To ganger i sitt liv her på jorden, gjorde Jesus dette veldige under - den ene gang fylte de sju kurver, med det som ble til overs, og denne gang tolv - og viste også ved det hvem Han er.
   Det er nemlig hovedhensikten med det Jesus gjør og sier - at du skal se hvem Han er. Ja, det er hovedhensikten med hele Skriften, at vi skal se herligheten i Jesu Kristi åsyn (2 Kor 4:6) - den herlighet vantroens barn ikke ser fordi denne verdens gud (Satan), har forblindet deres sinn. (2 Kor 4:6).
    Det skremmende som der står, er at det ikke bare er deres øyne som er blitt forblindet - som om ikke det ville være ille nok - men deres sinn! En forblindelse i dypet av mennesket selv. Åndelig blind i dypet av deg selv, det er vantroen.
   Man ser ikke Guds bilde (2 Kor 4:4), når man ser på Jesus - det vil si, at djevelen har fått berøvet en selve frelseslyset - for den som ser Guds bilde, når han ser Jesus, han ser Guds frelse. Ser du ikke dette, så hjelper ikke all åndelighet og gudsfrykt det ellers måtte være tale om.

   Det er hele hensikten med Jesu komme til verden, at du skulle se Guds frelse, og ved det bli frelst.
   Men denne Jesu Kristi åpenbaring i verden, har også en annen side - en annen konsekvens ved seg - som et tveegget sverd - der hvor den ikke blir til frelse, blir den til forherdelse.
   Enten tar du imot denne Guds åpenbaring, og blir frelst - eller du står den imot, og blir forherdet.

   Hos Gud er det nåde over nåde - Han har ikke bare latt dette frelseslys/åpenbaring skinne i Jesu Kristi åsyn - og altså ved det latt det bli utenfor oss - men Han har også latt det skinne i våre hjerter, sier Paulus. (2 Kor 4:6).
   En troende har sett Jesus i (med) sitt sinn, sitt hjerte.
   Som den vantro har et forblindet sinn i forholdet til Jesus, har den troende et seende sinn, et åpnet sinn. Som djevelens ånd - der han får gjøre sin gjerning - gjør et menneske åndelig blindt (forblinder), eller kan hende rettere sagt: holder det fast i sin åndelige blindhet, gjør Guds Ånd tvert imot et menneske åndelig seende. Åpner deres sinn og hjerte, så de ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde. (2 Kor 4:4).

   Dette er grunnleggende å være klar over når du leser Guds ord - Skriften har du i hånden primært, for at du skal se Jesus!

   Men når det nå står at Jesus - idet Han så på folket - sa: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete,» var ikke det noe gjøgleri. - Han har oppriktig omsorg også for vårt timelige ve og vel, selv om hovedsaken for Ham er at vi må bli frelst - det vil si vår sjels evige ve og vel.

   Men dette sa Han for å prøve Filip, leser vi. (v.6).
   Har du noen gang tenkt på det, at Jesus kan være likeens overfor deg, nå og da? Han er jo den samme i dag. Men til vårt beste. Det står at Han visste selv hva Han ville gjøre. (v.6).
   Heller ikke denne sak ville Han legge i Filips hånd, likesom Han ikke har lagt noe som har med sitt rike å gjøre, i noe menneskes hånd - hvilket en ofte kan få inntrykk av at enkelte åpenbart tror.
   Han vil selv utføre alt etter sin tanke og vilje. - Bare da kan det bli som Han vil. Vi på vår side, er kalt til å vandre i tro på Ham. Nettopp i tillit til at Han vil utføre alt etter sitt ord og løfte.

   Du ser hvordan Filip fokuserer på det han kan se - og merk deg - feste oppmerksomheten på det verden krever, nemlig pengene. (v.7).
   Han kunne ikke tenke seg, at dette kunne løses ved noe annet enn ved verdens midler. Du ser også hvordan Andreas nedslås ved det han fester blikket (og dermed sin tillit) på. (v.9).
   De hadde en lekse å lære - de som siden skulle ut og forkynne Kristus.
   Vår avhengighet er av Gud og Hans velsignelse - den som ene og alene er gitt oss i Jesus - og ikke av verdens midler - verken pengene eller noe annet!
   Hva skal vi si til dette, om vi ser på menighetene i dag? Det fokuseres jo på pengene (og dermed pengenes makt), på en svært så usunn måte ofte - og får man mye penger ved et tilfelle, så stiger gjerne motet ved det, og man går frem i det rene hovmod.

