Den som elsker meg!

Matt 10:32 - 39

   32. Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. 34. Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. 35. Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor, 36. og en manns husfolk skal bli hans fiender. 37. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. 38. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. 39. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.

   Har vi ikke fattet alvoret i dette å rett og slett være menneske, og i det som har med vårt liv her på jord og evigheten å gjøre, så bør vi jo fatte noe av det når vi leser disse Jesu ord. Et kraftig støt imot all slapp kristendom, kan vi trygt si at det er.
   La det bli alvor! Det er en overskrift som kunne passe her. 
   I julen ser vi jo så mye av det vi kan kalle, «koselig og stemningsfull» kristendom. Noe som jo i virkeligheten ikke er noe annet enn en ytre, og i beste fall, sjelelig religionsutøvelse. Her rykkes vi ut av alt slikt noe. Det er alvor, det er ikke noe både og, men helt og fullt enten eller!
   Det er ikke dermed noe forbud mot å ha det koselig og stemningsfullt, verken i julen eller til andre tider, men når det gjelder vår frelse, og det som har med Guds rike å gjøre, så er det langt fra dette. Det er krig, som Jesus sier her. Krig mellom to riker, og krig om din sjel.

   Teksten vår i dag kan jo virke underlig med tanke på, at det er fredsfyrsten som taler her! Sang ikke englene julenatt om fred på jord? Og her taler Jesus om bitter strid, endatil mellom dem som er knyttet sammen med de sterkeste bånd på jord, og det er Han som er årsaken, Han som skaper den. Hvordan kan det henge sammen? Hvor er nå denne freden det ble sunget om?
   Jesus sier til sine disipler i det Han forbereder dem på sin lidelse og bortgang: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere.» (Joh 14:27).
   Jesus taler her altså om to slags fred - den som verden gir, og da altså har - og den som Han gir, og Hans disipler (den kristne) da har.
   Her ser vi da alt motsetningen mellom Jesus og det som hører Ham til, og verden, og det som hører den til, og dermed grunnen til at fredsfyrsten blir årsak til strid. Hør hvor underlig det går til: Den dypeste og egentlige årsak til den strid Jesus her taler om, er den at Han bringer med seg sin fred!
   Fordi det er en annen fred enn den verden gir. Det er en fred som avviser, og blir til dom over, den fred verden gir. Og dermed blir den også en torn i verdens øye. Verden som ligger i hovmod og egenrettferdighet, aldeles inntatt av selvrettferdiggjørelsens ånd, og derfor ikke tåler noen dom. Den vil ha ros for hva den er i seg selv, og ingen dom og avvisning.
   Sannheten er jo den at den befinner seg i en slik tilstand at Jesus ikke engang ber for den. (Joh 17:9). Hvilken dom er ikke det!

   Verden og alt dens vesen, er altså noe du ifølge Jesus, må bli frelst ut fra. Verden og Guds rike er uforenlige. Derfor oppstår det strid der hvor disse to møtes. De forstår ikke hverandre, og går i totalt forskjellige retninger i alt. Derfor heter det da også om Guds folk gjennom tidene at «de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden» (Hebr 11:13), og at de ved denne bekjennelse «derved gir til kjenne at de søker et fedreland.» (Hebr 11:14). Ved at de søker et fedreland feller de jo også en dom over det land (verden) de bor i, som det står om Noah at «han ved tro bygde, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand --- ved den fordømte han verden.» (Hebr 11:7). Rett og slett ved at han bygde en bergingsbåt!

   Og det er ikke annerledes med den som har tatt sin tilflukt til evangeliet. Evangeliet om frelsen i Jesus Kristus er jo den arken Gud har bygd til frelse for oss– sitt hus. Vi hører jo til Hans husstand, dersom vi virkelig hører Jesus til. Evangeliet som setter mennesker i frihet der hvor det blir tatt imot, det er også en knusende dom over verden. Den og dens vesen er for evig avvist og utestengt. Så må det altså en omvendelse til for mennesket, det må bøye seg for, og motta, evangeliets «dom.» Som vi leser om disse i Hebreerne 11: at «de som sier slikt (altså at de er fremmede og utlendinger på jorden), gir derved til kjenne at de søker et fedreland.» Men dermed fordømmer du ved det verden, slik som Noah gjorde ved sin bygging av arken.
   Derfor denne striden Jesus beskriver i teksten vår, mellom mennesker, som før har stått hverandre nær. Verden, som ikke har bøyd seg for sannheten, kan ikke godta denne dom, men opponerer imot den. Og så lenge denne dom ved evangeliet forkynnes, er det strid. Verdens fred kan nemlig ikke bestå, der hvor Jesu fred kommer nær.

   Verdens fred er selvsagt grunnet på det verden kan tilby og oppvise. Vi bør jo straks skjønne, at det er en skjør fred. En har da fred så lenge det går greit til i livet, og det er ytre fred og velstand. Men når sykdom, død, ulykke, vanskelige økonomiske forhold og lignende kommer på, er det også ute med denne fred. Den er jo grunnet på det som stadig skifter.

