«Han sa til Ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» (v.20)
   Ja, slik lærte de skriftlærde loven – slik at denne unge mannen kunne si det, og virkelig mene det.
   Og det kan du ofte høre sagt i dag også: Jeg har vært en kristen bestandig! Det blir nok ofte sagt uten at vedkommende har tenkt noe videre over hva det innebærer. Det er åpenbart at loven ikke hadde fått pløye særlig dypt her, men dypt nok til at han forsto – det mangler ennå noe. Dette stiller meg ikke tilfreds, men etterlater en indre uro.
   Det Jesus viste ham var at han i virkeligheten manglet alt. Det hadde ikke loven fått overbevise ham om, så langt.
   Loven sto der som en utfordring, for å bruke et populært uttrykk fra norsk kristenliv i dag. Nå hadde denne her tatt opp utfordringen og nådd til topps - Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung. (v.21). – Og fremdeles manglet det noe altså. Og at loven ikke hadde fått utført den gjerning den var sendt til å gjøre, det sees også i hans tro på mennesket. Troen på seg selv, at når han bare får vite hva som mangler ham, skal han gjøre også det.
   Og måten han tiltaler Jesus på enda han kun holdt Jesus for å være et menneske: Gode mester! Og vi ser at Jesus arresterer ham straks på dette: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» (v.18).
   Ja, du som er her nå, kaller du mennesker gode? Jeg vil spørre deg som bekjenner Jesus som Herre og Frelser: Hvorfor kaller du mennesket godt, når Jesus sier det motsatte?

   Så setter Jesus inn lovens dødsstøt her: Én ting mangler du! Og da mener ikke Jesus at Han godtar at han har holdt det andre, slik at det bare sto én ting tilbake. Men når Han sier: Én ting mangler du! – så betyr dette - én ting – at du mangler ALT! For hva betyr det? At du oppgir alt ditt eget, og følger Ham.
   Det er det første bud i praksis: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!» - som Jesus siterer lovens første bud i Luk 10:27.
   Og når det gjelder begrepet kjærlighet – du skal elske! – så skriver apostelen Johannes i 1 Joh 3:18: «Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!»
   Dette er lovens bud! – Herren skal være suveren i alle dine valg i hele ditt liv. Når du ser et klesplagg i en forretning som du får lyst på, men ikke egentlig trenger, så gå ikke bare inn og kjøp det, men spør Herren om det ikke er bedre måter å anvende pengene på. Og slik kunne vi fortsette inntil de minste detaljer i alle livets situasjoner!
   Ja, men dette blir jo helt umulig! – Hvem kan da bli frelst? Ja, nettopp det spørsmål stilte disiplene også.

   «Men han ble trist til sinns for dette ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.» (v.22). Hvordan er det med deg?
   Han var ikke snau Peter heller, ser vi: «Peter tok da til orde og sa til Ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.» (v.28).
   Forlatt alt! Det viste seg senere at det slett ikke stemte. Da Jesus stred sin harde kamp i Getsemane, la Peter seg til å sove. Endatil tre ganger! Og da prøvelsen kom ved det bålet i yppersteprestens forgård han satt og varmet seg ved, viste det seg at han hadde sitt liv mer kjært enn Jesus. Han så ikke så dypt ennå, Peter her. Vi har forlatt alt, sa han. Og det sier han like på at Jesus hadde sagt: For mennesker er det umulig, men for Gud er alt mulig.
   Han kunne likesom ikke være med på dette, Peter - å bli så tilsidesatt. Og så står det: «Peter tok da til orde og sa til ham.» Også når Jesus forutsier at de vil forlate Ham når det virkelig gjelder, sier Peter imot.
   Det var den samme troen på mennesket i Peter som i den rike unge mann. Som vi ser det i Matt 26:33: «Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!»
   Du kan regne med meg, Jesus! Og det er ikke det verste, forstår du. Men selve fallets følger blir åpenbart ved at han sier det motsatte av hva Jesus sier. Han sier direkte imot Gud, med andre ord. Han fremstår som bedrevitende, til og med i møte med Ham. Vet bedre enn Herren! Gjør du det? Det er ofte et betimelig spørsmål.
   Og Peter er jo absolutt ikke noen fiende av Jesus, med vitende og vilje. Han satte Jesus høyt – ja, da Jesus siden spurte, svarte Peter – du vet at jeg har deg kjær! Det var ikke bare dette at han satte Ham høyt, som vi kan gjøre med en dyktig leder - men hadde Ham kjær! Nei, det var det gamle menneske som slo inn og talte ut fra det syn og de tanker som rådet der. Så vi ser dette splittede, at selv om Peter virkelig hadde Jesus kjær, så var Peters natur en fiende av Ham. Det hele er en konsekvens av at Peter vil være god. Som en – det er vel Pascal – har sagt det: Når et menneske setter seg fore å bli en engel, da blir han en djevel.
   Merk deg nå nøye, hvor de skriftlærdes lære hadde ført den rike unge mann – i fortapelsen.
   Da taler Jesus like ut til Peter, og slår det fast for ham i Matt 26:34: «Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.»

