, apostelens forbønn for de troende: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt.» Ser du det?

E.K.

   Søk Ham, mens Han er å finne! – treng inn på Ham! – og du finner Han i Ordet, så la ikke Skriften ligge å samle støv i disse tider!

   Vi spurte i forbindelse med at så mange søkende aldri nådde frem: Hvordan var det mulig?
   Det er jo et emne det sikkert kunne sies mye om, men ligger det noe svar i teksten vår, for eksempel?

   Det som stanset meg i disse Jesu ord i den sammenheng var det vi leser i vers 26-27: «Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette! Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på Ham har Faderen, Gud, satt sitt segl
   Altså ikke fordi dere så tegn, det vil si, det som åpenbarer hvem jeg er, den som Faderen, Gud, satt sitt segl på! Altså ikke til Jesu person, som disse tegn skulle åpenbare for em, men til den nytte de kunne ha av Ham, som kunne gjøre slike forunderlige ting. De ble med andre ord, opptatt med gavene fremfor personen - den mat som forgår, som Han kaller det her. Han var jo kommet for å bringe dem noe langt mer, men det var alt gitt i Hans person!
   Vi finner også noe lignende i Joh 2:23-25: «Mens Han nå var i Jerusalem i påsken, på høytiden, trodde mange på Hans navn da de så de tegn Han gjorde.» Merk deg det! «Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi Han kjente alle, og fordi Han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste Han hva som bodde i mennesket.»
   Disse står det om her, at de trodde på Hans navn, men fikk aldri et samfunn med Ham! De var opptatt med Hans gaver! Du kjenner begrepet å gifte seg for pengene! – ikke noe vi forbinder noe positivt med, ikke sant.
   Men så åpenbarer Han det salige evangelium for dem her, og hør det som om du aldri hadde hørt det før – og særlig da du som synes du har så svak og liten tro, at du knapt kan tenke at Jesus vil ha noe med en slik en å gjøre: dette lovfolket, jødene, spør jo da som ventet: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» (v.28). Som om de noensinne kunne være i stand til det! Men hør da det svar de får, for det er evangeliet: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.»
   Troen på Jesus er altså en Guds gjerning! Om du da kunne komme til Ham i sannhet, med den bønn: Herre, du vet at jeg synderen aldri kan komme til den sanne og levende tro, ut fra noe i meg selv, men du kan i din nåde gi meg den, virke den i meg, ved Ordet og Ånden!
   Jesus selv er den maksimale gave fra Gud! I Ham er gitt deg alt hva du treng for himmel og jord! Det evige liv, det inderlige og fortrolige livssamfunn med den levende Gud! Hør det!: Det er en gave!