Når vi ser hvordan mennesker møter sin Skaper her, kunne det vel være på sin plass å minne om hvordan det engang var.
   Vi vet jo ut fra Skriften, at i begynnelsen levde mennesket i en paradisisk tilstand, i samfunn med Gud i et åpent og tillitsfullt forhold. De var av samme vesen som Han og kjente ikke til synd. Synd – dette som får oss til å ønske å skjule oss for Gud.
   Men så skjedde det et fall. Mennesket hørte på løgneren. Han som lovte dem at de skulle bli lik Gud, om de bare fulgte hans anvisninger. Den samme synd han selv var falt i, lokket han nå mennesket i. Men ble mennesket lik Gud? Det ble en selvstendig skapning løsrevet fra Gud. Det ble med andre ord sin egen gud. Uten Herre, et får uten hyrde! Slik sett kan en si det ble lik. Men av vesen det motsatte – en ødelagt skapning.
   Det ble ondt, løgnaktig, falskt – og her kommer noe veldig viktig: Det ble en hykler! Det vil si, en som gir seg ut for å være noe han ikke av hjertet er. Kjenner du noe til det fra ditt eget liv?
   Har du opplevd det å strebe etter egen rettferdighet, for dermed å slippe unna sannheten, og dermed slippe å ta dommen – nemlig den, at du slett ikke er rettferdig! – og absolutt ikke etter den målestokk Herren i sin hellighet opererer med!
   På grunnteksten er hykler og skuespiller det samme ord – altså en som spiller en rolle. Han betrakter seg selv utenfra, ser seg selv spille en rolle, og prøver å vurdere i hvilken grad det lykkes ut fra egne mål. Forsøker med andre ord å tilpasse seg et mønster – fariseeren!

   Hvordan ble nå mennesket? Det gjemte seg i buskene for å unngå lyset, når Gud – Han som er det sanne og dermed avslørende lys – kom vandrende i hagen. Det hektet på seg fikenblad for om mulig å skjule sannheten om hva som hadde skjedd. I stedet åpenbarte jo nettopp de hva som hadde skjedd nå. Slik åpenbarer også vår hang til å kle oss i egen rettferdighet, hvordan det virkelig står til med oss. Vi lever ikke i lyset, i sannheten!
   Mennesket forsøkte også å unngå sannheten ved å skylde på andre - mannen på kvinnen og dermed Gud selv som hadde gitt ham denne kvinnen – kvinnen du gav meg, sier han – altså, hadde bare ikke du gjort det, så ville ikke dette ha skjedd - og kvinnen skyldte på slangen.
   Ser du hvordan de hele veien vil søke å være noe annet enn hva de faktisk er? I dette ser vi at det er ikke eventyr og legende vi står overfor som enkelte hevder, men dette kjenner vi igjen av egen erfaring.
   Denne åndsmakt ble vi besjelet av i fallet, og vi kan ikke under noen omstendighet fri oss selv fra den – den bare kler seg om i en ny drakt og blir nettopp en hykler, en skuespiller.
   Skriften lærer oss, blant annet gjennom apostelen Jakob 1:18, at Guds barn er etter Guds vilje født ved sannhets ord. Sannhets ord! Og vi vet jo at ved gjenfødelsens under tar Den Hellige Ånd bolig i et menneskes hjerte ved sannhets ord.
   Hvem tror du da flyttet inn ved løgnens ord? Jo, det vitner Skriften i Ef 2, hvor den taler om den ånd som er virksom i vantroens barn, nemlig høvdingen over luftens makter, djevelen. Han som Skriften beskriver som en løgner fra begynnelsen av, og løgnens far!
   Kan det være så galt? - sier du. Ja, og derfor er også verden det helvete den i virkeligheten er – og står derfor så hardt imot Gud. Og derfor taler Jesus om Sannhetens Ånd som verden ikke kan få. For den tar ikke imot Hans ord. Den elsker ikke Hans ord. Den elsker ikke sannheten, men løgnen.
   Jesus sier i Joh 16:8, i forbindelse med Den Hellige Ånds komme, at Han skal overbevise verden om synd og om dom og om rettferdighet. Om dom, sier Han, fordi denne verdens fyrste er dømt.
   Denne åndsperson som mennesket i fallet ble besjelet av, og som det lever som en slave under – er dømt! Dersom et menneske ikke blir fri denne åndsmakt går det under i samme dom. Og et menneske blir ikke fri denne åndsmakt så lenge det står Guds ord imot – det vil si, så lenge det står sannheten imot.