E.K.

   Men hva står det videre om Peters reaksjon? Jo, han ble ved sitt han. Han ga seg ikke! Han bøyde seg ikke, selv om han visste hvem Jesus virkelig var! Men vi er vel ikke som Peter? Når vi lover Gud noe, så blir det slik? Du, en må si det slik: Det er best å ikke love Ham noe, men heller be: Skje din vilje!
   Det er mange som rygger tilbake for å be det av hjerte, for da tenker de at Herren stikker kjepper i hjula for alt en vil og har lyst til. Og det er sant – det kan og vil helst få store konsekvenser å følge Jesus her i verden. Det er nemlig å ta farvel med verden det. Det er ikke en viljebeslutning, som det er for den åndelige, det vil si, religiøse trellen, men en følge av den Ånd som tar bolig ved evangeliet. Og det synes ikke verden om – at den ikke blir regnet med. At det som hører den til blir forkastet. Derfor må den troende også oppleve mye vondt – jo, lengre fremme du står i striden, jo mer.
   Og når jeg taler om verden kontra de troende, så taler jeg ikke om innsiden eller utsiden av bedehuset, men de som har Kristi Ånd, og de som ikke har denne Ånd. Det vil si, de som i virkeligheten ikke har mottatt evangeliet. Og her må vi be Herren ransake oss.
   Men når det gjelder denne Hans vilje, som Jesus har lært oss å be om må skje, må vi spørre: Hva er Hans vilje? Jo, at alle mennesker må bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. (1 Tim 2:4).
   Det ber du da om for verden omkring deg og deg selv. Men det skal ofte mye til før et menneske blir frelst og kommer til sannhets erkjennelse. Det ser vi ikke minst nettopp på Peters historie. Og du har vel en del erfaringer selv også kan hende.
   Men det står fast! – det Jesus sier her: Ingen er god uten én – det er Gud!
   Der sier Han noe om Gud, du som spør etter Ham: Gud er god! Ja, men hvor ser jeg det da? Vil du se denne Guds kjærlighet i handling, da må du se på Jesus, for da ser du Faderen! Den som har sett meg har sett Faderen, sier Han i Joh 14:9.
   Slik er Han! Så ser du den vei Jesus gikk for deg. Senere i kapitlet her står det – vers 32: «De var nå på vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. De var forferdet, og de som fulgte med, var redde. Han tok da igjen de tolv til side og begynte å tale til dem om det som skulle hende Ham.»
   Så leser vi vers 35-38: «Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til Ham og sa: Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om! Han sa til dem: Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere? De sa til Ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet! Men Jesus sa til dem: Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke den kalk jeg drikker eller døpes men den dåp jeg blir døpt med?»
   Nei, de visste ikke hva de ba om, for de som fikk plass på Jesu høyre og venstre side i Hans herliggjørelse – det var to røvere!
   Det var på korset Gud åpenbarte sin herlighet! Som et sonoffer for syndere! Som et lam! Det er bare denne kjennskapen som kan få en synder til å nærme seg Gud uten trellefrykt. Med mindre han er stokk blind!

   Hvem er Gud? Hvem er Han som skal dømme i min sak en dag? Det vitner Skriften klart om: Det er Han som har gjort soning for mine synder med sitt eget blod. Må jeg ikke gå fri da? Jo, det må jeg!
   Derfor gjelder det om, det ene nødvendige – å høre Herrens ord, slik at vi kan bli bevart i nåden. For faller vi ut av dette, da kan du lite på at du blir dømt. Om vi ikke akter en så stor nåde. Da ser du vel, hva det hele dreier seg om?
   La bare ikke tjenesten komme i plassen for evangeliet, så du lever av arbeidet i stedet for av Jesu kjød og blod.
   Til noen som hadde flust med tjeneste, måtte Han si, som vi hører det i Åp 2:4: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.»
   Dette med Guds kjærlighet til syndere, det er ikke så stort lenger – nei, det er arbeidet, virksomheten, studiet eller hva det ellers måtte være, som er så viktig.
   Ja, hør hva Jesus sier i vers 25 her i teksten: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike!»
   Umulig for mennesket, men mulig for Gud, sier Han. Hvordan? Ved Ham som er hengt opp for våre øyne, som en stedfortreder for Gud. Det er porten – veien inn i Guds rike. Det er ingen vei forbi det.
   Frelst ved Hans gjerning!

   «Men han ble trist til sinns for dette ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.» (v.22).
   Ja, det står at Jesus sender dette ordet du nå skal høre til døperen Johannes, som var kommet i anfektelse: «- og evangeliet forkynnes for fattige!»  Nå var også den store vekkelsesforkynneren en av dem – en av de fattige. Nå så Han Jesus som Han virkelig var!
   Også denne store forkynneren ble sittende igjen med ett eneste håp - Jesus!