   Verden og menneskene er i Guds ord sammenlignet med havet, det som alltid er i bevegelse, og om det noen gang er havblikk, så er det bare for stund. Den fred Jesus taler om er grunnet på noe ganske annet - nemlig på Ham selv - den evige uforanderlige Gud. Han som har talt og aldri trekker det tilbake. Han som har gitt løfter, og er evig trofast mot dem. Han som er uten skiftende skygge. (Jak 1:17). Skal din fred mistes, så må Han som er din fred forgå. Kan du da miste din fred?

   Den, på den ene side - bekjennelse - og på den andre side - fornektelse - av Ham, som Han nevner i v.32 -33 her, har ikke bare å gjøre med en åpen bekjennelse, eller fornektelse av Ham med munnen, men at man ikke tar imot Ham i sannhet. At man velger seg ut sin egen kristendom, som da alltid har det ved seg, at den smaker kjødet (verden). Å bekjenne Jesu navn, er å ta imot Ham som den Gud har sendt Ham til å være. Verdens frelser! - den som ved sin frelse setter skille. Den som ved sin frelseforkynnelse vitner om, at verden og alt dens vesen er fortapt!

   I Titus leser vi om noen, som omtales slik: «De sier de kjenner Gud, men de fornekter Ham med sine gjerninger.» (Tit 1:16). Det var ingenting å si på munnens bekjennelse overfor mennesker altså, men deres liv åpenbarte at Han ikke var tatt imot, og ikke hadde noen plass hos dem, annet enn som et religiøst begrep. Han var for dem ingen sjeleskatt!
   Jesus sier da også med rene ord at «ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» (Matt 7:21). Altså dreier denne Hans himmelske Fars vilje seg om å noe ganske annet, enn å bekjenne Ham som Herre med munnen, om du så lider døden på bålet for dets skyld.

   Hva er da det å gjøre Hans himmelske Fars vilje? Det er jo det viktigste av alt å ha klart for seg, for oss. Ved det får vi jo inngang i himlenes rike!
   I Joh 6:28 spør noen jøder Ham like ut: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» Det er jo i grunnen det samme vi spør om nå: Hva er det å gjøre Hans himmelske Fars vilje?
   Og så svarer Jesus dem: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har utsendt.» (v.29).
   De spurte om hva gjerninger de skulle gjøre, og Jesus taler da også om å gjøre Hans himmelske Fars vilje, og at det faktisk er noen som gjør det, nemlig de som går inn i himlenes rike. Og så da altså dette forunderlige svaret, at «dette er Guds gjerning!» Det du må gjøre for å bli frelst, det må Gud gjøre! I frelsens sak er Han altså A og Å, begynnelsen og enden, troens opphavsmann og fullender.
   Hvordan går det til? Jesus/Skriften peker ut for oss et eksempel - Maria der hun «satte seg ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord.» (Luk 10:39). At hun satte seg ved Hans føtter, vil si at hun inntok elevplassen. I dag tales det mye om «disippeltrening!» og da går det gjerne ut på alt hva vi skal gjøre for Jesus, og for Guds rikes utbredelse. Se på Maria så ser du disippel(elev)plassen!
   Maria hadde ikke mer noen tanker om Gud og Guds rike, om sitt liv som kristen, om frelsen og frelsens vei, eller noe annet som hadde med den åndelige verden å gjøre - hun hadde bare Jesu ord! Hun var i sannhet blitt enfoldig! Det vil ikke si, en som det var mindre ved, slik som det gjerne oppfattes, men en som var rettet på ett! Opptatt med ett! Ensrettet!
   Jesus selv kaller dette «den gode del» (Luk 10:42), for «over Menneskesønnen stiger Guds engler opp og stiger ned» (Joh 1:52), med andre ord, der er himmelen åpnet.
   Der finner også du den åpnede himmel, for deg, men også bare der!
   Det er her motstanden og forfølgelsen setter inn - imot denne absolutthet, som utelukker all annen ros. Og det er i denne sammenheng Jesus her taler om, å elske Ham mer en sønn og datter, far og mor osv. Altså i de tilfeller hvor de står din tro på Jesus imot, og du på din side må velge mellom dem - og det de holder seg til - og Jesus.
   Ellers taler jo Skriften sterke ord om forholdet til foreldre, til barn, til sine egne osv., og setter det høyt, at du hedrer og tar deg av dine egne. Men der hvor det altså blir tale om å måtte velge mellom dem og Ham, så er talen klar, som vi ser i teksten vår her.

   Dette vi her har talt med hverandre om, det er å miste sitt liv(sjel). Maria ved Jesu føtter er et klart bilde på en slik en, som har mistet sitt eget, og derved funnet livet! 
   Da skjønner vi også hva det vil si å finne sitt liv (v.39a) - nemlig livet i Ham. .

   Det enda som bär, när allting annat vacklar,
Det är Guds nåd och Guds barmhärtighet.
All jordisk berømmelse og glans den slocknar,
När sist jag står hos Gud i härlighet.

E.K.