   Et troende menneske er av sannheten – født som en følge av sannheten. Derfor forkynner også apostelen Paulus om de troende i Gal 5:24: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.»
   De har korsfestet kjødet rett og slett ved å motta sannheten. De har oppgitt seg selv og håpet om å bli rettferdige, og tatt sin tilflukt til Jesus og Hans rettferdighet. De har latt seg dømme og dømt seg selv.
   Venter du da ennå noe godt fra kjødet? Ja, da viser du ved det, at du ikke er blant dem som har tatt sin tilflukt til Herren. Det er av det forferdeligste midt i menigheten ofte i dag, at man har funnet trøst på feil sted – frelst uten omvendelse! Som om det var mulig!

E.K.

   Nei, de troende, de er ikke lenger hyklere - selv om de ennå bærer på et kjød som elsker hykleriet – men de er av sannheten! De dømmer sitt eget – også sitt hykleri!
   Derfor vitner også apostelen Paulus i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Det er kristen etikk! Ikke at jeg får stablet på bena et fint levnet osv., men i min synd og nød får jeg ta min tilflukt til Herren. Så har Han tatt bolig med sin rettferdighet.
   Det som kommer fra det gamle menneske, enten godt eller ondt etter våre mål, det gjelder ikke lenger. Det er ikke lenger mitt liv, men er alt sammen under dommen. Kristus som lever i meg ved evangeliet, Han er nå mitt liv! – Hans rettferdighet er nå min rettferdighet! – Hans hellighet er nå min hellighet! osv. Alt Hans er nå mitt! Du ser, jeg har fått et nytt liv, og det er i Hans Sønn! Det er det som gjelder, og som jeg tar min tilflukt til. Det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg!
   Jesu liv og død skal bli til frifinnelse for meg på dommens dag, som det nå allerede er ved troen! – og aldri ved hva jeg har utviklet meg til i meg selv!
   Derfor ba han rett Per Nordsletten, da han skrev i sangen: «Fremfor alt la ditt blod, denne rensende flod være daglig mitt kjæreste sted, Hvor jeg senker meg ned; Hvor jeg finner min fred, Herre det er det beste jeg vet.»
   Ditt blod! – ser du hvor han finner renselse og fred – ser du hva som er det beste han vet? Blodet! Ikke hans gjerning, ikke hans vekst, helliggjørelse, nådegaver, underlige opplevelser, Herrens ledelse og lignende – fant ingen hvile og trøst i det – Nei, Blodet!
   Ja, slik blir det når det sanne lys får opplyse og en blir avkledd sitt eget. Alt dette gode en trodde om seg selv. En hungrer og tørster etter rettferdighet, fordi en ikke har noen selv. En ber om blodet!

   Men mennesket, fra Adams tid har det villet rettferdiggjøre seg for Gud ved noe annet! Fariseismen var dette hykleriet satt i system! Derfor sier jo Jesus det like ut også: Dere er djevelens avkom! I all sin fromhet og gudsfrykt hadde de ikke nådd lenger. De ville ikke bøye seg for sannheten. Se bare vers 11 i teksten her: «Da kom fariseerne ut og gav seg i ordstrid med Ham. For å sette Ham på prøve, krevde de et tegn fra himmelen av Ham.»
   Ser du hvorfor de kom ut og krevde tegn? Ikke for å lære sannheten å kjenne, men for å friste Ham. De ville rettferdiggjøre seg selv – derfor gikk de løs på selve sannheten!
   Så står det om Jesus at Han sukket i sin ånd, og forlot dem. Da var det frelsen ifra Gud som forlot dem, deres eneste håp, og de var evig fortapt. Men det så de ikke!
   Se til at dere ikke avviser Ham som taler fra himmelen, står det. Det er noe som heter Guds vrede og som åpenbares, og i Rom 1:18, står det hvem den åpenbares over: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.»
   Derfor sier Jesus i teksten her: «Se til å ta dere i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!» (v.15). Og enda klarere om dette i Luk 12:1: «Ta dere i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri.»
   Tidligere var det oversatt: Ta dere først og fremst i vare for osv. Så viktig er det!

   Du, dersom du måtte gå plaget av noen synd, og av at det stadig faller igjennom for deg – disse ting er ikke farlige, og kan ikke egentlig skade deg, men tvert imot, dersom du kommer til Jesus med det slik som det er. Dersom det får drive deg til Ham, Han som har båret det alt for deg!
   Det farlige er å ville skjule det, og ikke ville vedkjenne seg det, for det er å stå sannheten imot, og ender i fullstendig åndelig mørke. Som du ser mange som kan leve i åpenbare synder og samtidig bekjenne Jesu navn. Men til den som ser seg som en synder, og har ondt av det, sier Jesus: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere!» «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt!»
   Den som er av sannheten har ondt når han ser på sitt eget, men glede i Kristus Jesus! Dette vokser han aldri bort fra, så lenge han er her på jord!