   Filip og Andreas var disipler (elever), som skulle bli Jesu Kristi apostler. - De måtte renses, og siden holdes fra en slik verdslig tankegang. Det er vingårdsmannens gjerning. (Joh 15:1).

   Problemet med oss i forholdet til Gud, er at vi alltid forskyver perspektivet, og av den grunn har Herren – som vi kan lese det i Jes 55:7 - også kalt oss til å forlate våre veier og tanker.
   Har Herren tillatt oss å bruke noe (som for eksempel penger) til å fremme sitt rike ved, så har vi snart gjort oss så avhengige av dette at alt er fokusert på redskaper og midler, og deres makt, fremfor på Herren selv, og Hans makt.
   Herren er rik, og Han har veier der ingen vei finnes! Tror du dette?
   Der hvor den forut nevnte vingårdsmannens gjerning ikke er synlig, der er heller ingen sann menighet - men i beste fall en menighet i frafall. Det er nemlig Hans løfte til sin sanne menighet på jord, at «dødsrikets porter ikke skal få makt over den.» (Matt 16:18).

   Nå er det Filip og Andreas som er i smeltedigelen.
   «Han er mild og tålmodig som ingen på jord, Mens for slagget Han renser sitt gull,» synger vi ofte.
   Filip og Andreas er gull i Herrens øyne. Det er også du, som i din elendighet har tatt din tilflukt til Ham. Og Hans mildhet og tålmodighet i denne gjerning, ser vi her. - Han overhøvler dem ikke, og anklager dem ikke for noe, men bare gjør sin gjerning. Og denne gjerning har nok ydmyket dem langt mer enn noen skjennepreken kunne ha gjort.
   Ved å se denne Jesu gjerning, ser også Filip og Andreas sine egne tanker, løsninger og veier, korsfestet!
   Det var også hva Jesus gjorde, Han tok alt menneskets - det beste sammen med det verste - med seg opp på korsets tre, og naglet det fast der, under Guds dom og vrede.
   Det er også dette vi til stadighet - ja, så snart Herren slipper oss ut på egenhånd, vil plukke ned igjen, slik at vi ved egne midler kan bli det som bare Guds gave, Jesus Kristus, kan utføre. Derfor taler også Herren temmelig strengt og skarpt til sine nå og da, for Han ser den fare det representerer for oss – noe vi ikke alltid gjør. Derfor maler Han ut alvoret for oss i skarpe ord, men ut fra et elskende hjerte, langt ut over alt vi kan forestille oss.

   Se også hopens begeistring her - de som fulgte Ham, fordi de så de tegn Han gjorde på de syke. (v.2). Om dem heter det i Joh 2:24: «Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi Han kjente alle.»
   Her ville de gjøre Ham til konge (v.15) av en type Jesus ikke var kommet for å bli. Han var jo dessuten allerede konge - ja, kongenes konge. Det var ikke noe de skulle gjøre Ham til.
   Men alt dette altså for brødunderets skyld! (se v.14a).
   Dette var noe de kunne synes om. Men da Jesus senere hen - som vi leser om det i samme kapittel hos Johannes - forkynner evangeliet om den totale avhengighet av Ham selv og Hans hengivelse av sitt legeme og blod, dersom en vil bli frelst - ja, da forlot de Ham alle, bortsett fra de tolv. - Til og med de som selv hadde vært ute og talt og gjort tegn og under i Hans navn!

   Ja, Jesus kjente i sannhet alle - derfor ser vi også at Han trekker seg tilbake og skjuler seg for dem, da de vil gjøre Ham til konge av denne grunn. (v.15).

   Slik vil Han også trekke seg tilbake, og skjule seg for deg, dersom du vil ha Ham til en slik konge, og ikke som den Han var sendt til å være: Sjelefrelser, fremfor alt annet.

   Ja, det er herlig å høre Jesus til, og det er herlig å følge Ham. - Han vil ikke bare gi deg liv, men overflod ifølge Hans egne ord i Joh 10:10. Noe disse tolv fulle kurvene i teksten vår vitner om. - Det flommer likesom alltid over der hvor Herren er med sin velsignelse - men den som ikke vil vite av noen beskjæring og tilsidesettelse av sitt eget, kan ikke være noen Jesu disippel.
   La tilfellet med Filip og Andreas her blant annet, lære deg det.

E.K.