Nærmest utrolig hvor sleipe mennesker kan bli, når de først har overgitt seg til ondskap, eller er blitt overgitt til ondskap. For det skjer også, at mennesker overgis – overgis til nettopp det de overgir seg til, og den som overgir dem er Gud! Det er også en Guds handling, og når det først har skjedd er det ingen vei tilbake for det menneske. Men inntil da kaller og overbeviser Gud om sannheten, for at den dagen aldri må komme i et menneskes liv.
   Det er hva vi blant annet ser i det siste vers i teksten vår, hvor det heter – v.22: «Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot Ham og gikk bort.»
   Dette de møtte her hos Jesus og brakte dem til undring, det var et Guds kall til dem! – men i stedet for å la det få tale helt ut, så de ble hos Ham, leser vi det triste: «- de forlot Ham og gikk bort.»
   Hvordan det siden gikk med dem vet Gud alene, men dette er en illustrasjon av hvordan Gud også kaller på et menneske! Når du for eksempel må forundre deg over ett og annet i naturen, i skapningen, så kommer kan hende den tanken: Noen må da ha skapt dette! Tror du den slags tanker alltid er av deg selv?

   Vi leser i 2 Mosebok, da Gud står for Farao i Moses, og krever frihet for jødene, at fem ganger heter det at Farao forherdet sitt hjerte, og så videre fem ganger at Gud forherdet Faraos hjerte.
   En passerer altså en grense her som Gud har satt, og bare Han ser. Vi kan lese også det alvorlige faktum i 2 Tess 2:9-12: «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»
   Gud sender dem kraftig villfarelse! Gud gjør det! – og hvorfor gjør Han det, hvorfor er det kommet dit hen at Han må overgi dem? Jo, Han hadde sendt dem noe først som de ikke tok imot kjærlighet til, men forkastet og forfulgte, nemlig sannheten! - som jo er Jesus Kristus selv! Og videre ser vi – hvorfor gjorde de det? De hadde sitt behag i urettferdigheten, leser vi her. Urettferdighet her er selvlivet! Kunne vært sagt mye om det, men det vil føre for langt her og nå!
   Det var altså noe de heller ville ha!

   Se nå den sleipe ondskapen som utspiller seg i det vi leste her i teksten: «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord.»
   Altså en åpenbar ond hensikt, men det slukte de rått! Dette var de ledende religiøse i Israel, som altså skulle lede folket til Gud! – som fremstilte seg som forbilder for dem! – skal Gud ha sitt behag i dere, da må dere gjøre og bli som oss!

   Men nå sto de altså overfor nettopp Gud selv, og hvordan gikk det da med deres skuespill? – «Men Jesus merket deres ondskap!» (v.18a).
   Han ser tvers igjennom alt dette vi geberder oss med for å fremstille oss selv i et bedre lys! Han vil ha sannhet, ikke hykleri, for det er nettopp hva dette skuespillet vårt er, som det også står om disse her: «Hvorfor frister dere meg, dere hyklere?» (v.18b).

E.K.

   Nå visste disse hva de drev med – det gjør ikke alltid vi. Vi kan tenke at vi bedrer vår situasjon ved våre anstrengelser i den retning, og at Gud skal synes om det. Men det gjør Han altså ikke, men som vi kan lese i Sal 51:8: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.»
Spør du folk ute p gata her: Hva kreves for å være en kristen? - så får du helst svaret - å være et godt menneske! Men Jesus kom ikke forgode mennesker - nei, nei bare hør: Han døde til fastsatt tid gor ugudelige! Mens vi ennå var skrøpelige, står det i Rom 5:6 - altså mens vi ennå var syndere, onde!
   Det er ikke din selvbestaltede fromhet Han vil se, men Jesus i ditt hjertes innerste, Guds visdom i hjertets dyp! Og den finnes bare der hvor synderen klynger seg til Ordet om Ham, fordi alt ens eget har gått i knas, overfor den formidable oppgave å skulle bli lik Gud, i Hans rettferdighet og hellighet!
   Nei da, det er ikke så høyt jeg stiler, sier du kan hende – men da har du heller ikke innsett hva loven i virkeligheten krever av deg ennå!

   Men tilbake til disse slangene vi møter i teksten her, de som rådslo, som det heter.
   Se for deg en kar som går ut i skogen for å sette opp en snare for et bestemt dyr. Nå har ingen sett ham på noen dager, så det blir sendt ut folk for å lete, og de finner han sittende fast i sin egen snare. Han ville nok bli husket lenge i bygda. Men det er nettopp hva som skjer her, de hadde ikke sett den åpenbare veien ut av snaren, da de satte den opp, som Jesus selvfølgelig så – og så ble de altså sittende tilbake med svarteper, som vi sier på folkelig språk.

   Tenk om det hadde gått fullt ut opp for dem hva de egentlig drev med nå, hvem de i virkeligheten hadde for seg! Hør hva døperen Johannes vitner for dem ved et tilfelle - Joh 1:26: «Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner!»
   Den dere ikke kjenner! Ja, hvem var Han nå? Joh 14:9: «Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?»
   Det var Han de hadde med å gjøre! De forsøkte å overliste Gud selv! Gjør ikke det! Han kjenner deg inntil den mørkeste krok i ditt hjerte! Som du også kan lese i Hebr 4:13: «Og ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» Alt!
   Og nå må du høre nøye etter: Likevel har Han ikke forkastet deg ennå! Men kom Farao i hu!
   Det er ikke farlig å komme til Jesus som en synder, hvor svart og mørkt det enn måtte være, for som Han selv sier i Luk 5:32: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Men det er farlig å ville bli i sin synd, bli i det som er Gud imot, ha sitt behag i urettferdigheten, som det kalles her! Du er jo tvert imot kalt til å fornekte ditt eget!

   «Og Han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til Ham: Keiseren. Da sier Han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!» (v.20-21).
   La nå verden få beholde sitt, og søk du det som hører Gud til – be om visdom til å skjelne!